Lindkvists logg

De beste bøkene i 2011

2012-02-13T19:44:00.000+01:00

Det er mange kåringer av de beste bøkene nå om dagen. Knirk har kåret sine og hun har Tørst med.

Nå skriver hun:

Tørst av Ellisiv Lindkvist: Forfatteren har mye å by på: Gode karakterskildringer, viktige tema om kvinners forhold til kropp, seksualitet, kunstfeltet og mennene der, skam! hun klarer å skrive godt om skam, den er romantisk uten å kategorisere folk som homo eller hetero, og har til tider gnistrende gode passasjer.

Her kan du se hele innlegget og hvilke andre bøker hun liker.

Livet. Livet.

2012-02-08T14:01:00.000+01:00

Av og til skjer det ting i livet som skyver alt annet til side. Møter, avtaler, jobb, dødlinjer, frister, fester, teaterforestillinger. Alt blir avbestilt, ombooket eller rett og slett glemt, fordi det er maktpåliggende å kaste seg rundt for å ta et fly nordover. - Slik begynte jeg en spalte for fem og et halvt år siden som het ”Døden er en del av livet” og som handlet om min egen fars død.

Nå har det samme skjedd, bare at det er livet det står om. Det lille livet til den lille dattera vår. Vi har tilbrakt de to siste ukene på sykehus med henne. Vi har skjøvet alt annet til side og vært der omgitt av leger, sykepleiere og eksperter som forsøker å finne ut hva som er galt.

I Norge blir man godt ivaretatt i slike situasjoner. Uten tanke på om man har helseforsikring eller noe blir man kalt inn umiddelbart til barneavdelingen og får plass. Det skal ikke koste oss noe, vi får mat på sykehuset og til og med parkeringen blir dekket. Velferdspermisjon får man også, er man vanlig arbeidstaker skal man ikke tape penger på å ha et sykt barn. Det er et fantastisk samfunn vi er en del av.

De fremste eksperter og beste overleger vil se på henne. Alt vi skal gjøre er å gi henne mat, være tilstede, holde humøret oppe og ikke bekymre oss unødig. Noe som ikke alltid er så lett, situasjonen tatt i betraktning.

Andre dagen på sykehuset ringer redaktøren min meg og forteller om en kjent forfatters død. Det går inn på meg selv om jeg ikke kjente ham godt. Kjente han bare litt, men visste godt om ham. En markant, ruvende skikkelse i det litterære feltet.

Et liv som tok slutt altfor tidlig. Hvorfor? Når vi er en del av dette fantastiske samfunnet? Dette rike landet. Velferdsstaten. Jeg vet også noe om angst, om å tenke tanken på å gjøre det slutt, ikke orke mer. Se svart på alt. Selv om jeg er en del av dette fantastiske samfunnet. Selv om jeg og vi har det så godt her.

Og jeg vet at det lille livet jeg nå kjemper for, hjelper meg å leve mitt eget liv. En forankring sterkere enn meg selv. Da pappa døde ble en klippe i livet mitt borte. Nå har jeg lagd et nytt slektsledd, lenken fortsetter. Jeg skal være hennes klippe.

Døden, døden, hviskes det rundt oss. Mens vi kjemper for livet, livet.

(Baksida av Klassekampen i dag onsdag 8. februar 2012)

Viktig arena

2012-02-08T13:56:00.000+01:00

Intervju på dramatiker.no av Mette Hofsødegård, publisert 22. januar 2012:

: Ellisiv Lindkvist ble presentert på Dramatikkfestivalen både i 2004 og 2007.

Dramatikkfestivalen er en av de få viktige utviklingsarenaene vi har

22.01.2012

Dramatiker og forfatter Ellisiv Lindkvist har deltatt på Dramatikkfestivalen to ganger: i 2004 og 2007. Hun håper festivalen får rom til å utvikle seg, for vi har ikke så mange slike arenaer for ny norsk dramatikk i Norge. – Deltakelsen gjorde at jeg ble synlig i andre miljøer.

Av Mette Hofsødegård

- I 2004 var det knappe ressurser og så vidt det ble festival, husker jeg. I 2007 var alt blitt proffere. Jeg opplevde det som et ganske stort hopp. For mitt vedkommende kan det kanskje betraktes som et slags gjennombrudd som dramatiker. Det tok av for meg i flere kanaler, og jeg ble antatt tre steder.

Ble synlig

- Deltakelsen var viktig selv om det ikke var din debut?

- Ja, jeg debuterte i 1999, men deltakelsen gjorde at mitt forfatterskap ble synlig i andre miljøer.

I 2004 deltok hun med stykket play.mobil. Hun opplevde det som positivt å komme inn i et teatermiljø, men legger til: - I ettertid tenker jeg at jeg kunne stolt mer på min egen tekst i avslutningen av stykket. I 2007 skrev jeg et stykke som var en helaften, men det ble satt opp som enakter. Morten Borgersen hadde regi, minnes hun.

- Da du fikk presentert et stykke på Dramatikkfestivalen, husker du om det gjorde noe med din måte å tenke eller skrive dramatikk på?

- Det synes jeg er vanskelig å si, men å se stykket iscenesatt er alltid verdifullt for en dramatiker.

- Fikk presentasjonen på Dramatikkfestivalen noen konkrete konsekvenser for din karriere i form av interesse og henvendelser?

- Ja, det tror jeg absolutt. Det finnes ikke så mange andre arenaer. Jeg har senere vært med på Propellen i Trondheim, riktignok. Det er en ganske så redelig måte å få satt opp ting på. Der teksten avgjør og ikke navnet ditt eller bekjentskap.

Roser forlag

Lindkvist forteller at hun har vært inne i en periode hvor hun har hatt en overdose teater og det har vært en befrielse å skrive en bok.

- Da jeg flyttet til Oslo i 1997 så gikk jeg på så masse teater at det nesten var litt sånn flink pike syndrom. Jeg skulle jo få med meg alt mulig. Å se teater gikk fra å være lystbetont til å bli en pliktøvelse.

Lindkvist forteller at hun har en positiv erfaring med forfatteroppfølging fra forlagene sammenlignet med teatrene.

- Etter å ha utgitt bøker på forlag, konstaterer jeg at man der blir fulgt opp på en måte som er veldig bra, i hvert fall for meg. Det sies også at for å få antatt et manus ved teatrene så må du ha en spesiell inngang, et navn eller bekjente. Jeg undrer meg på om dette faktisk er tilfelle. I så fall er det ganske håpløst. Man kan av og til spørre: blir man lest hvis man leverer manus til et teater?

Tett festival

- Gir Dramatikkfestivalen deg inspirasjon fortsatt?

- Jeg har ikke sendt inn noe de siste årene, nå må jeg tenke godt gjennom her sånn at jeg ikke sier noe feil, smiler Lindkvist. Og fortsetter: - Det er viktig at den finnes. Som arena tror jeg den er kjempeviktig. I Norge er det en sjelden anledning, og det er fint at den utvikler seg.

- Da kan jeg lede deg over til neste spørsmål: Er det ting du ville gitt råd eller vink om til de som leder festivalen nå?

- Jeg tror en tett festival er å foretrekke, over 2 - 3 dager, slik at man får en virkelig festivalfølelse. Jeg tror heller ikke man skal undervurdere verdien av at den får preg av et sosialt og faglig bransjetreff. Dette kan man oppnå i større grad hvis det er tett også med hensyn til steder man spiller.

- Bør festivalen gi føringer i form av tema?

- Propellen har hatt hell med tema, men med tanke på tekstene i seg selv er det sannsynligvis bra å ha det så åpent som mulig.

Jeg viser Lindkvist listen over dramatikere som har deltatt på festivalen. Hun kommenterer:

- Jøss, Cecilie Løveid. Jeg visste ikke at hun har deltatt på festivalen. Jeg var en periode veldig opptatt av henne og har mange ganger lurt på hvorfor hun ikke spilles mer i Norge.

- Hva skriver du på nå?

- Som sagt har jeg hatt en periode med overdose teater og fokusert mer på bøkene mine. Men nå nærmer jeg meg teateret igjen med stykket Familien Løvstad-Jensen. Jeg har synopsis, og har fått et bidrag fra forbundet til dramaturg. Men det er helt i startfasen, avslutter Ellisiv Lindkvist.

Jul med din glede

2012-02-06T13:37:00.002+01:00

Uansett hvor mange juler som har endt med gråt og tenners gnissel eller bare gråt eller bare tenners gnissel så fortsetter jeg å glede meg til jul. Uansett hvor mange rundt meg som klager over julestress, kjøpepress og annet både stress og press så går jeg rundt og gleder meg. Som en unge.
Snart er det på tide igjen. Det er ikke det at jeg vasker inni skapene. Det har jeg sluttet med. Det er ikke det at jeg baker sju sorter. Eller seks. Eller fem. Neida, jeg baker ikke i det hele tatt. Det er ikke det at jeg er spesielt glad i surkål, eller rødkål eller medisterpølse. Ikke en gang svineribbe er jeg spesielt glad i.
Så hva er det som liksom skal være noe å glede seg til? Hva er det som gjør at jeg aldri lærer? Gavene! En venn har sagt at det finnes to typer mennesker: de som liker å gi gaver. Og de som liker å få gaver. Men jeg kjøper ikke den. Jeg kjøper nemlig gaver hele året. For jeg liker både å gi og å få.
Til jul har det gått inflasjon i ulike nisser som gir gave i vår familie. Det begynte så uskyldig med nissetussan på myra. Så kom bynissen, nissen i grønnkålbedet, bokhyllenissen og nissen bak radiatoren – for å nevne noen. Alt for å kunne gi flere gaver til hverandre. Da var vi en liten familie. Nå er vi en stor familie. Likevel er det mange nisser som fortsetter å gi.
Det med å glede seg til jul er også en brist. I mitt miljø er det ofte mer politisk korrekt å mislike jula. Vi handler som gale, det fører til økt forbruk og materialisme. Er det noe å glede seg over? Nei! Det er en kristen høytid og hvem er egentlig kristen lenger? Ikke mange. Jula er ei kjønnsfelle – det er kvinnene som steller til jul. Tenk det, Hedda! Det er i det hele tatt nok å være kritisk til.
Men jula er også hva man gjør det til selv. Man kan få menn til å bake pepperkaker. Man må ikke gå i kirka. Og man må ikke bruke 10.000 kroner på julegaver. Noe som er gjennomsnittet en norsking bruker på gaver. Man må ikke det selv om man liker både å få og å gi gaver.
Nå skal jeg finne fram julegavepapiret og begynne å pakke gaver. For i år tror jeg jula kommer til å bli kjempebra.

Stod på trykk av baksida av Klassekampen fredag 16. desesmber og var en noe omarbeidet og forkortet versjon av morgenkåseriet jeg holdt 23. november (-11) – og som grunnet innsparing fra NRK (!) nå skal legges ned. Det betyr vel at det var mitt siste morgenkåseri og det syns jeg er litt trist.

På facebook finnes sida: Ja til morgenkåseriet.

(Dette ble lagt ut på Bonusord før jul og kan virke litt malplassert nå i februar, men jeg vil ha alle baksidetekstene mine på denne bloggen, som nærmest er et arkiv over alle baksidetekstene jeg har hatt.)

Nytt år. Igjen.

2012-02-04T16:20:00.001+01:00

De går liksom fortere og fortere. Årene. Og jeg vet jo hva det betyr. Så er det påan igjen. Nytt år, nye muligheter. Eller hold fram som du stevner. En kvinne på radioen forteller fornøyd om sitt kjøpefrie år i 2011. Lettpåvirkelig og følsom som jeg er blir jeg fascinert av ideen. Jeg er kritisk til høyt forbruk og materialisme. Jeg klarer sjelden å kjøpe meg til lykke, selv om jeg har prøvd og fortsetter å prøve igjen og igjen.

Et helt kjøpefritt år vil jeg ikke orke. Men kanskje et år der jeg får oversikt over hva jeg faktisk eier. Et år der jeg ikke kjøper noe som minner mistenkelig om noe jeg allerede har. Det har hendt jeg kjøper bøker jeg har fra før. Og når bokhyllene fra golv til tak er seks meter breie og dessuten fulle, bør man kanskje prioritere. Men det er jobben min, protesterer jeg. Bøker er jobben min, jeg må ha så mange. Dermed kjøper vi heller flere bokhyller.

Hva med klær da? Klesbudsjettet mitt ligger langt under en gjennomsnittlig norsk kvinne (gjetter jeg frekt). Men jeg kvitter meg sjelden med klær, og da øker tross alt mengden. Hvor mange svarte bukser trenger man? Flere! De fleste passer jo ikke. De bare tar opp plass. Ok, jeg innrømmer det: jeg syns det er vanskelig å kvitte seg med ting. Noen liker å kaste. Jeg liker det ikke. Det er noe trist over det. Jeg kan kanskje få bruk for det engang. Teaterprogram fra 90-tallet. Gamle utgaver av Vinduet og Vagant. Jeg kan jo ikke kaste dem! Selv ødelagte ting kvier jeg meg for å kaste.

Og kassettene mine. Min stolthet. Samlingen av opptakskassetter med musikk som viste at jeg var oppegående, intellektuell og avansert. Joy division, Jesus and Mary Chain, Einstürzende Neubauten, Sonic Youth, de Press, Holytoy, Suicide, Lydia Lunch, Laurie Andersen. Det var noe annet enn Lisa Ekdahl og Norah Jones som jeg senere motstandsløst likte og kjøpte platene til. Jeg fulgte intenst med på både litteratur og teater og foretok en prioritering. Musikk rykket ut.

Prioritering ja. Jeg spiller ikke kassetter lenger. Jeg spiller ikke musikk like ofte som før. Jeg hører på Ipod når jeg trener og setter av og til på en CD i stua. Kassettene kan nok kastes. Klær kan gis til Fretex, teaterprogrammene kan helt sikkert også kastes. Det er mulig dette er et nyttårsforsett. I morgen skal jeg begynne.

Trur eg.

(Baksida av Klassekampen i dag, mandag 9. januar 2012)

Hellige barn

2012-02-04T16:17:00.000+01:00

Barn er hellige. Barn er en unnskyldning for alt. Har du (små) barn kan du komme unna med hva som helst. Alle forstår at du – med småbarn – ikke har tid til å lese aviser, bøker, gå på kino, trene, gå på fest, gå ut på byen, shoppe, dra på Ikea, handle mat, stille opp på dugnad, være med på hyttetur, dra på ferie, svømme, skrive leserbrev, skrive artikler, skrive bøker, stoppe sokker, brodere, vaske klær, lage mat, gå tur, passe katten, besøke tanten, være med i et nettverk, synge i kor, dra på fisketur, gå på fjelltur, reparere sykkelen, sykle, ha en sykkel, anskaffe en sykkel, gå til frisøren, spille sjakk, spille bridge eller hva det nå er noen spør deg om.

Du har selvsagt tid til å handle og lage mat til den hellige familien, men ikke sammen med venner eller andre uvedkommende. Det samme gjelder hytteturer, fisketurer og ferier. Du har tid til det sammen med egen mann og egne barn. Det er bare veldig vanskelig å få til sammen med noen andre.

Siden barn i likhet med familien fortsatt framstår som en hellig enhet ingen skal få trenge inn i og forstyrre er det rart at de som passer barna ikke har høyere kompetanse og utdannelse og som følge av det høyere status og lønn. Nei – å passe barna, være sammen med barna, oppdra barna, lære barna noe – det er fortsatt lavstatus, lavtlønnet og ergo kvinnearbeid. Foreldre overlater barna til andre voksne en tredjedel av døgnet. Ofte mer om man tar med fritidsaktiviteter. Det vil si 50 – 70 % av barnets våkne tid (noe avhengig av barnets alder).

Disse andre voksne er verken hellige eller høyt lønnet. Man kan kritisere barnehagepersonell og småskolelærere alt man vil – noe de fleste også gjør. Men hvis vi mente noe med at barn er viktige, burde disse stillingene være ettertraktet. Vi burde hatt et Barnehageakademi, hvor bare de med de beste karakterene og evnene kom inn. Lønna ville da stå i samsvar med det. Øker lønn og status kommer mennene strømmende. Og syntes noen at de pedagogiske lederne for Barnehagene fikk for god lønn, kunne de bare true med å ta med virksomheten utenlands. Det er jo vi som skaper verdier. Kunne de si. Det er vi som passer barna deres. Vil dere virkelig overlate noe så viktig til noen nesten uten utdannelse med lav lønn?

(Baksida av Klassekampen, torsdag 3. nov -11)

Les heller Bonusord

2011-11-03T19:47:00.000+01:00

Det er vel bare å innrømme det.
Å ha to blogger er som å ha to for mye.
Men så anstrenger jeg meg innimellom og legger ut noe på Bonusord.

Som jeg har på forlagsliv, via forlaget mitt, Cappelen Damm.

Imens går gode gamle Lindkvists logg for lut og kaldt vann.
Knapper og glansbilder.
Og knapt nok det.
Det vil si lite og ingenting.

La meg bare henvise alle eventuelle lesere, det vil si alle kjære lesere over til Bonusord.

Mens jeg avslutter med noen velvalgte klisjeer.
Kanskje kommer jeg tilbake til denne bloggen en gang.
Det er en tid for alt.
Trist, men sant.
Bla, bla, bla.
Gøy så lenge det varte.
Forresten savner jeg Fjordfitte.

Ok, jeg skriver altså.
Men kanskje ikke så mye blogg.
Og Bonusord finnes.

Kulturkjerringa rasler med kjeppen

2011-10-13T15:52:00.001+02:00

Kjerringa reiser seg. Kjerringa har kjepp. Ikke bare det. Kjerringa har full jobb og ganske god lønn, ikke så god lønn som mannen da, men det skulle bare mangle. Pensjonen er heller ikke like god. Hun var jo hjemme noen år. Men nå har barna blitt voksne og hun har altså både penger og tid. Penger nok til å kjøpe klær på Design Forum. Ha fargerike artige klær. Og fordype seg i kulturen som de andre lager. De andre, det er både selvhøytidelige mannlige forfattere og unge kvinner som kan komme til å si ”klimakteriedesign” i forbifarten. For man tenker ikke så mye på aldersdiskriminering når man er under 35 år og alle eldre mannlige forfattere syns man er interessante, det vil si pene.

Det er først seinere man blir noe annet. Ikke bare kvinnelig forfatter eller kulturkjerring med en seksualitet som er tabu, for hvor mange menn på 30 år vil egentlig ligge med en kulturkjerring? Mens de unge sultne kulturelle damene på rundt 30 gjerne ligger med den dobbelt så gamle mannlige forfatteren. Ja, hvem ville ikke det? For menn blir ikke tabu, eller gammel og stygg, så lenge de har kulturell og/eller økonomisk kapital. Det er fortsatt bare kvinner som blir kjerringer. Det er fortsatt bare kvinners seksualitet som er tabu i den grad.

Hva med økonomien? Kommer arrogansen fra forfattermennene av fornedrelsen over å tjene så lite? Samtidig som kulturkjerringene sitter der med designtingene sine, har råd til å kjøpe bøkene dine og har en helt annen årslønn enn din? Det er jo provoserende! Ikke bare er de gamle og har ingen attraktiv seksualitet lengre, ikke bare er de interessert i det du skaper, de leser det og diskuterer det, men de har også råd til å kjøpe bøkene dine. Eller la være.

Ja, men det gjelder jo alle. Er man forfatter så har (nesten) alle andre (i Norge) en bedre årslønn enn din. Så dersom det skal være grunnen for raseriet mot kulturkjerringene, er det egentlig bare to ting som står igjen for hvorfor man er sinte på og gjerne vil latterliggjøre kulturkjerringene.

Alder. Og kjønn.

(Baksida av Klassekampen 6. oktober 2011)

Pappaperm er likestilling

2011-09-14T15:49:00.000+02:00

Jeg er heldig. Jeg kan stå opp om morgenen og være hjemme hele dagen og det gir staten meg penger for. Hvorfor får jeg penger fra staten? Fordi jeg har født et barn. Jeg har født et friskt barn og staten gir meg penger for å ta meg av det. Det kalles barselpermisjon eller foreldrepermisjon. Det kan man få i ett år. Eller nøyaktig: 56 uker med 80 % lønn og 46 uker med 100 % lønn.

Vi er kjempeheldige i Norge som har så gode ordninger for dem som får barn. Hvorfor har vi det sånn her i Norge? Fordi det er ønskelig at kvinner skal kunne delta i yrkeslivet selv om de føder barn, at det skal være mulig å kombinere yrkesrollen med morsrollen. Det er derfor vi har denne ordningen. Den er et likestillingstiltak. En del av den utskjelte statsfeminismen. Et tilkjempet gode som det nå virker som mange tar for gitt.

Målet er økt likestilling. Hva vil være enda bedre for likestillingen enn at Mor går hjemme med barnet et helt år? Tjaa, hva kan det være? Hva med at Far faktisk går hjemme med barnet en del av tiden?

Tidligere i sommer kunne Amagasinet fortelle oss, over hele forsiden at: ”Pappapermen er oppskrytt”. Den bidrar nemlig ikke til likestilling, påstås det. Hjemme hos oss trodde vi at det at fedre tilbrakte tid sammen med sitt eget barn var av verdi i seg selv. Men så enkelt er det altså ikke.

Vi trodde ikke Pappapermen måtte føre til noe annet – og i alle fall ikke etter så kort tid. Fedrekvoten ble utvidet senest i fjor – og så kommer det en forskningsrapport nå og slår fast at Pappapermen ikke fører til økt likestilling.

Man hadde håpet at økt pappaperm skulle føre til økt lønn for kvinner eller færre skilsmisser. Noe som selvfølgelig også hadde vært bra. Og som kan vise seg å stemme om man lar pappapermen få virke noen flere år. At flere fedre er sammen med barna sine, at de lærer seg å håndtere egne unger i hverdagen mens mor er på jobb og ikke bruker permisjonen på ferie med hele familien, det er likestilling i praksis.

Så til dere som er i mot fedrekvoten fordi dere vil "velge selv" - det er jo bare et tilbud. Dere kan fortsatt velge selv. Dere kan velge å ikke ta i mot. Eller hvis det virkelig er sånn -- at det å tilbringe 12 uker, med sitt eget barn, i dets første leveår, er for tidkrevende -- kan man jo spørre, hvorfor får man da barn?

(Baksida av Klassekampen 6. september 2011)

Dersom du

2011-09-12T13:16:00.001+02:00

Dersom du blogger.
Dersom du vil lese Tørst.
Dersom du vil skrive om den etterpå.
Dersom du syns bøker er litt dyrt.
Dersom du gjerne vil ha et frieksemplar og er en aktiv blogger som vil skrive om boka etterpå.

Send meg en e-post med adressen din, så sender forlaget boka til deg.

Send til ellisivl#gmail.com

Hvan handler boka om?

2011-09-12T13:11:00.000+02:00

Det hyppigst stilte spørsmålet. Etter at jeg i flere år har sagt at jeg jobber med en roman, og i den siste tiden har kunnet si at den er ferdig, den kommer i høst, den kommer snart, den kommer nå.

Hva handler den om?

Det er selvfølgelig løgn å si jeg-vet-ikke, for jeg vet det jo utmerket godt. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Og hvis jeg skisserer opp hele handlingsforløpet så er det knapt vits å lese den. Men vi tar nå ansvar fra Bonusords side og skal hjelpe Lindkvist på vei.

Bonusord: Er det en roman med to hovedpersoner?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Er det en roman som starter i ungdomstida?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Følger vi hovedpersonene fra de er unge til de blir voksne?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Har de to hovedpersonene en sterk og nær relasjon?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Har de et forhold?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om å vokse opp på et lite sted og flytte til Oslo?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om sterke kunstnerambisjoner?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om kjærligheten?

Lindkvist: Ja.

Bonusord: Handler det om havet?

Lindkvist: Ja.

Handler det om døden?

Lindkvist: Ja.

Handler det om havet-døden-kjærligheten?

Lindkvist: Ja.

Er det en lesberoman?

Lindkvist: Ja, det må man vel kunne si.

Men er det ikke noe heterokjærlighet der?

Lindkvist: Jo.

Handler det om å være skuespiller?

Lindkvist: Ja.

Handler det om å være forfatter?

Lindkvist: Ja.

Handler det om Bjørn Borg truser?

Lindkvist: Ja.

Handler det om å gå på Romerike Folkehøyskole?

Lindkvist: Ja.

Handler det om å gå på Forfatterstudiet i Bø?

Lindkvist: Ja.

Er det handling fra Tromsø i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en billedkunstner med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en snill skilt tobarnsfar med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en mannlig forfatter med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er han pen?

Lindkvist: Tror ikke det står, men regner med at han er pen nok. Han har ialfall en kjæreste.

Er det et feministisk tidsskrift med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en litterær debut med i boka?

Lindkvist: Ja, det er flere.

Er det en lanseringsfest med i boka?

Lindkvist: Ja.

Er det en blogg med i boka?

Lindkvist: Ja. Eller flere.

Er det en samtidsroman fra dagens Norge om moderne mennesker?

Ja, det vil jeg vel si.

Er det en bred og ambisiøs roman om en ny generasjon kvinneskjebner?

Vel, ifølge Cappelen Damm er det jo det.

(Postet på Bonusord)

Tusener på tusener

2011-09-07T10:50:00.000+02:00

Jeg hadde tenkt at nå skriver jeg på denne bloggen: følg med på Bonusord i stedet. Det er såvidt jeg klarer å blogge og passe på, stelle, mate og vanne to blogger er jo dobbelt så mye som en, selv om man evt poster de samme innleggene.

Så skulle jeg bare legge ut den forrige Klassekampen-teksten, jeg har lagt ut alle her og syns for egen del det er greit å ha alle samlet her om jeg trenger dem, de er mitt eget arkiv. Så jeg la ut Men kroppen min får du aldri og vips, der kom VG og lenket til den en fredag ettermiddag og lot det ligge på forsida av vg.no hele helga og vips:

Tusener på tusener av nye lesere strømmet på. Og kommentarfeltet boblet som aldri før og ikke minst ble jeg kalt en "venstrepolitisk korrekt tjukkas". Så artig har jeg ikke hatt det i blogg-verdenene siden gullalderen med aktiv Fjordfitte, aktiv Drusilla. Tusen takk til VG for den oppturen i statistikken. Skal jeg virkelig slutte å blogge på denne bloggen nå?

De beste blant oss

2011-09-03T14:27:00.001+02:00

Jeg kan fortsatt sangen utenat. Kringsatt av fiender/ gå inn i din tid/ under en blodig storm/ vi deg til strid. Det var fordi vi alltid sang den på SU-samlingene. Jeg var en av dem. En ungdom som var med i politiske organisasjoner, som drev med politikk og organisasjon. Det er jeg veldig glad for. Det var morsomt, interessant, lærerikt. Det var viktig.

Det er mye som er ille når man er ung. Man er aldri tynn nok eller pen nok. Man mangler selvtillit og egne penger. Man tør ikke snakke i forsamlinger eller til nabogutten. Foreldrene forstår en ikke. Lærerne er teite. Medelevene er forresten også teite. Det er mye å slite med.

Selv syns jeg det verste var å bo på et sånt lite idiotisk knøsted. Og gå på en liten idiotisk videregående. Der det ikke var noen andre som var som meg. Det vil si SU-er, eller idet minste at de så ut som en. Nå så ikke alle SUere ut som SUere. Noen så så streite ut at de kunne blitt med i AUF og noen hadde sikkert vært med i RU om det hadde vært noe aktivt RU i Troms på den tida. Og av og til kom det ungdommer som til og med kunne sklidd inn i Unge Høyre, rent utseendemessig.

Klesdrakten. Musikksmaken. Meningene. Alt var så viktig på den tida. Hvordan kunne man være venn med noen som var mot selvbestemt abort? Hvordan kunne man overhodet ha noe til felles med dem som hadde cowboyboots og ball-genser? Og hvordan kunne noen finne på å stemme Høyre? Men UngeHøyreguttene var ikke fienden. De kunne være medsammensvorne. For det UngeHøyregutten og jeg hadde til felles var engasjement. Det var alle de andre som ikke hadde noe engasjement som var – om ikke fienden – så bøygen vår. Dem vi snakket til, i et forsøk på å engasjere.

Vi som hadde et engasjement kunne samles om elevrådsarbeid, skrive i skoleavisa, og arbeide tverrpolitisk for at det skulle opprettes egne ungdomsråd i kommunestyret. Noe det senere faktisk ble. Jeg reiste på møter, seminarer, møter og seminarer. Jeg lærte hvordan en organisasjon fungerer og jeg øvde meg på å snakke i forsamlinger, ta ordet og entre talerstolen. Det er jeg glad for.

I SU var det samhold, det var hygge, det var søte gutter med langt hår og det var sang. Internasjonalen og Til Ungdommen sang vi hver gang. Og alltid sang vi fra søster til bror i nestsiste vers. Dette er løftet vårt / fra søster til bror: / vi vil bli gode mot menskenes jord // Vi vil ta vare på /skjønnheten, varmen / som om vi bar et barn / varsomt på armen!

(Baksida av Klassekampen 26. august)

Men kroppen min får du aldri

2011-08-26T12:30:00.000+02:00

Det første året jeg skrev på baksida av Klassekampen, for fem år siden, hadde jeg en baksidetekst som het: Jeg er fornøyd med kroppen min. Videre skrev jeg ”Det er et politisk standpunkt. Fordi: vi blir hele tiden fortalt at vi ikke bør være det. Fordi: en kvinne aldri blir tynn nok. Fordi: jeg får reklame i posten som forteller meg hva jeg bør kjøpe for å gå ned i vekt. Med hvilken rett, sende de meg direkte adressert reklame og fortelle meg at jeg bør være misfornøyd med kroppen min?”

Noen år etterpå, noen kilo og en barnefødsel senere er det lett å bli misfornøyd. Ingen spør meg om leg(itimasjon) på polet lenger. Ikke engang i Sverige. Og da er det fristende å ta skjeen i en annen hånd og rope opp om egen kropp. Det er et yndet tema blant kvinnelige stand-upere. Komme de andre i forkjøpet og le av sine egne ekstra kilo og sin egen aldring. All ære til dem for det, og ikke et vondt ord om kvinnelige stand-upere.

Kroppsfokuset i vår tid er enormt. Vi legger også på oss i forhold til tidligere tider. Modellene blir tynnere, mens vi andre blir tjukkere. Siden 60-tallet har kvinner i snitt lagt på seg 4 kilo hver, mens menn har lagt på seg drøye 9 kilo hver. Dette handler ikke om at kvinner har lettere for å holde vekta enn menn. Snarere tvert i mot. Det er horder av sultne kvinner der ute. Kvinner som vokter vekta, trener og går på diett. Kvinner som ikke unner seg mat og i hvert fall ikke kaker eller øl. Kvinner med full kontroll som holder vekta langt under normalen. Og andre som spiser kaker med evig dårlig samvittighet.

Det er lett å tenke at tidligere var jeg fornøyd med kroppen min. Å den som var 25 igjen! Ung og tynn og 25 år. Men det var ikke lett da heller. Det var vanskelig å si: ”Jeg er fornøyd med kroppen min”. Å være tynn er likt pen. Å være ung er likt pen. Likevel er det de unge som sliter mest med kroppskomplekser. Hva er skjønnhet? Er det ikke diskutabelt? Den unge tynne kvinnekroppen er et utmerket redskap for å selge kommersielle produkter. Brått tar det slutt og kvinnekroppen og ergo kvinnen er blitt uinteressant.

Jeg er ikke tynn nok. Jeg er ikke høy nok. Jeg har en slitasjeskade i menisken. Men jeg kan spille fotball, jeg kan spille innebandy. Jeg kan gå i fjellet. Jeg kan ligge rett ut i lyngen. Jeg kan jogge, løpe, svømme, klatre, elske, føde, amme. Kroppen min fungerer utmerket. Stemmebåndene fungerer, jeg kan snakke. Hodet fungerer jeg kan tenke. Hendene fungerer jeg kan skrive. Jo jeg er fortsatt fornøyd med kroppen min.

(Baksidetekst på baksida av Klassekampen, ble skrevet til torsdag 21. juli, men så kom den ikke på trykk før mandag 25. juli. Den dagen virket den bare malplassert, og jeg nevnte det ikke noe sted. Men siden jeg alltid legger ut baksidetekstene her så dette nærmest er et arkiv, så legger jeg denne ut nå, en måned senere.)

Se og hør CappelenDamms pressekonferanse!

2011-08-22T15:21:00.000+02:00

Cappelen Damm har sin pressekonferanse der de presenterer høstens bøker i morgen kl 11.00 i sine lokaler i Akersgata.

Og ikke bare det.

Jeg skal lese der. Det er tre skjønnlitterære forfattere som skal lese.
Jeg skal lese etter Roy Jacobsen.

Og ikke bare det. Alle som vil kan se det. Via internett. Det skal streames direkte via forlagets blogg: forlagsliv.no og via CappelenDamm på facebook.

Ingen grunn til å være særlig nervøs med andre ord. Tsk, tsk.

Ny Lindkvist. Ny roman. Ny blogg.

2011-08-22T15:01:00.000+02:00

Den nye Lindkvist ser sånn ut. Bildet er tatt av Anna-Julia Granberg/Blunderbuss.

Den nye romanen karakteriseres ifølge Årets Bøker katalogen til Cappelen Damm som:

«Tørst er en bred og ambisiøs generasjonsroman om moderne kvinneskjebner.»

Den nye bloggen er altså Bonusord på Forlagsliv. Men mens jeg sliter med det tekniske på wordpress er det lettere med gode gamle blogger. Men egentlig var planen å si fra her at se heller der.

aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes

2011-07-27T22:17:00.000+02:00

Og rosene. Rosene.

For dem som ønsker flere/andre ord enn Til Ungdommen anbefaler jeg Inger Christensens Alfabet, overskrifta (aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes) har jeg hentet fra den.

Anbefaler også Juliana Spahrs Alle med lunger kopla saman (gjendikta av Ingrid Storholmen og Gunstein Bakke, norsk utgave 2008), det er jo også mulig å lese originalutgaven This connection of everyone with lungs. Første del heter: Dikt skrive etter 11. september 2001.

TIL UNGDOMMEN av Nordahl Grieg (1936)

2011-07-24T21:23:00.000+02:00

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt

fra søster til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Et nydelig dikt og en nydelig sang som de også sang i Domkirka i dag. Selv husker jeg den best fra alle SU-samlingene jeg deltok på i min ungdom. Der sang vi alltid fra søster til bror i nestsiste vers.

Hurtigruta, oh, Hurtigruta!

2011-07-17T17:10:00.000+02:00

Det skjedde noe. Først var alle ironiske på twitter, over hvor lite som skjedde, men så skjedde det noe, begeistringen kom, begeistringen økte. Og økte. Og økte. Og nå er det ikke mange igjen som ikke lot seg begeistre. Det er selvfølgelig alltid noen selvpiskende, ”kritiske” surpomper som reagerer hver gang vi i Norge er litt stolte over oss selv. At en viss avis fikk seg til å trykke en sak der en ekstremsurpomp mener at vi kan sammenligne Norge med DDR og Nord-Korea er såpass latterlig at man lurer på om man skal le eller gråte.

Noen av oss er på mange måter ikke en del av ”folk flest”, ei heller særlig ”vanlig”. Noe som kan virke som koketteri, men som i mange tilfeller er reelt. Å mangle arbeidsplass og å leve av kunstnerisk virke er ikke noe de fleste gjør. Er man utenfor fellesskapet i mange sammenhenger, kan det være befriende å føle seg inne med en større gruppe i andre sammenhenger. Å se på Hurtigruta minutt for minutt på NRK2 var en sånn gledesfølelse. På mange måter tenker jeg at det handler om å bli voksen, å tillate seg å glede seg over noe som er fylt med glede, selv om det er både folkelig og vanlig.

Surpompene skriker opp om nasjonalisme, mens de vanlige folkene er stolte av bygda si som får sine femten minutter på riksdekkende tv. Folk står med bannere som ”Vi har det beste helsesenteret”, er ikke det strålende? I Kirkenes ble Hurtigruta møtt av samisk, russisk og norsk flagg, hørte jeg nasjonalisme? Er det ikke enkel psykologi at skal du like andre, må du først like deg selv. En positiv, fredelig nasjonalfølelse, som feiring av nasjonaldagen med barnetog, eller det som kom fram under Hurtigrute-sendingen er virkelig ikke bekymringsfullt. Snarere tvert i mot. Snarere er det verdt et hurra.

Jeg kommer fra et lite sted i Nord-Norge og kunne følge med at Hurtigruta seilte forbi, jeg kunne se hjemtraktene, jeg kunne se stedet faren min vokste opp, stedet der mora mi vokste opp og jeg kunne se innseilingen til Studentbyen min, Tromsø. Det var selvfølgelig vakkert, nydelig og sentimentalt. Å komme fra små steder handler ofte om å lengte bort, flytte bort, langt bort, ta store kvantesprang og moderne klassereiser, som handler om å bli en del av Kultur-Norge fra å ha vokst opp i en kulturell utkant. Mange av oss som kom fra små steder har kjent en sterk motvilje mot sitt eget lille hjemsted. Derfor tenker jeg at det handler om å bli voksen, å forsone seg med at det var der jeg kom fra, at det er utrolig nydelig og vakkert der. Og å sitte klistra til skjermen når hurtigruta drar forbi og rope der! Akkurat der!

(Baksida av Klassekampen 29. juni)

Lanseringsfest 29. september

2011-06-28T19:11:00.001+02:00

Gled dere alle tørste. Fest. Lansering. Release. Sleppfest. Nærmere program vil komme. Datoen er satt. Lokalene blir CappelenDamms egne. Følg med. Følg med.

Følg gjerne med på Bonusord, min blogg på forlagsliv hos Cappelen Damm.

Flink jente!

2011-06-19T13:34:00.000+02:00

Det er det jeg sier til dattera mi, når hun åpner munnen og tar i mot matbiten. Flink jente! Jeg er på vei til et foredrag. Jeg er engstelig for å komme for seint. Vil helst være presis. Sitte klar, med kaffekoppen, vannglasset, notatblokka og nykvesset blyant. Det er sånn jeg vil være. Det er det jeg gjør. Setter meg fremst. Rekker opp hånda og stiller spørsmål. Jeg er flink jente.

Det opprørske og individuelle dyrkes. Man skal ikke sitte stille på stolen og følge med, for deretter å rekke opp handa og stille spørsmål. Men man skal heller ikke ha for kort skjørt, drikke for mye og gå alene hjem. Begrepet Flink jente er litt som begrepet politisk korrekt. Det brukes for å holde flinke jenter nede. Så de ikke skal tro at de er noe. For de jo ikke noe annet enn flinke. Og jenter.

Mens mennene derimot er både menn. Og dyktige. Som er noe helt annet. Begrepet dyktig kvinne vet jeg knapt om jeg har hørt noensinne.

Vi kan ønske at det ikke er sånn. Vi kan si at det ikke er sånn. At jeg ikke tenker sånn. Men det er en grunn til at menn tjener 100 % og kvinner 85% av det menn tjener. Det er en grunn til at elevene liker de mannlige lærerne bedre enn de kvinnelige. Det er en grunn til at det er flere mannlige programledere enn kvinnelige. Og at kvinnene dessuten er yngre enn mennene. Og penere. Og at vi aldri får se en kvinnelig utgave av Knut Borge på TV.

Den grunnen er dessverre ikke enkel og grei. Eller er den det? 2.000 års undertrykkelse kan ikke snus på skarve 100 år. Kan man kanskje si? Eller skarpere: Kjære deg, vi lever i et patriarkat. Det er klart av menn blir likt bedre enn kvinner. De blir likt bedre, de bedømmes bedre og berømmes mer. Menn er nøytrale, og har tilgang til det universelle, mens kvinner fortsatt er det andre kjønn.

Jeg kjenner mange flinke jenter. Og jeg liker dem. Jeg liker at dattera mi åpner munnen og tar i mot matbiten. Jeg liker at storesøstera står opp tidlig om morgenen, rekker skolen, gjør leksene sine, planlegger uka og får beste karakter. Det er bra å være flink. Det er bra å være jente. Det er bra å rekke opp hånda og stille spørsmål.

Også de flinke jentene beveger seg ut i verden. De lærer språk, drikker vin, reiser verden rundt. De flinke jentene blir enda mer voksne og ansvarlige. Men de har det også moro. Selv om jeg har en følelse av at mange tror at de flinke jentene ikke har det så gøy som andre. Det tror ikke jeg. Jeg tror de flinke jentene har det morsomst av alle. Dere skulle bare visst.

(Baksida av Klassekampen lørdag 18. juni 2011)

Jeg blogger fortsatt jeg.

2011-06-16T12:58:00.000+02:00

Jeg gjør det bare ikke noe særlig her lenger.

Les heller Bonusord.

Det begynner med sex og ender med døden.

Eller noen ganger omvendt.

Tørst

2011-06-08T11:00:00.001+02:00

Tørst er tittelen på romanen min. Den kommer i september. Lanseringsfesten vil bli ~~15.september~~ 29.september. Hold av dagen!

Omslaget slik det vil se ut i katalogen.

Oppdatert: 29. september er datoen for lanseringsfesten.

Ny blogg: Bonusord

2011-06-06T15:41:00.001+02:00

Jeg har en ny blogg via forlaget mitt Cappelen Damm - der fellesnevneren er Forlagsliv og for forfatterene Forfatterliv.

Første innlegget på den nye bloggen var dette:

Jeg er forfatter nå

Skrevet av: Ellisiv Lindkvist 4. mai 2011

blogg, forfatterliv, Opplesning, skjønnlitteratur, Tørst

Jeg er forfatter. Det er ikke et yrke. Det er et liv. Sitatet er fra Beate Grimsrud, en av mine (mange) favorittforfattere. Det er treffende sagt også for dette prosjektet hvor jeg som forfatter skal blogge om forfatterlivet.

Jeg som skriver denne bloggen, disse bonusordene er Ellisiv Lindkvist, forfatter på Cappelen Damm. For å finne ut mer om meg går du til siden ”om Ellisiv Lindkvist”.

Jeg har tidligere blogget på min egen blogg Lindkvists logg og jeg regner med at den bloggen vil slite noe, når jeg nå får ny og fin Forfatterliv-blogg. Samtidig regner jeg med å få ny bloggenergi av å ha fått denne nye bloggen. Og at det vil bli godt å kunne blogge igjen, når romanen er levert og sendt til produksjon.

Det stemmer, jeg kommer med romanen Tørst i september. Det er min første roman og min andre bokutgivelse. Denne bloggen kommer til å handle en del om romanen og livet rundt. Forfatterlivet.

Nå er boka i produksjon – eller kanskje allerede sendt til korrektur. Jeg skal få korrekturen til meg 18. mai. Før det skal jeg ha møte med markedsavdelingen og informasjonsavdelingen. Designeren som lager omslaget sender ideer til designeren på Forlaget og redaktøren min.

Allerede 10. mai skal jeg ha første opplesning fra romanen, det skjer i Forlagets egne lokaler her på Cappelen Damm. Det er på lanseringsfesten til Ingeborg Arvola. Brit Bildøen skal også lese.

Sådan er kapitalismen

2011-05-23T13:59:00.000+02:00

Lykken er et glass vin, et varmt bad, en spennende bok, en middagslur. Også for lottomillionærer er det disse små tingene og ikke diamanter eller raske biler som står for lykkefølelsen, stod det i avisa. Også i herværende avis har man skrevet om lykkeforskningen. Forskerne vet ikke hvorfor vi er mindre fornøyd med både jobb og ekteskap enn tidligere. Eller hvorfor flere og flere, ikke minst de unge, blir plaget av depresjoner og spiseforstyrrelser. Levestandarden øker. Vi tjener bedre enn før. Men vi er ikke lykkeligere. Hvorfor ikke? Hvem skal vi skylde på? Noen skylder på feminismen og likestillingen. Enten det er såkalte æresdrap, eller gutter som er dårlige på skolen, er det alltid noen som skylder på likestillingen og feminismen. Sånn sett er det fint vi har feminismen, det er den ultimate syndebukk.

Men ikke alle skylder på likestillingen. Nei, noen av oss lever tross alt med åpne øyne, leser bøker og setter oss inn i sammenhenger. Jeg skylder på kapitalismen. Og hvem er kapitalismens beste venn? Reklamen! Reklame er visuell støy. Reklame omgir oss på alle kanter og får lov til å bre seg, som et virus og en pest, uten av vår snille gode velferdsstat regulerer den.

Venter du på t-banen, hva blir du stående å se på? Reklame. Går du inn i t-banevognen, hva får du se? Reklame. Tar du flybussen, hva blir du sittende å se på? Reklame. Tar du flyet, hva ser du fra setet foran deg? Reklame. Venter du på bagasjen, hva blir du tankeløst stående å se på over bagasjebåndet? Reklame. Er du på facebook, hva popper opp på siden på kontoen din? Reklame. Leser du aviser? Reklame. Ser du på TV? Reklame. Går du på kino? Reklame. Internettet? Reklame! Og i byen, som er et offentlig rom, er det snart ikke mulig å hvile blikket et eneste sted, uten at en radmager modell fortelle deg at du bør være misfornøyd med ditt eget liv.

Det er reklamens essens at vi alle skal være misfornøyd. At vi alltid skal hige etter noe mer. Noe annet. Noe større. Det finnes en bedre hårspray, en bedre leppestift, en bedre barberhøvel, en bedre brus, en bedre tannkrem, et bedre vaskemiddel, et bedre smør, en bedre pizza. Det finnes en bedre ektefelle der ute. Det finnes sikkert en bedre jobb der ut. Og det finnes helt sikkert en litt bedre sofa. Og med denne kontinuerlige støyen som forteller oss at vi ikke skal være fornøyd med det vi har, så blir vi heller ikke det.

Sådan er kapitalismen. Og reklamen, det er dens logikk, en verden full av misfornøyde mennesker er en verden full av forbrukere. Du skal aldri bli helt fornøyd. Da vil du jo slutte å shoppe. Mennesker som shopper trenger vi for å få økonomien til å gå rundt. På toppen av det hele viser forskningen at folk på høyresida er langt mer tilfreds enn oss som er på venstresida. Rettferdig? Nei. Logisk? Ja.

Velkommen til skriveloftet i kveld

2011-05-11T14:15:00.001+02:00

Les om det på min nye blogg her.

Eller hos Litteraturhuset her.

Velkommen til boklansering. Velkommen til ny blogg.

2011-05-09T12:04:00.006+02:00

Det er Ingeborg Arvola fra skrivegruppa mi som har boklansering. Jeg er invitert til å lese fra min nye roman. Den kommer til høsten og det blir første gang jeg skal lese fra den. Spennende. Rart.

Cappelen Damm er forlaget til både Ingeborg og meg. Om dagen lanserer forlaget sin egen blogg Forlagsliv med en rekke bloggere fra innsiden av forlaget, blant annet Anders Heger og Anette Garpestad bokdama@work som er redaktøren for det hele. Det er ikke fullt så mange forfattere. Men jeg er en av de foreløpig bare fire forfatterne, sammen med Ingvar Ambjørnsen, Elin Rise og Brynjulf Jung Tjønn. Bloggen min heter Bonusord.

Jeg har ikke rukket å gjøre så mye med bloggen ennå, men får vel muligens en ny blogg-giv nå. Har lagt ut en tekst fra Alt jeg skriver er sant, den siste baksideteksten fra Klassekampen og en introduksjonstekst. I tillegg finnes det info "om meg", eller som jeg foretrekker å si "om Ellisiv Lindkvist".

Hva gjør jeg når jeg nå har to blogger? Mulig jeg poster dobbelt, der og her. Mulig jeg bare lenker fra denne og dit. Og mulig denne bloggen blir enda mindre aktiv enn den har vært i det siste.

Lindkvist kåserer og kåserte

2011-05-02T10:30:00.002+02:00

I dag klokka 07.25 kom Lindkvist med morgenkåseriet "En omsorg for de stygge tingene" på NRK P2 og Alltid Nyheter. Det blir liggende på nettradio i tre uker.

Etter det vil det fortsatt være tilgjengelig som podkast.

Og i morgen til samme tid er det nytt Lindkvist-kåseri. Følg med, følg med.

Jeg - en moralist

2011-04-01T11:14:00.002+02:00

Foreldregenerasjonen til oss som vokste opp -60 og -70 tallet var kanskje den siste generasjonen som sparte. De tok ingenting for gitt. Både TV og telefon var en luksus man sparte til. Gikk man på tur var det matauk i form av å fiske eller plukke bær. Man visste at mat og penger var begrensede ressurser. Måtehold og nøysomhet var en dyd.

Foreldrene mine sparte på alt. Frukt og grønnsaker var det lite av. Ingen hadde hørt om fem om dagen. Kiwi, melon og avokado fremmedarta og utilgjengelig. Tørkerull var dyrt, plastposer var dyrt og det meste kunne gjenbrukes. Vi kasta aldri mat. Aldri. Mamma og Pappa hadde full kontroll over fryser og kjøleskap og sørget for at alt ble spist før det ble ødelagt.

Vi som er sønner og døtre av disse nøysomme 70-talls foreldre lever i en ekstrem overflod bare sammenlignet med vår egen oppvekst. Ting er blitt langt mer tilgjengelig, mye, for eksempel, mat og klær er også blitt langt billigere. Mange i min egen generasjon omfavner dette forbruket, denne bruk- og kast mentaliteten, denne materialismen. Og grensene for hva som regnes for normalt å eie flyttes. Vi eier vår egen bolig som vi pusser opp for 53 milliarder i året. Vi hever standarden og hever standarden og flytter til noe større.

Jo rikere folk flest blir, jo vanskeligere blir det å være mindre rik i velstandslandet Norge. Vi kjøper klær for 30 milliarder årlig. Fretex får mer klær, enn de har mulighet til å ta inn i butikkene. Og vi kaster mat! En fjerdedel av maten vi kjøper kaster vi. Vi kaster mat for 10 milliarder årlig.

For en som har forsøkt å overleve på kunstnerisk inntekt, det vil si, levd på siden av dette, er det å bli introdusert for en vanlig familie, med et vanlig forbruk, sjokkerende. Jeg forsøker å skjule at jeg er sjokkert, - det er tross alt jeg som er annerledes. Men det er vanskelig, for inni meg bor det en sparsommelig moralist. Det er denne moralisten som ser at vanlige folk, kjøper vann på flaske, på bensinstasjonen, til 37 kroner, fordi det ikke faller dem inn, å ta med vann hjemmefra, som er gratis og mer miljøvennlig. De samme folkene kan finne på å klage over bensinprisen, fordi visse ting er det fortsatt lov å klage på prisen over. Selv om man ellers har råd til nytt kjøkken, ny bil og ny hytte. Det er en underlig tid vi lever i.

Jeg er en sparsommelig moralist, men jeg er også en del av dette samfunnet. Jeg skiller meg ikke så mye fra andre lenger. Jeg bor i rekkehus med pc, Iphone og flatskjerm. Også jeg har mer enn nok, og selvfølgelig skal man kaste stein i glasshus, hvordan skal man ellers komme seg ut?

(Baksida av Klassekampen torsdag 31. mars 2011)

Lindkvist anbefaler 2

2011-03-31T17:26:00.002+02:00

Kunsten å tenke sidelengs av Tale Næss er hentet fra fanzina til Propellen. Der er det også et lite utdrag fra Heltinnesinne og mye annet sprekt lesestoff. Fanzina til Propellen kan lastes ned her.

Tale Næss skriver blant annet:

Norsk teatervirkelighet er en hierarkisk verden. Den definerer den ene som over den andre. Det trengs et alternativ til denne tenkemåten

Les hele innlegget til Tale Næss på Scenekunst.no

Lindkvist anbefaler

2011-03-29T14:34:00.003+02:00

Alle vil ha kvinner i media.

Tøffe kvinner. Sterke kvinner.

Kontroversielle kvinner.

Men få - om noen - snakker om om kostningene ved å være synlig, tøff, tydelig, kontroversiell.

Trusler, sjikane og overgrep skal man visstnok ikke snakke om.

Les Vampus - hun tier ikke i forsamlinger. Offentlig kudos for å skrive om dette.

Politi og overgriper - en hemmelig historie.

Undergrunnsdramatikk?

2011-03-23T21:21:00.003+01:00

"Smak på den dramatiske undergrunnen" skriver Sigurd Ziegler i Morgenbladet om scenetekstmønstringa i Trondheim, Propellenfestivalen.

Scenetekstmønstringen Propellen kunne i år skilte med hele seks urpremierer, og viste et realt potensial i norske dramatikere.

skriver han videre.

Om Heltinnesinne skriver han:

Regissør Kate Pendry understreket kanskje tydeligst hva slags effekt iscenesettelsen kan ha på en tekst. Ved å gjøre Ellisiv Lindkvists heltinner i Heltinnesinne om til to menige soldater ble det absurdistiske aspektet i teksten løftet frem, og man skimtet inspirasjonen fra Beckett og Pinter (særlig slutten minnet om Pinters Kjøkkenheisen).

Og til alle dere som ikke befant dere i Verdal eller Trondheim og fikk sett Heltinnesinne så er en mulighet til å få et glimt (dvs et 5-10 minutters utdrag) under Litteratuhusets arrangement Lusking på loftet 11. mai.

Morgenkåseriet som podcast

2011-03-22T22:18:00.002+01:00

Du skal sky kåseriet! Sa han. Det er skravlete og morsomt. Jada, essay er en høyere og renere og edlere og bedre sjanger. Men vil du likevel høre et kåseri?

Last ned som podcast her.

Lindkvist hadde kåseri 28.2.11 (om å være en god gammel moralist)

Og 1. mars (om noe kvinnegreier i anledning kvinnedagen igjen)

Lytt vel. Eller vel lytt.

Selvopptatt - forfatterliv

2011-03-18T15:50:00.003+01:00

Hva annet er det? Å leve ensomt og selvopptatt, besatt av sine egne ord, sine egne påfunn, sin egen fiksjon. Og hvis du ikke er besatt, blir besatt, eller i det minste lidenskapelig, i det minste ambisiøs, i det minste engasjert, arbeidsom, villig til å ofre noe for å komme i mål. Og hvem skal drive det, om ikke deg selv? Hvem skal orke å skrive den ferdig, om ikke deg selv? Hvem skal lukke ørene for at barnet ditt gråter og overlate det til faren, fordi denne romanen må jo bli ferdig, om ikke forfatteren selv. Og hvem virker da selvopptatt, for det er ikke egentlig en viktig jobb. Det er bare en selv som skribler litt, selv om det ikke er det, selv om kunst er viktig, selv om litteratur er viktig. Det står tross alt ikke om liv. Du redder ikke liv, du er ikke lege, ikke engang sykepleier, eller legesekretær. Du er hun som er utålmodig på legekontoret. Du er hun som vil hjem til romanen din. Du er hun som tjener dårlig. Du er hun som bestemmer arbeidsdagen din selv. Du er hun som ikke kan bli syk, men som likevel blir det. Du er hun som får mindre i fødselspenger, som har store fradrag og betaler lite i skatt. Du er en som håper på stipender. Som håper på oppdrag nok, men som likevel er redd for å ta på det for mye å gjøre. Du fører selvangivelsen din selv og oppdager at du gjorde feil i din egen disfavør et år. Du må selv huske på å notere ned alt og svare på alle henvendelser og planlegge framtiden og kanskje tenke på pensjonssparing. Eller ikke tenke på pensjonssparing, for så lenge det går rundt, går det rundt. Du er hun uten kolleger. Nei, det finns da mange kolleger, bare ikke daglig og ikke som jobber med samme mål. Du er hun uten kantine. Du er hun som har møte med redaktøren og så går brannalarmen og dere går ut, uten veske og jakke, men han har kort og vi spiser lunsj. Og kanskje skjer det noe snart som gjør at det alt sammen er verdt det.

Leser essay

2011-03-15T14:33:00.002+01:00

Leser essay. Tømmer bokhylla for alle essaybøkene og låner likevel på biblioteket. Leser Inger Christensen, Eva Jensen, Liv Lundberg, Siri Hustvedt, Jan Erik Vold, Stig Sæterbakken, Marit Eikemo, Øyvind Berg, Tor Eystein Øverås, Gunnhild Øyehaug, Olaug Nilssen. Har jeg glemt noen? Javisst, har jeg glemt mange, dette er stortsett norske samtidsessay. Det finnes mange andre. Montaigne, essayets far. Dag Solstad, Einar Økland. Geir Gulliksen. Eldrid Lunden. Og det finnes veldig mange flere. Slik er det hver gang man prøver å skaffe seg oversikt over noe. Det finnes så mye mer.

Og så leser jeg Willy Pedersen "En fremmed på benken" og den leser jeg hele fra perm til perm. Jeg liker den godt. Tonen. Tonen, eller språket eller formuleringene minner meg om fr martinsen. Morgenbladet likte den ikke så godt. Jeg synes hun er vel streng mot ham, men kunne tenke meg å få vite mer om å være en fremmed på benken, det vil si, gå i psykoanalyse. Eksisterer en sånn form i dag? Finnes det noen som går fire timer i uka i terapi (analyse) i dag? Eller er man gått bort fra det? Jeg vet ikke.

Er det noen som vet? Eller som leser andre essay?

Lindkvist-nytt informerer

2011-02-25T09:08:00.005+01:00

Propellenfestivalen har allerede pågått noen dager.

Premiere i Verdal i kveld på Lindkvists egen Heltinnesinne. Regi: Kate Pendry.

Her ligger hele programmet på adressa.no

Les også på scenekunst.no

Spilles på Trøndelag Teater i morgen lørdag 26. februar. Etterpå blir det dramatikersamtale om Propellens tema Tekst møter handling. Lindkvist er i panelet med Johan Harstad, Kate Pendry og nordisk dramatiker.

Mandag 28. feb og tirsdag 1. feb er det Lindkvist som er morgenkåsør på NRK P2 (og Alltid Nyheter.)

Er forfatteren død?

2011-02-10T12:11:00.005+01:00

I går ble jeg stående og se på en plakat for Det Norske Teater på vei inn til hovedbiblioteket. Forestillingen virket interessant og jeg lurte (selvsagt) på hvem som har skrevet den. Jeg klarte ikke å finne det ut, gikk nærmere for å lese alt som stod der. Store flotte bilder av skuespillerne. Regissøren selvsagt nevnt. Og der stod det hvem som var komponist og til og med "umsetjar", men ingenting om hvem som har skrevet selve teksten. (Med forbehold om at jeg overså dramatikerens navn, tok ikke bilde av plakaten som bevismateriale. På nettsiden finner jeg det jo ut. Der står det. )

Dersom jeg så riktig, at det ikke stod hvem som hadde skrevet stykket (ironisk nok hang plakaten på biblioteket,) er det grunn til å rope varsko. Det handler om opphavsrett og kunstnerisk integritet. Det syndes ofte mot forfatteren/dramatikeren. Skuespillere kan bruke tekster, lage forestillinger og "glemme" å spørre om lov eller betale vederlag til forfatteren.

I dag finner jeg i bokbyttestasjonen på Litteraturhuset to bøker som kan være interessante om man har små barn (jeg har): "Magiske eventyr" og "Forheksede eventyr". Det er kjente og kjære eventyr: Aksepott, Hans og Grethe, Alice i eventyrland, Bambi, Den stygge andungen, Peter Pan. Og hvem har skrevet eventyrene? Eller hvilken versjon bygger de på?

Noen har nok tatt seg bryet med å forenkle historiene i et rimelig dvaskt språk og ingen opphavsmenn er nevnt noe sted. Det finnen ingen forfatter, men også her er det en oversetter. Og en redaktør. Bøkene er gitt ut av Exlibriz og bærer preg av å være en kommersiell utgivelse, uten særlig hensyn til litterære eller kunstneriske kvaliteter, rikt illustrert, uten at det står hvem som har illustrert dem heller! Det bør antagelig ikke komme som en bombe på meg at barnekulturen eller forbruksting rettet mot barn ofte drives av kommersielle interessert. Jeg har ant dette lenge, men sluppet å forholde meg til det.

Så har kanskje Roland Barthes fått rett i at forfatteren er død.

Danse hele natta

2011-02-02T16:53:00.001+01:00

Av alle ting jeg angrer på, er alt jeg ikke gjorde, det jeg angrer mest på. Danse er en av tingene jeg skulle ønske jeg gjorde mer av.

Da jeg vokste opp var dans noen man gjorde sammen med jevnaldrende en discokveld på hotellet annenhver torsdag. Var det vanlig discomusikk danset man hver for seg, kom det en rolig sang, danset man med en gutt. Man kunne danse med en venninne, men to gutter kunne ikke danse sammen, annet enn på en voldsom måte sånn at alle skjønte at de tulla. Dans var ikke en naturlig del av hverdagen eller samfunnet eller den norske kulturen. Den handlet om å danse riktig, være kul og oppnå kontakt hos andre jevnaldrende og det motsatte kjønn. Å se foreldrene danse var flaut. Å danse med foreldrene var det ingen som gjorde.

Nyttårsaften var jeg på en fantastisk nyttårsfest. Mannen og jeg tok med lille babyen og dro på fest. Der var det barn, ungdommer, voksne og eldre folk. Det var en rekke nasjonaliteter som snakket norsk, engelsk, fransk eller spansk. Da dansegolvet åpnet etter midnatt, lå lille babyen og sov på soverommet til vertsskapet, mens mor og far kunne svinge seg på dansegolvet sammen med barn fra fem og voksne opp til over 80 år.

Det var selvsagt ikke de kules fest. Iallfall ikke på den krampaktige måten. Det var en fest for alle med stor diversitet og man kunne danse slik man ville uten at noen pekte og lo eller snakket om det etterpå. Å snakke om hvordan andre danset, gjorde vi på ungdomsdiskoteket. Venninna mi mente at jeg danset på en jålete måte. Slik ble jeg enda mer selvbevisst da jeg danset. Det vil si da jeg til slutt våget å danse offentlig igjen.

Dans ble knyttet til en krampaktig kulhet -- eventuelt parring. Det er befriende å bli voksen og slippe unna ungdommens krampaktige kulhetskrav. De ungene som blir tatt med på disse festene, som danser fra de er fem år, som ser Mamma og Pappa og den gamle damen på over 80 danse, de får kanskje et annet forhold til dans. Dans trenger ikke knyttes til flørting, parring eller seksualitet, selv om det kan knyttes til det. Dans er også: glede, bevegelse, trening og musikk. Mens vi venter på at det skal bli like fint å jobbe som å danse, kan vi kanskje alle danse litt oftere. Jobbe litt mindre og danse litt mer?

(Baksida av Klassekampen i dag 2. februar 2011)

Morgenkåseriet på nett

2011-01-27T22:07:00.003+01:00

Linkdkvist debuterte som morgenkåsør for en ukes tid siden, nærmere bestemt 20. januar. Det var veldig bra, synes mange, så jeg trenger ikke si det selv, jeg kan bare gjenta hva andre har sagt.

Har du ikke hørt det? Det ligger her og blir vel liggende i nesten to uker til.

Eller du kan gjøre som gjorde i dag, da jeg ikke alltid er klar til å lytte til radioen kl 7.25. Du kan laste morgenkåseriene ned som podcast. Og slik gikk jeg med ipoden i øret, og hørte Are Kalvøs kåseri fra desember, hvor han oppsummerte 2010, på vei til Tøyenbadet. Det var klassisk Kalvø, det vil si, morsomt, jeg lo høyt, der på veien, folk snudde seg og så på meg.

Heltinnesinne til Propellenfestivalen

2011-01-25T22:23:00.004+01:00

Det er snart tid for Propellenfestival. Jeg var med for tre år siden i 2007 med suksessforestillingen "Du tror det er slik, men egentlig er det slik" som fikk seks på terningen og senere ble spilt i Oslo under Samtidsfestivalen (2009).

Heltinnesinne ble først skrevet som en korttekst til Det Åpne Teater 8. mars 2008. Da ble den satt opp som stunt med Kate Pendry som regissør.

Også denne gangen er Kate Pendry regissør. Men nå blir det nok helt annerledes.

Dette står i Trøndelag Teaters årsprogram:

"Heltinnesinne" av Ellisiv Lindkvist er en co-produksjon mellom Propellen og Dramatikkens Hus.

De medvirkende er Mai Lise Rasmussen og Christine Mowinckel. Forestillingen vil ha premiere på

Propellens scenetekstmønstring i februar 2011.
Regissøren har lagt handlingen til Afghanistan, hvor de to 'heltinner' er to
kvinnelige soldater med lav rang. Lindkvists nydelige, absurde og klisjerike
tekst kan oppleves som en homage til Beckett, og med bakgrunn en av en omstridt okkupasjon, blir det absurde rasjonelt, og klisjeene til sannhet.

Forestillingen blir å se på Tinved Kulturhage på Verdal den 25. februar klokken 17.00, og på Trøndelag Teaters studioscene den 26. februar til samme tid.

Etter forestillingen på Trøndelag Teater blir det

dramatikersamtale:

Form møter handling

Medvirkende: Ellisiv Lindkvist,

Johan Harstad, Kate Pendry samt en

nordisk dramatiker.

Her står det om den på Propellenteaters blogg.

Her er Trøndelag Teaters årsprogram som PDF-fil.

For alle som er/bor/skal til Verdal og/eller Trondheim 25. og 26. februar: Velkommen.

Så håper jeg forestillingen blir vist på Dramatikkens Hus etterhvert.

Lindkvist leser bok og prater seg bort

2011-01-18T15:50:00.004+01:00

Jeg er fortsatt syk og jeg syns fortsatt synd på meg selv. I går bestemte jeg mer for å være frisk og var mye bedre. I dag våknet jeg mye dårligere. Det heter at man klarer det man må og jeg måtte jo dra til NRK og lese inn kåseriet, som er mitt første og som jeg allerede har nevnt her tidligere.

Det sendes i morgen kl 7.25 på NRK P2 (og blir liggende på nettradio i tre uker), jeg har skrevet om det på Facebook, sendt sms-varsel til mine 30 beste venner (eller til de 30 som jeg har klart å overføre manuelt etter at jeg gikk over til Iphone og ikke klarte å få overført adressene via sim-kortet) og skal sikkert informere via både epost og twitter før jeg gir meg.

Jeg kjenner meg både stolt og glad, siden dette er en deby og jeg har lyst til å fortelle til alle at de skal høre på. Det minner meg om at da jeg var ca 22 år, bodde i Tromsø og hadde sendt tekster til Vinduet. Jeg fikk beskjed om at tre av mine tekster skulle komme på trykk i Vinduet nr 2 i 1996 som atpåtil hadde tema Originalitet. Jeg åpnet brevet, leste det og begynte å hoppe opp og ned i ren glede. Hopper opp og ned gjør jeg riktignok ikke i dag. (I dag ligger jeg i sengen og leser bok.) Sju teaterstykker og en bok senere skal det litt til å oppleve den gleden som det å komme på trykk i Vinduet ga meg.

Men nå prater jeg meg helt bort. Bortsett fra å drikke kokt vann med ingefær, sitron og honning, leser jeg Beate Grimsruds "En dåre fri". Jeg liker den veldig godt. Jeg har også likt alt jeg har lest av henne tidligere, fra jeg lånte deby-novellesamlingen hennes "Det fins grenser for hva jeg ikke forstår" (en fantastisk tittel!) på biblioteket for mange år siden og spesielt de to bøkene om Lydia: "Å smyge forbi en øks" og "Hva er det som fins i skogen barn?"

"Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv." Sier boka. Det ble også sagt i forrige bok av Grimsrud - også den upåklagelig god - Søvnens lekkasje. Har en følelse av at jeg burde si hvorfor jeg liker boka og forfatterskapet. Skal tenke på det. Nå må jeg lukke øynene.

Lindkvist syns synd på seg selv

2011-01-16T17:25:00.005+01:00

Og ikke før har jeg hatt to arbeidsuker, jeg er såvidt kommet i gang, jeg har hatt møte med redaktøren og avtalt ny deadline for manuset, jeg skal til NRK og lese inn mitt første kåseri, jeg har nok å gjøre og litt mindre tid enn før til å gjøre det (en baby i huset), så kommer den fordømte influensaen og finner meg, slik den alltid gjør (føler jeg) hvert år. Og jeg har vondt i halsen, vondt i hodet, vodndt i magen, i kroppen, i alle musklene, ingen energi og intet overskudd, vondt i sjelen.

Så jeg syns synd på meg selv. Og det hjelper ikke å syns synd på seg selv. (Og jeg vet at mange har det verre. En som har det verre er Eli - hovedpersonen i Beate Grimsruds siste bok.)

Noe som derimot hjelper: te med honning, repsils (med honning og sitron) og mest av alt: Å lese Beate Grimsrud "En dåre fri".

Lindkvist-nytt

2011-01-14T14:09:00.004+01:00

Jeg har begynt å jobbe igjen. Etter et halvt år i barselperm. Mitt første synlige bevis på omverdenen manifesterer seg på P2 onsdag 19. januar kl 7.25, da debuterer jeg som morgenkåsør. Hør, hør.

Verdens heldigste

2010-10-31T18:42:00.012+01:00

Jeg er heldig.

Jeg er så heldig.

Jeg kan stå opp om morgenen og være hjemme hele dagen og det gir staten meg penger for.

Hvorfor får jeg penger fra staten?

Fordi jeg har født et barn.

Jeg har født et friskt barn og staten gir meg penger for å ta meg av det. Det kalles barselpermisjon eller foreldrepermisjon. Det kan man få i ett år. Eller helt nøyaktig: 56 uker med 80 % lønn og 46 uker med 100 % lønn.

Jeg lyst til å si noe om foreldrepermisjonen. (I all hast og uten å sjekke all verdens andre sider, fordi min tilmålte bloggetid her nede på kontoret er snart over og jeg må gå for å sette meg i ammekroken.)

Dette har jeg lyst å si:

Vi er kjempeheldige i Norge som har så gode ordninger for dem som får barn. Et helt år!

Det er fantastisk.

Hvorfor har vi det sånn her i Norge?

Fordi det er ønskelig at kvinner skal kunne delta i yrkeslivet selv om de føder barn, at det skal være mulig å kombinere yrkesrollen med morsrollen. Det er derfor vi har denne ordningen. Den er et likestillingstiltak. En del av den utskjelte statsfeminismen. Et tilkjempet gode som det nå virker som mange tar for gitt.

Målet er altså økt likestilling.

Hva vil være enda bedre for likestillingen enn at Mor går hjemme med barnet et helt år?

Tjaa, hva kan det være?

Hva med at Far faktisk går hjemme med barnet en del av tiden?

Så til dere to tredjedeler som er i mot fedrekvoten fordi dere vil "velge selv" - det er jo bare et tilbud. Dere kan fortsatt velge selv. Dere kan velge å ikke ta i mot. Eller dere kan velge å ikke få barn.

Irving vs Murakami

2010-07-28T11:31:00.005+02:00

Tidligere i vår/sommer var jeg og hørte på John Irving på litteraturhuset. Jeg hadde en idé om at jeg skulle få tips til å blygge plot, lage handling, snekre en finurlig dramaturgi. Som jeg mente var nettopp det jeg trengte til min egen roman.

Bokbadet fokuserte i vel stor grad på hans siste roman, (slik Bokklubben gjorde da de hadde lignende arrangement som ble sendt på TV). Det nærmeste jeg kom et konkret tips var det John Irving sa om å lure leseren.

Irving sa at leseren må forstå omtrent 80% av alt han legger ut for å være villig til å lese videre og/eller for å la seg overraske av de siste 20%. I forlengelsen av dette sa han at han alltid visste hvor han skulle før han begynte å skrive, for hvis ikke ville han ikke være i stand til å føre leseren dit.

Jeg tenkte at det har han nok rett i. Selv om jeg syns det er langt kjedeligere å skrive om jeg vet nøyaktig hva som skal skje enn når jeg finner på ting underveis.

Og når det kommer til å bygge opp plot, lage handlinger gjennom en lang roman der nærmest alt henger sammen med alt, på finurlig vis, så er John Irving uslåelig. Og det å sette pris på hans romaner betyr ikke at man ikke kan sette pris på andre typer romaner eller annen type litteratur også.

Haruki Murakami skriver nok til dels annen litteratur, men også han er en internasjonalt bestselgende mannlig romanforfatter som skriver i et handlingsmettet univers. Derfor overrasket det meg at han i det svenske magasinet Vi läser svarer følgende på spørsmålet:

Är det en färdig berättelse du trevar rätt på där i mørkret?

- Nej, aldrig. Berättelsen utvecklar sig i realtid framför meg. Jag har bara klar sikt en liten bit framåt i taget. Sedan är det som om berättelsen viker av runt ett hörn. När jag tar mig runt det, ser jag bara fram till nästa hörn. Så där håller det på. Jag skriver med samma förväntan och bultande hjärta som barnet som lyssnar på den spännande sagan. Oj, vad ska hända nu? Den dag jag inte blir överraskad av det jag skriver, tänker jag lägga av.

Noe jeg savner

2010-07-27T11:23:00.001+02:00

Kroppen min, dvs treningskroppen, en kropp som er lett og sprek og som kan gå fort, sykle, jogge, løpe, spille volleyball, fotball og innebandy. Ikke bare treningen, men følelsen av å være mobil med kroppen, reise seg lett, sette seg lett. Hente ting, gå i trappene, uten å telle og spare på skrittene, gå sakte og se om det er heis her.

Sterk mat, thaimat, rå mat. Det å kunne spise alt. Uten å ha konstant halsbrann som gjør at både ruccola, pepper, dressing og sennep virker sterkt. Det er liksom bare grøt og pannekaker som er mildt nok. Barnemat.

Og ja, jeg kan savne å ta en øl eller kanskje først og fremst et glass god rødvin til maten. Men det er ikke det største savnet. Har oppdaget at det finnes mange gode alkoholfrie øl. Noe som ikke hjelper om man har halsbrann, da er det melk, farris eller nyco som hjelper. Eller en is.

Leser fortsatt bøker

2010-07-19T13:26:00.009+02:00

Ulike bøker, ulike i sjangre, innhold og form, ulike bøker til ulike behov.

Essaysamlinger – jeg leser essay fordi jeg liker essay, ofte først og fremst av andre forfattere for å lese hva de mener om – tja, ofte andre forfattere igjen. Så jeg leser Stig Sæterbakkens Dirty things som kom i år og Gunhild Øyehaugs Stol og ekstase som kom i 2006. Jeg har også Siri Hustvedts En bønn for eros på leselista. Og jeg leser Toril Mois – Simone de Beaouvor – En intellektuell kvinne blir til. (Den begynte jeg å lese for en god stund siden, men har fortsatt ikke lest hele.)

Jeg leser romaner og jeg vil – siden det er sommer – gjerne ha noe lett og underholdende. Men ikke for lett og for underholdende, så det ikke blir godt nok. Dessuten vil jeg lese noe som har en god dramaturgi, en handlingsmettet bok, med et plot. Fordi det er det jeg baler med selv i min egen roman, jeg vil se hvordan andre har løst det, jeg vil bli inspirert. Derfor leser jeg Hotell New Hampshire av John Iriving som jeg har lest før, en gang for lenge siden, da jeg gikk på videregående, vil jeg tro.

Jeg har også lest Vidunderlige kvinner ved vann på nytt. Av Monika Fagerholm. Den er det omtrent ti år siden jeg leste den første gang. Den er fortsatt god. Den er god i form og språk også. Den er ikke like plotbasert som John Irving, den er mer… tja… skal vi si eksperimentell? Jeg leste også What I loved av Siri Hustvedt på nytt. Nettopp for inspirasjon til handlingsgang og dramaturgi. Så leste jeg – eller led meg gjennom – Boven i mitt drama kalles kärlek (2007) av Unni Drougge, en slags frittstående fortsettelse på Andra sidan Alex (1996), der første er langt bedre enn den andre.

Innimellom leser jeg dikt – jeg leser Mara Lee – Hennes Vård som jeg fant på Hallongrottan i Stockholm. Der fant jeg også Annika Lantz Nio och en halv månad som handler om når Lantz har fødselspermisjon. Det burde være noe for meg tenkte jeg. Men den er enten for svensk (svenske refereanser som skal være morsomme som jeg ikke tar) eller for lett for å stå i en bok. Kanskje hadde det vært morsommer på radio hvor Lantz vanligvis jobber, eller i en blogg?Leser jeg blogger med en annen forventing enn bøker? Ja, det gjør jeg nok. Kjøpte også Heia Mamma! Av Anne Lindmo og Helle Vaagland, liker den noe bedre. Men også den er skrevet på en lett bloggaktig måte.

Og så leser jeg gamle aviser. En del av et ryddeprosjekt. Det skal bli så fint så. Oppdager at det står mye interessant i avisen. Skulle bare hatt tid til å lese den oftere. Fant i går et intervju med åtte forfattere født etter 1970 i Klassekampen fra 2005. Spørsmålene de stilte forfatterne Johan Harstad, Espen Stueland, Gunhild Øyehaug, Heidi Marie Kriznik, Marte Huke, Øystein Vindnes, Jon Øystein Flink og Mattis Øybø var blant andre:

- Hva kjennetegner 2000-tallets litteratur? - Hva savner du i litteraturen? - Føler du deg som en del av en generasjon? - Hva vil du med din litteratur?

Ja, se det kan man jo grunne litt på.

I Bakvendtland (om menn og kvinner)

2010-07-17T14:25:00.003+02:00

Suzy Dahl skriver om hvordan ting, som vanlig, blir snudd helt på hodet.

Denne gangen er det Dagbladet med sitatet "Noen av jentene er veldig enkle å få".

Det er, som Suzy Dahl skriver, vanligvis guttene som er lette å få.

Det er også en generell tendens særlig i forbindelse med ekteskap og bryllup - det har Suzy Dahl skrevet om før. Les mer her.

Det er lov å endre seg

2010-07-13T11:08:00.005+02:00

Noe annet ville vært kjedelig.

Jeg husker en diskusjon da jeg gikk på videregående da en radikal venninne og jeg diskuterte med en lærer. Det var forresten mest hun og han som diskuterte og han mente hun ville glemme sine radikale ideer straks hun ble eldre, mens hun mente at hun skulle beholde sine idealer. Og jeg vet ikke hvor mye av det samme hun mente da hun mener nå, så (det må innrømmes) mange år senere.

Selv har jeg vel endret både mening og annet siden den tid, samtidig som jeg tenker at noen av idealene er de samme, bare med noe mer kunnskap og erfaring.

Livet som singel og barnløs for bare få år siden er også rimelig annerledes enn livet med mann, tenåringer, hund, rekkehus for ikke å snakke om som høygravid i sommervarmen. Og nå tenkte jeg å poste en facebookoppdatering om at mannen er ute og kjøper stellebord samt en advarsel om at nå kommer oppdateringene til å handle mest om irriterende mamma-greier.

For er det noe som irriterer folk virker det som det er nettopp småbarnsmødre som skriver om og er opptatt av ungene sine. Kjenner jeg meg truffet? Joda. (Lenken henviser riktignok til en skjønnlitterær tekst, altså en fiksjon, ergo mer satt på spissen og overdrevet nærmest inn i parodien, noe som slår tilbake på jeget.)

Det er lov å endre seg. Det er lov å ikke ha lyst på barn når man er 25 - eller 30 og likevel ha lyst på barn senere. Det er klart det er mange fordeler med å få barn tidlig. Selv syns jeg det er veldig trist at Pappa (kjære salige pappa) aldri vil få hilse på sitt barnebarn. På den andre siden er jeg tross alt glad jeg ventet med å prøve å få barn til jeg hadde møtt en mann jeg faktisk har lyst til å få barn med. Jeg kjenner (såvidt jeg vet) ingen som har fått barn før de fylte 25 og som fortsatt er sammen med den de fikk barn med. Det kan være fordeler med å vente også.

Tre uker til termin

2010-07-10T14:48:00.003+02:00

Huset er et stort kaos. Den nye vogna står står midt i oppussingsstøvet - må ristes og støvsuges. Alle småtingene som ikke ble ryddet unna må også tørkes støv av. Nav-søknaden må sendes. Vanlige folk med vanlige jobber har vanligvis permisjon fra nå av. Papirene fra selvangivelsen må ryddes. Alt må ryddes. Stabler med bøker inn i bokhylla. Skittentøyet tårner seg opp i store hauger. Det nye barnetøyet skal også vaskes før bruk. I morgen kommer gjester. Kontoret er midlertidig i stua og må ned til kontoret som har vært stengt grunnet oppussingen i rommet utenfor. Og se der ja, alle selvangivelsespapirene som flyter. Og jeg går opp og ned trappene med mine fjorten ekstra kilo og roper av og til au, eller raper, og har halsbrann. Og leter etter Fødselsboka som jeg fikk i posten for en stund siden og da tenkte jeg skulle vente med å lese, og finner den ikke. Finner en gammel spalte fra Klassekampen 2008, med forsidehenvisningen: "Det er langt bedre at min mann gjør mer husarbeid enn meg, enn omvendt." Ja, det er jo det. Men selv han har sine begrensinger. Jeg koser meg med et glass nyco (halsbrannen!) spiser mer is enn jeg noen gang har gjort før (halsbrann). Rydder litt her og rydder litt der uten at det virker som resultatene er særlig synlige. Lager lister for å få en følelse av kontroll. Bør jeg pakke sykehusbagen nå? Og nevnte jeg at jeg egentlig skal skrive en roman?

Ingen konsekvent facebook-politikk

2010-06-23T21:14:00.002+02:00

Det er manglende konsekvens i facebook-politikken til Lindkvist. Med 718 venner skulle man tro at hun sa ja til å bli venn med hvem som helst. Men så enkelt er det ikke. I enkelte tilfeller sier hun nei, altså trykker ignorer. En stund forsøkte hun å spørre hvem vedkommende var om de kjente hverandre, det kunne jo hende hun ikke husket hvor de hadde møttes. Som regel var jo svaret av en så hyggelig art at å trykke ignorer etterpå ville virke som en overreaksjon.

Så hvorfor ikke bare si ja til alle? Hvorfor ikke være venn med alle? Hvem som helst? Alle som spør? Spørre selv? Kanskje fordi facebook ofte blir brukt til både personlige og private utsagn. Kanskje fordi man glemmer hvor mange som kan se/lese det, og ergo ofte sier noe som er personlig/privat.

Men hvordan klare denne balansegangen når man allerede har så mange venner? Skal man kvitte seg med dem? Eller lage en ny konto (LindkVIP) med for eksempel hundre utvalgte til kun private meldinger så kan man være offisiellisiv på den andre kontoen og skrive om opplesninger, teaterstykker og sånn.

Hjelp, jeg skal bli Mamma

2010-06-20T13:02:00.006+02:00

Det er noen som er har det, som Avil, som tar ferie og er ferdig med alt som må gjøres.

Selv er det helt motsatt. Jeg er på etterskudd med alt og har en dødlinje som faktisk ikke kan utsettes. Nei, ikke selvangivelsen, selveste fødselen, termindatoen er veiledende, men fødselen kommer når den kommer. Og innen den tid er det alt for mye som skal gjøres og altfor redusert arbeidskapasitet. Etter å ha sirklet rundt senga en uke med svimmelhetstendenser kom jeg enda mer på etterskudd. E-poster blir ikke besvart og jeg tør knapt nok tenke på romanen.

Det vil si tenke tør jeg: jeg har tatt noen valg. At det må gjøres mer enn jeg først trodde for å få den slik jeg vil ha den. At jeg må holde på kjernehistorien og huske hva som er viktig, hva jeg vil fortelle. Det får ta den tiden det tar, selv om det aldri er morsomt å måtte utsette ting.

Selvangivelsen er fortsatt ikke levert, jeg må søke NAV om foreldrepermisjonspenger og har oppdaget at inntekten min beregnes annerledes enn jeg først optimistisk trodde og kjenner nok en bekymring for hvordan dette skal gå. Det koster å få barn. Huset vi bor i er et oppussingsobjekt og nå prøver vi å rekke å bygge et bad før termin. Det er under seks uker til termindato, men vedkommende (nei, vi vet ikke hvilket kjønn det blir) kan jo finne på å komme før. Det er visstnok også endel baby-greier man bør ha på plass innen den tid. Barnet trenger ulikt utstyr.

Mens jeg egentlig tenker at jeg burde prioritere venner og kultur fordi det kan bli lite tid til det kommende halvåret. (Kommende året? Kommende 18 år?) For det aller mest bekymringsfulle er den totale uvissheten, dette har jeg aldri gjort før. Den kommende pappaen er langt mindre bekymret. Men så har han jo gjort dette før, han er allerede far. Jeg vet ingenting om hva som venter meg.

Hva er en mor?

2010-06-04T13:57:00.001+02:00

I dag har jeg sett på Safari, et program om billedkunst, jeg har lest et kapittel i Toril Mois bok om Simone de Beauvoir – En intellektuell kvinne blir til. Og jeg har vært på fødselsforberedende kurs. For jeg er en kropp. Langt mer enn tidligere, selv om jeg har tatt permisjon fra fotballen, permisjon fra innebandyen og fryst medlemskapet mitt på treningsstudioet. Jeg har lagt på meg ti kilo og ikke rørt alkohol siden november. Alt dette på grunn av kroppen. Jeg er gravid i åttende måned og det er vanskelig å glemme at jeg har en kropp.

Jeg forsøker å glemme kroppen ved å fortsatt være opptatt av de tingene jeg synes er viktige, som litteratur og kunst. Det kroppslige ved graviditet og fødsel er skremmende, men det aller mest skremmende er likevel: Å Bli Mor. Vil jeg slutte å være opptatt av kunst og litteratur? Vil jeg slutte å lese og tenke? Vil jeg bli en som oppdaterer facebookfeltet sitt utelukkende med siste nytt om avkommet?

Man fødes ikke som mor, man må (som regel) føde selv for å bli mor. Mødre og morsrollen kunne det vært (og er det sikkert) skrevet avhandlinger om. Jeg har ikke like god plass her. Min egen mor som er lærer sa en gang – halvt humoristisk og halvt som et hjertesukk: ”Det er to grupper som aldri blir beskrevet sympatisk i skjønnlitteraturen – lærere og mødre.” Det finnes kanskje flere dårlige mødre i litteraturen enn noe annet sted, men de trenger ikke være dårlige mødre for å bli hatet av avkommet. Det er ofte slik at – særlig døtre – vil frigjøre seg fra sin mor uansett hva hun gjør eller har gjort. Kvinnefrigjøringen eller endring av kvinnerollen har gått så fort at mange kvinner i en ny generasjon har sett på sin mor og sagt (eller tenkt): slik vil jeg ikke bli.

Selv har jeg sagt: ”Jeg er ikke sikker på om jeg vil ha barn.” Et utsagn jeg betrakter som forsiktig. Men som likevel har virket provoserende. Som om jeg har sagt: ”Jeg skal aldri ha barn.” Eller: ”Jeg hater barn (og særlig dine barn).”

Likevel Norge er verdens beste land å bli Mamma i. Det viste nettopp en ny internasjonal undersøkelse av 160 land. En av grunnene til at jeg tror Norge er et godt land å bli Mamma i er fedrene. Den norske mannen er mer likestilt enn mange andre menn. Fedrene deltar langt mer enn tidligere. Vi har fedrekvote og høy grad av likestilling i hjemmet. Selv er jeg glad for å kunne dele

foreldrepermisjonen likt med far. Får jeg ikke lest så mange høyintellektuelle essaysamlinger i høst så gyver jeg løs igjen i januar når Pappaen overtar permisjonen.

(Baksida av Klassekampen i dag fredag 4. juni)

Hva driver Lindkvist med?

2010-05-04T15:09:00.003+02:00

Det er iallfall lite blogging. Men etter å ha sett hva Avil og Virrvarr driver med, ble jeg nesten inspirert. Det må være min hang til å lage lister.

1 - Skriver på bok nummer to, som er en roman.

2 - Selv om boka er "nesten ferdig" har jeg innsedd at det likevel er mye som gjenstår. Kanskje er det alltid slik at ferdigstillelsen er den verste og vanskeligste jobben. Og som en svensk forfatterkollega sa: de ti siste prosentene er like mye jobb som de nitti første.

3 - Jeg er forfatter. Fordi jeg lever av å skrive. Fordi også jeg definerer meg selv. Fordi jeg har fått stipend fra Forfatterforeningen.

4 - Jeg skal til Stockholm nettopp fordi jeg er forfatter. (Jfr forrige blogginnlegg).

5 - Jeg har vært på mitt første skolebesøk som forfatter. (Tidligere har jeg vært på et par som dramatiker.)

6 - En dramatiker er også en forfatter. Å være forfatter er å være en som skriver. Det kan vi godt gjøre til en mer nøytral betegnelse, en "writer" en skriver. Det trenger ikke være en som må ha gitt ut to bøker av en kvalitet det litterære rådi Forfatterforeningen har godkjent. (Som et svar til Avils og Virrvarrs lister.)

7 - Jeg er gravid i sjuende måned.

8 - Jeg hadde håpet på dobbel fødsel i høst. Med både barn og bok.

9 - Jeg har innsett at romanen ikke kommer ut i høst.

10 - Jeg forsøker å få romanen ferdig før termin, slik at det blir vårbok, men vet ikke om jeg klarer det.

11 - Jeg vil fortsette og skrive bøker og tenker det som et livsprosjekt. Det viktigste er at romanen blir så god som jeg vil ha den, ikke at den kommer ut fortest mulig.

12 - Jeg leser. Jeg ser på tv-serier. Jeg tenker. Jeg skriver. Jeg redigerer. Jeg sletter.

Stockholm i mai - tips mottas med takk

2010-05-02T10:13:00.003+02:00

Jeg skal til Stockholm. Snart. Som forfatter/dramatiker har jeg undersøkt muligheter for å reise på skriveopphold ulike steder. Tidligere har jeg vært i Stamsund, Överkalix, Visby (flere ganger), Roma og Berlin. (Det vil si til Berlin har jeg organisert meg selv. Har likefullt betraktet det som skriveopphold. Særlig da jeg var i Berlin to uker uten knapt å se noe av byen.) Nå er det Stockholm som står for tur.

Jeg skal bo i et lite hus i en park, som likevel ligger sentralt, ikke langt fra Söder. Det er som et stipendopphold, jeg har søkt om å få reise dit og fått opphold basert på en søkndad hvor jeg begrunner hvorfor jeg skal få opphold. For å kunne søke må man være skapende kunstner (les: forfatter/dramatiker/billedkunstner/komponist, dette i motsetning til utøvende kunstnere: skuespillere/musikere osv). Man må også bo i en av de andre nordiske hovedstedene.

Jeg har vært i Stockholm før, men ikke mye, ikke ofte og ikke lenge. Nå skal jeg være der nesten to uker. Selv om jeg skal (må) jobbe en del, håper jeg å få oppleve en del av byen Stockholm som jeg har hørt så mye fint om. Jeg var der fire dager i november 2008, da gikk jeg på teater og var på Centralbadet blant annet. Likevel syns jeg ikke jeg kjenner Stockholm særlig godt. Jeg vil gjerne ha flere tips. De vanlige sightseeingtipsene kan man sikkert lese seg til, likeså hva som skjer på teaterscenene. Men det finnes jo alltid gode ting i gode byer som ikke er like åpenbare for en turist/gjest. Jeg vil gjerne ha gode anbefalinger og tips. Også til spisesteder, kafeer (på dagtid med internettforbindelse, det lille huset i parken har ikke trådløst nettverk) og restauranter.

Noen ganger

2010-04-27T16:05:00.002+02:00

Skulle jeg ønske jeg var anonym på bloggen min. At jeg hadde en skjult identitet. Så mye jeg kunne skrevet da! Selvironisk og morsomt om livet mitt. For ingen hadde visst at det var meg og jeg slapp å bekymre meg for at de nærmeste skulle føle seg utlevert.

Men sånn er det ikke. For jeg startet blogg nærmest for å kunne skryte av det den offisielle Lindkvist foretar seg. Så da blir det sånn. Selv om det visst ikke er så mye å skryte av om dagen.

Jeg er sitért!

2010-04-20T20:06:00.002+02:00

Hva er vel bedre enn å være en av 365 lesere?

Jo å bli sitert av en annen.

Og med hva?

En twittermelding!

Tenk, det Hedda.

Les Eirik Solbakken anbefaler melding på twitter fra Ellisiv Lindkvist her.

En av 365 lesere

2010-04-13T19:24:00.005+02:00

I går var jeg dagens leser på 365 lesere og legger ut hele saken her også (inkludert bilde de tok fra bloggen min):

Ellisiv: Gjøre godt av Trude Marstein

Ellisiv Lindkvist, forfatter, dramatiker, skribent, blogger på Lindkvists logg.

36 år. Kommer fra Brøstadbotn i Troms og bor nå i Østensjø bydel.

Gjøre godt av Trude Marstein

Så lenge jeg kan huske har jeg likt å lese. Før jeg lærte å lese, likte jeg å bli lest for. Jeg leser fortsatt. Jeg blir ikke lei av å lese. Biblioteket var viktig for meg da jeg vokste opp. Det var der bøkene bodde, vi lånte dem hjem, leste dem og leverte dem tilbake. Det var en fantastisk ordning. Det var gratis. Vi kunne låne så mange vi ville. I en bitteliten bygd der det ikke er så mange andre kulturtilbud er biblioteket en fantastisk oase som viser deg verden. Biblioteket finnes, bøkene finnes, verden finnes, aprikostrærne finnes, de litterære perlene finnes. Jeg kunne for eksempel anbefalt Alfabet av Inger Christensen med åpningsdiktet: aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes.

Mange bøker har vært viktige; er viktige, betydningsfulle, morsomme, triste. Romaner, dikt, essay, til og med skuespill kunne jeg anbefalt. En liten gåtur i mine egne bokhyller og jeg tenker: den kan jeg anbefale, eller den, eller den. Siri Hustvedt, Doris Lessing, Sarah Kane. De finnes, bøkene finnes. Carina Rydberg, Sara Stridsberg, Marie Redonnet finnes. Forfatterne finnes.

Nettopp leste jeg Gjøre godt av Trude marstein. En roman om 118 mennesker. Alle har sine trivielle gjøremål og noen ganger er livet nesten uutholdelig trivielt, selv om det er juli og varmt disse to døgnene. Jeg leser om mennesker som ofte ikke er sympatiske, mennesker jeg tenker jeg ikke ville brydd meg om i det virkelige liv. Men dette er ikke det virkelige liv, det er en roman, meget troverdig og realistisk fortalt. (Er jeg mer interessert i fiksjon enn i virkelighet? Mer interessert i oppdiktede menneskers liv enn virkelige menneskers liv?) Karakterene i romanen kan være likegyldige, fulle av feil, akk så gjenkjennelige, akk så menneskelige. De bor i en norsk småby, livene er små, dette er hverdagsliv. Likevel så treffende for det vi alle baler med, strever med, holder på med, relasjonene til våre nærmeste, hverdagen, selv midt i sommerjuli.

Det er kanskje ikke så mange av karakterene i romanen som gjør godt, men romanen gjør godt.

365 lesere

2010-04-12T15:09:00.002+02:00

Deichmanske Bibliotek har i anledning Lesåret 2010 en ny leser hver dag som velger seg en bok eller en tekst. 365 lesere heter den.

I dag er det jeg som velger.

Andre bloggere har tidligere vært der og valgt bøker/tekster.

Les

Vampus valg

Virrvarrs valg

Avils gode lesetips på selveste 8. mars

Hjorthen velger også bok.

Å legge kabal

2010-04-08T12:17:00.001+02:00

Påske. Ferie. Det er ikke alle som er gode til å slappe av. Jeg, for eksempel, er ikke spesielt god til å slappe av. Det er ikke en måte å skryte på seg å være arbeidsnarkoman eller supereffektiv. For det er godt å være flink – også – til å slappe av. Jeg er ikke alltid et effektivt arbeidsjern, men jeg er flink til å huske at noe må gjøres, og noe må alltids gjøres, også når jeg strengt tatt burde slappe av. Utilitarismen står sterkt og jeg leter ofte etter nyttige gjøremål for avslappingen. Siden jeg livnærer meg av å være forfatter og dramatiker kan jeg forsvare både å lese romaner og se tv-serier på dvd som nyttig. Det kan være fint for å ha en unnskyldning om å lese en rekke romaner og se mye på DVD, men det kan også føre til at både romanlesing og dvd-titting blir en plikt. En hyggelig plikt, men like fullt en plikt. Så den ultimate avslapping, bør være noe annet.

Det finnes en ting jeg gjør nesten utelukkende i ferier, gjerne på en hytte. Jeg legger kabal. Ikke som min mor og mange med henne, de legger den på pcen. Nei, det minner for mye om jobb å sitte foran pcen. Jeg legger den manuelt, på den gammeldagse måten, med kortstokken, av papir. Å legge kabal er ikke særlig nyttig. Det er vel strengt tatt ikke nyttig i det hele tatt. Og nettopp derfor gjør kaballeggingen nytten som noe nyttig. Det er et nyttig avslappingsredskap.

Selvsagt legger jeg ikke kabal før etter at vi har stått opp, lagd frokost, spist frokost, smurt matpakker, ryddet etter frokosten, gått ut på tur, kommet hjem, pakket ut av sekken, lagd middag, spist middag og vasket opp og ryddet etter middagen. Først da, når det ikke står noe annet på programmet og kaffen er klar, setter jeg meg ved bordet med kortstokken og en kaffekopp. Påskeegget inneholder fortsatt fristende godbiter og det ligger ikke noe foran meg som må gjøres. Iallfall ikke i kveld. Jeg ser utover fjellene for det har vært vidunderlig vær, Senjafjellene speiler seg i Solbergfjorden. Sola går ned, himmelen er rødlig. Jeg har fått farge og fregner. Fjellsilhuetten er fantastisk. Jeg skryter gjerne av alt jeg ser. For jeg er hjemme i nord, hvor jeg en gang kom fra, på påskeferie og har lov til å tenke at dette er verdens vakreste utsikt.

Så legger jeg en kabal.

(Baksida av Klassekampen i dag 8. april 2010)

Lindkvist-prisen 2009 (med små glimt av navle)

2010-04-07T16:13:00.007+02:00

Det er jo en tradisjon. Jeg gjorde det i fjor, for 2008.

Jeg gjorde det året før, for 2007 - da med egen navlepris.

Jeg startet min egen kåring og tradisjon i 2006, da i to deler, andre del her.

Så jeg gjør det igjen: Lindkvist oppsummerer 2009, kårer de beste hendelsene og skryter av sin kulturelle kredibilietet. Skjønt det er kanskje ikke så mye å skryte av lenger?

Årets teateropplevelse

Jeg er mettet på teater. Jeg har sett for mye. Jeg har sett for mye kjedelig teater.

Derfor er 2009 det dårligste teateråret siden jeg flyttet til Oslo i 1997. Det vil si i forhold til hvor mye teater jeg har sett. Jeg så lite teater i 2009.

Noe jeg så var Of/Niet med tg Stan (på Black Box Teater selvsagt). Langt fra det beste med dem, likevel alltid en nytelse å se tg Stan i aksjon.

Årets institusjonsteateropplevelseVerdiløse menn (Christopher Nielsen/ Joachim Nielsen) Nasjonalteateatret

Årets norske leseropplevelse

Vente, blinke – Gunnhild Øyehaug

Årets oversatte leseropplevelse

Når du ser meg – Siri Hustvedt

Årets nynorske leseropplevelse

Saman er ein mindre aleine – Anna Gavalda

Årets bok

Om skjønnhet – Zadie Smith

Årets likte-den-bedre-enn-jeg-hadde-trodd-og-skal-innrømme-det-selv-om-alle-andre-også-liker-den:

Min Kamp 1 – Karl Ove Knausgård

Årets tegneserie

Pyonyang - Guy Delisle (oversatt av Thomas Lundbo)

Årets reis til et sted du ikke har vært før:

Roma

Årets reis tilbake til et kjært sted

Visby

Årets blogg

Arachne

Årets diktsamling

Mens lyset endrar flatene – Eva Jensen (2008)

Årets (eneste) kinofilm

Upperdog

Årets DVD-film

Off-side, Iafar Panahi, Iran 2005

Look both ways, Sarah Watts, Australsk 2005

Årets nye juletradisjon

Tre nøtter til Askepott på originalspråket med engelsk undertekst.

Årets nyoppdagete tv-serie

True Blood

Årets nye lidenskap og hobby

Trening. Nytt av året: fotball og styrketrening. (Det vil si gjenoppstart)

Årets konsert (mer som en happening enn av musikalske grunner)

Nobelkonserten

Årets Lindkvist-happening

Var nok å få seks på terningen og dessuten få stykket satt opp under samtidsfestivalen i Oslo.

Brainstorm på gutterommet

2010-03-17T17:43:00.007+01:00

- Fitteland

- Dette er et jævla fitteland.

- Fylt av venstrevridde, akademikere, feminister, politisk korrekte, kulturfolk

- Poeter, Morgenbladet, NRK P2, kjønnsforskere.

- Lilla sjal. Fotformsko.

- Kvinner i 40-årene.

- Kvinner i 50-årene.

- Kjerringer.

- Jeg har så lyst å provosere dem.

- Jeg også!

- Men hva, hva kan virke provoserende på de jævla fitteforskerne?

- Jeg har det!

- Hva da?

- Biologi!

- Det er ingenting som er så provoserende på de politisk korrekte fittene, kjønnsforskerne, kvinnene, homsene som å si at det skyldes biologi.

- Ha-ha-ha.

- La oss lage et tv-program der vi sier at alt skyldes biologi og ikke miljø.

- Ja!

- Og så blir det sendt på NRK og alle snakker om det som om de ikke har hørt om det før, som om det ikke bare er noe reaksjonært dritt, vi graver opp igjen for å provosere fittefolka.

- Genialt.

- Og vi får masse presse og blir dyrka som helter for folk flest er jo enige med oss og ikke med fitteforskerne i dette fittelandet.

- Ha-ha-ha.

Den offentlige kroppen

2010-03-10T15:51:00.004+01:00

“Du sökte en kvinna och fann en själ - du är besviken.” Sånn slutter Edith Södergrans dikt “Dagen svalnar”. For kvinnen har alltid vært (knyttet til) kroppen og kroppen har alltid vært (knyttet til) synden. Selv i vår tid og i vår del av verden, hvor vi tror vi er kommet så langt, er det fortsatt vanskelig å være denne syndefulle kroppen. På den ene siden lever vi i seksualisert kultur, det seksuelle presset mot kvinnekroppen, ja mot jentekroppen er blitt mye sterkere. BHer lages for treåringer, det finnes knapt en nedre grense for når man kan begynne seksualiseringen. På den andre siden er det de som ønsker å beskytte kvinne- og jentekropper med å dekke kroppen til, for slik å frata kvinnen skyld. Problemet er at man da påfører skyld til alle kvinne- og jentekropper som ikke dekker seg til.

Kvinnens kropp er offentlig. Derfor kan Aftenposten lage en sak om at unge jenter er dumme som drikker rusbrus uten å tenke på kaloriene den inneholder. Derfor kan kommersielle selskaper ta det for gitt at enhver kvinne er misfornøyd med sin egen kropp. Kroppen er syndig, hun vil aldri ha grunn til å være fornøyd. Derfor er den mest hyppige reklamen til kvinner på facebook og gmail nettopp for slankeprodukter. Og derfor er det kvinnens egen skyld om hun blir utsatt for overgrep. Denne logikken er det vanskelig å bli kvitt så lenge kulturen er både så kjønnet og så seksualisert.

Det hjelper ikke om noen få mennesker mener at voldtekt egentlig er noe menn kan gjøre noe med, siden det er menn som voldtar. Majoriteten fortsetter å legge skylden på kvinner, som vekteren sa til NRK nylig: ”Jenter er utrolig naive.” Hadde de ikke vært så naive hadde de ikke blitt voldtatt.

Derfor handler det ikke bare om moral når man ønsker å se tenåringsjentene kledd annerledes. Det handler også om frykt for hva de skal bli utsatt for og vissheten om at alle vil spørre hva jenta hadde gjort, hva hun hadde på seg og hvor mye hun hadde drukket.

Hva man spør gutter og menn om vet jeg ikke. Man kan jo ikke implisere at menn som gruppe har gjort noe galt. For det første er jo ikke menn en gruppe, de er individer. Vi kan ikke begynne å beskylde alle menn for å være voldtektsforbrytere, fordi noen få er det. Da er det bedre at den andre halvparten av befolkningen lever i konstant frykt.

Også lagt ut på 0803-bloggen.

På baksida av Klassekampen onsdag 24. mars.

Gratulerer med dagen!

2010-03-08T22:05:00.002+01:00

Jepp, det er selveste kvinnedagen i dag.

Ta en titt på 0803-bloggen.

Jeg anbefaler Anne Bitsch sitt innlegg.

Anbefaler også dagens post hos frmartinsen.

Drusilla/Dagens onde kvinner er ikke å finne på nett lenger, men nesten en hvilken som helst post fra Fjordfitte er også å anbefale.

Hjertesukk om hjernevask

2010-03-05T11:58:00.002+01:00

Ja, jeg så programmet mandag kveld.

Ja, jeg syns det var skikkelig dårlig.

Nei, jeg gidder ikke si hvorfor.

Fordi den diskusjonen er så gammel og så kjedelig. Den om kultur versus biologi.

Jeg orker ikke.

Jeg syns Harald Eia er langt bedre som komiker. Jeg syns programmet var tendensiøst, spekulativt og folkelig. Å fremstille kjønnsforskningen som politisk korrekt er jo litt underlig all den tid Harald Eia er på parti med folk flest. "Folk flest" vet jo nemlig at det finnes (biologiske) forskjeller på kjønnene fordi de har sett småbarn leke. Det vet "alle" som har sett småbarn leke.

Nei, dette orker jeg ikke si mere om. Bare dette: all endring mellom kjønnene som vi ikke trodde var mulig fordi det ble argumentert med biologi har likevel funnet sted. Kvinner har fått lov til å studere, til å bli leger og professorer. Kvinner har fått stemmerett. Argumenter mot dette var i sin tid biologien.

Hjernevask er et program som gjør meg oppgitt. Må jeg skrive noe om dette?

Skulle ønske Drusilla stod opp fra hvor hun nå hviler og skrev en knusende kritikk av programmet med referanser til nettopp forskningen.

Eller at Fjordfitte lagde et alternativt programkonsept som en knusende satirisk parodi. Så fikk vi i det minste noe å le av. Harald Eia er dessverre ikke morsom lenger.

(Dersom noen har sett andre som har blogget godt om dette, tips meg gjerne.)

Ventetid

2010-03-04T13:44:00.002+01:00

Jeg skriver en roman. Eller: jeg har skrevet en roman. Den er på omtrent 230 sider og er inne hos redaktøren min for tredje gang. Første gang var den veldig skisseaktig. Andre gang var den mye bedre. Nå er den også bedre, eller mer gjennomarbeidet, enn sist. Den nærmer seg en ferdig roman. Jeg leverte 15. februar og dro så til Berlin. Vi skulle ha møte på onsdag. Redaktøren ble syk. Vi utsatte til fredag. Redaktøren fortsatt syk. Vi må utsette. Det er bare noen dager, men siden dette er det viktigste i livet mitt akkurat nå, er det som om jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre mens jeg venter. Det jeg håper mest på er at vi går for høsten, noe forsåvidt redaktøren har antydet er det som vil skje. Men som en følge av det vil det nok vente meg en siste hard arbeidsøkt fram mot påske for å ferdigstille manuset helt. Vel vitende om det klarer jeg ikke å helt å nyte å "få" to "fridager" ekstra før arbeidet starter.

Selv om det er mye annet som skjer. Åpning av Dramatikkens hus i kveld. Årsmøtet i Dramatikerforbundet på lørdag. Tiårs-jubileumsfest for fantastiske Hedda Gambler.

Videre leser jeg Knausgårds Min Kamp 3, uten å klare å komme inn i den på samme suggererende måte jeg ble oppslukt av Min Kamp 1 og 2.

Heltinnesinne

2010-02-26T13:06:00.004+01:00

Propellenteater-bloggen skriver om meg:

(sak på siden uten egen lenke, så vil nok endres etterhvert.)

Ellisiv Lindkvists "Du tror det er slik, men egentlig er det slik", i regi av Jean Marie Lejude, produsert av HiNT og Propellen gjestet Samtidsfestivalen i 2009. Nå arbeider Ellisiv med en ny helaftens forestilling, "Heltinnesinne", denne gangen i samarbeid med Kate Pendry. Forestillingen utvikles av Propellen med talentutviklingsmidler fra Norsk Kulturråd.

Heltinnesinnets første versjon ble til på 48 timer og satt opp som en stuntforestilling på Det Åpne Teater til 8. mars 2008. Også da med Kate Pendry som regissør. Rollene ble spilt av Kari Ramnefjell og Guri Glans.

(Finner ingen lenker på nett om det lenger.)

Berlin. Igjen.

2010-02-23T18:07:00.003+01:00

Denne deilige late byen hvor man gjerne serverer frokost fram til kl 18. Jeg er tilbake og jeg sitter på rommet mitt (som jeg leier) og har kontordag, fordi jeg har ting som må gjøres, og fordi det er mer slitsom å være turist, som jeg har vært i går, søndag, lørdag. Kanskje mer. Har vært her en uke og har to dager igjen. Iallfall halvannen. Jeg bor i Prenzlauer Berg, gentrifisert område, som Grünerløkka, kan minne om det, bare enda større, enda flere kafeer, enda flere småbarnsfamilier, enda flere trendy butikker. Likevel i Berlin er ikke ensartetheten så ekstrem som i Oslo, der alle går i den samme dyre moten til samme tid. Der alle er like rike og like trendy. Der det blir vanskeligere og vanskeligere å skille seg ut, fordi vi er så rike, bortskjemte og like. Men det er jo ikke helt sant! Det er mye bra med Norge. Likhetstankegangen er bra. Alle skal ha skole, utdanning, helsetjenester. Det er mye bra i Norge. Vi må bare ikke ta det for gitt.

I Oslo er det minus seksten og masse snø, her er det plussgrader og litt regn. Det har vært sol, i går og på søndag. Det er mye is i gatene, sørpe. Det er vanskelig å komme seg hjem uten å bli våt på føttene. Og jeg tror ikke jeg får bruk for joggeskoene.

Sist jeg var i Berlin bodde jeg i Neukölln og Kreuzberg. Jeg jogget. Men stortsett jobbet jeg.

Litteratur på Blå 9. februar

2010-02-06T15:48:00.003+01:00

Dette skjer på Blå på tirsdag:

09.02 Seksualitet i litteraturen

Hvordan skrive om intime relasjoner uten at det blir pinlig og vulgært, er tema for kveldens arrangement. Litteratur på Blå har invitert to forfattere som har utforsket dette i sine seneste utgivelser, og inviterer til en samtale om seksualitet, intimitet og relasjoner i litteraturen.

Geir Gulliksen kom høsten 2009 med boken Tjuendedagen, en roman som har fått oppmerksomhet for å omhandle seksualitet og relasjoner på en overbevisende måte. Samme år kom Anne Oterholm med romanen Toget fra Ajaccio som også beskriver forhold, tiltrekning og relasjoner mellom mennesker.

Ellisiv Lindkvist er ordstyrer. Hun er forfatter, dramatiker og skribent, og har tidligere vært kulturredaktør i Fett.

Arrangementer starter kl 19.00 og vil være ferdig kl 20.30.

Dørene åpnes 18.50, inngang 30 kroner i døra.

Det er konsert på Blå etterpå, med gratis inngang for alles om har betalt inngang til Litteratur på Blå.

For mer info sjekk Litteratur på Blås hjemmesider

Velkommen!

Var det slik det skulle gå?

2010-02-06T12:33:00.000+01:00

Skulle jeg bare slutte å blogge helt uten videre?

Gårsdagens baksidetekst i Klassekampen

2009-12-16T14:12:00.003+01:00

Var en redigert versjon av Verens ensomste yrke, 600 venner på facebook

Det er altså nesten samme teksten. Legger den likevel ut her i redigert versjon, siden jeg alltid legger ut baksidetekstene fra Klassekampen.

Verdens ensomste yrke

Livet mitt mangler rammer. Jeg skal skrive en roman. Jeg skriver en roman.

Jeg jobber med å skrive en roman. Slik synes jeg det er: hver dag må jeg begrunne det jeg gjør. Hver dag må jeg selv lage rammer så arbeidsdagen blir noe av. Hver dag må jeg motstå fristelser som blogger, facebook, twitter, underskog.

Likevel; nesten hver dag er jeg innom blogger, facebook, twitter, underskog.

Mange ser på de sosiale nettstedene som tidstyver. Noe umoralsk. Som svake mennesker holder på med. De som ikke produserer nok. Skriver nok. Leser nok. Tjener penger nok. De som ikke har viktigere ting å gjøre. Som en viktig jobb, eller barn i barnehagen som må hentes. Også blant forfattere, i litterære miljøer er det slik; det er mye moral. Det kan virke som mange mener det er umoralsk å holde på med blogger, facebook, twitter, underskog.

Å være forfatter er verdens ensomste yrke, heter det. Det er ofte sant.

Og hvis det er sant (det er sant!) hvorfor sees da blogger, facebook, twitter, underskog som umoralske tidstyver, hvorfor sees de ikke på som venner?

Blogger, facebook, twitter, underskog kan være venner som trøster og gir gode råd framfor en fiendtlig tidstyv. På facebook kan du få hjelp fra en av dine 618 venner til å lese en tekst du står fast med. Du kan holde kontakt med forfatterne du møtte på Gotland som kommer fra Tyskland, Sør-Afrika og Sverige. På Underskog kan du, mens du sitter alene og skriver, gå inn i tråden og gjette på ”Hvor er dette sitatet fra” de som er aktive i tråden er ofte litterater og forfattere, den gir inntrykk av fellesskap og miljø. Er det verre enn en, som på jobben, slår av en prat med en kollega, ved siden av kaffetrakteren? Har du en blogg eller leser andres blogger kan du følge med på kollegers skriveprosess. På twitter kunne jeg formidle teksten min på Hamsun.no, den ble retwitret og jeg fikk mye fin tilbakemelding.

Likevel er også jeg redd for å bli spist opp av tull og fjas via blogger, facebook, twitter, underskog. Jeg er streng med meg selv. Det trenger ikke være tull og fjas, ofte er det nyheter som diskuteres på twitter. Og alle mener jo at det er viktig å være opptatt av nyheter. Men kanskje ikke hele dagen, om man ikke er journalist og får betalt for det. Så jeg er ikke like aktiv på twitter lenger, jeg lar bloggen gå for lut og kaldt vann. Det hender jeg er innom. Kommer tilbake og skriver noe på både bloggen, facebook, twitter, underskog.

Nå er det kommet noe som heter google-wave også. Jeg kvier meg. Har jeg ikke nok? Likevel kan det godt hende jeg havner deg også etterhvert. I mellomtiden har jeg blogg, facebook, twitter, underskog. -- Og romanen.

Tordenbloggen. Igjen.

2009-12-15T16:39:00.002+01:00

Det er faktisk tordenblogg i år også. Men ikke slik vi kjenner den med slitsomme stemmerunder fram mot finalen. Nei, nå er alt litt mer avslappet. Selv har jeg fått det ærefylte oppdrag å være jury. Jeg sendte inn min liste og Tordenbloggen siterte den i sin helhet i går. Så da kan jeg også gjøre det, her:

1 - Frmartinsen

Har blogget i fire år og det er på tide hun vinner. Hun er en av de beste bloggerne. Hun er sjenerøs og politisk og personlig og privat og pedagogisk. Hun forklarer twitter for oss, hun undersøker nye ting, hun deler reiseopplevelser og kulturopplevelser. Likevel evner hun å si fra om noen går for langt, uten å bli verken aggressiv eller bombastisk. Jeg klarer meg fint uten VG, men uten frmartinsen er ikke dagen helt den samme.

2 - Arachne

Var en politisk blogg, noe i slekt med Dagens Onde Kvinner (dypt savnet), en ærverdig etterfølger. Når livet hennes endret seg totalt, gjorde også bloggen det. Arachne sto fram med sin sorg og jeg kunne knapt lese der inne uten å ty til tårene. Det Arachne viste var at hun som skrev godt om politikk og feminisme også behersket en langt mer personlig stil.

En annens liv – av suzy dahl

Suzy Dahl skriver om ulike ting og er vanskelig å sette i bås. Hun er underfundig, absurd og morsom.

Fjordfitte

Fjordfitte har skrevet kun 31 blogginnlegg i 2009. At hun likevel kommer såpass høyt på min liste sier noe om kvaliteten når hun først skriver. Hun er satirisk, morsom, klarsynt. Hun avkler de fleste maktpersoner og andre som roper høyt uten å ha stringens i argumentasjonen og er på høyde med (gamle) Hallo i uken og Nytt på Nytt.

kvinnekonger

Er en feministisk vaktbikkje som sier ifra når det trengs. Hun blogger visst om mye annet også. Et flott bekjentskap fra 2009 (for egen del).

flimre – Aina Basso

En forfatterblogg som muligens appellerer til meg mest fordi jeg er i samme situasjon. Skriver om egen skriveprosess og om leseropplevelser. En ny Avil?

flamme forlag

Må innrømme det. De skriver godt. Men den viktigste grunnen til å ha med flamme forlag er å slå et slag for pene mannlige bloggere. Useende har tidligere blitt tatt med i karakteristikken, selv husker jeg å ha blitt kalt smellvakker av Hjorthen, kilden var visstnok Lotten. Så det er ingen grunn til å la være å nevne Bendik Wolds potensiale som pen mannlig blogger (den peneste?) Ryktene sier at ingen har møtt Bendik uten å bli berørt. (I hvert fall sier noen det i kommentarfeltet mitt, i den viktige føljetongen om pene mannlige forfattere, dessverre kan ikke Bendik Wold nå opp der, med mindre han debuterer skjønnlitterært.)

Reality Challenged – Mihoe

Også hos Mihoe har det vært stille i det siste. Mihoe har heller ikke sitt beste bloggerår, men hun er fortsatt god nok til å fortjene en plass på denne listen.

Virrvarr

Har allerede vunnet tordenbloggen, men er fortsatt en viktig stemme.

vampus

Har vi sett det beste av Vampus? Mulig. Men hun er fortsatt så herlig selvironisk og morsom at en rødgrønn velger kan elske høyredamen. Skål, Vampus, skål.

Om denne listen:

Listen bærer preg av en konservativ leser som drømmer seg tilbake til 2006 (da Lindkvist begynte å blogge og oppdaget mange fantastiske blogger). Det sitter langt inne å oppdage nye blogger, i stedet brukes energien på å savne de som ble borte. Det var litt selvkritikk der, for øvrig står jeg inne for listen likevel. Men det finnes sikkert andre gode blogger jeg ikke har oppdaget (ennå).

Verdens ensomste yrke, 600 venner på facebook

2009-12-07T22:25:00.002+01:00

Jeg lever inni hodet.

Tankene mine slår meg ned. Jeg våkner og er fri. Livet mitt mangler rammer. Jeg skal skrive en roman. Jeg skriver en roman. Jeg jobber med å skrive en roman. Slik synes jeg det er: hver dag må jeg begrunne det jeg gjør. Hver dag må jeg selv lage rammer så arbeidsdagen blir noe av. Hver dag må jeg motstå fristelser som blogger, facebook, twitter, underskog.

Likevel; nesten hver dag er jeg innom blogger, facebook, twitter, underskog.

Mange ser på de sosiale nettstedene som tidstyver. Noe umoralsk. Som svake mennesker holder på med. De som ikke produserer nok. Skriver nok. Leser nok. Tjener penger nok. De som ikke har viktigere ting å gjøre. Som en viktig jobb, eller barn i barnehagen som må hentes. Også blant forfattere, i litterære miljøer er det slik; det er mye moral. Det kan virke som mange mener det er umoralsk å holde på med blogger, facebook, twitter, underskog.

Å være forfatter er verdens ensomste yrke, heter det. Det er ofte sant.

Og hvis det er sant (det er sant!) hvorfor sees da blogger, facebook, twitter, underskog som umoralske tidstyver, hvorfor sees de ikke på som venner?

Blogger, facebook, twitter, underskog kan være venner som trøster og gir gode råd framfor en fiendtlig tidstyv. På facebook kan du få hjelp fra en av dine 618 venner til å lese en tekst du står fast med. Du kan holde kontakt med forfatterne du møtte på Gotland som kommer fra Tyskland, Sør-Afrika og Sverige. På Underskog kan du, mens du sitter alene og skriver, gå inn i tråden og gjette på ”Hvor er dette sitatet fra” de som er aktive i tråden er stortsett litterater og forfattere, den gir inntrykk av fellesskap og miljø. Er det verre enn en, som på jobben, slår av en prat med en kollega, ved siden av kaffetrakteren? Har du en blogg eller leser andres blogger kan du følge med på kollegers skriveprosess. Avil delte mye av veien til Song for Eirabu på sin blogg. Aina Basso jobber – i likhet med meg selv – med et nytt romanmanus om dagen. På twitter kunne jeg formidle teksten min på Hamsun.no, den ble retwitret og jeg fikk mye fin tilbakemelding.

Likevel er også jeg redd for å bli spist opp av tull og fjas via blogger, facebook, twitter, underskog. Jeg er streng med meg selv. Det trenger ikke være tull og fjas, mange vil vel si at å skape et fiktivt univers og skrive om det hele dagen er mer tull og fjas enn å diskutere nyheter på twitter hele dagen. For ofte er det nettopp nyheter som diskuteres der. Og alle mener jo at det er viktig å være opptatt av nyheter. Men kanskje ikke hele dagen om man ikke er journalist og får betalt for det. Så jeg er ikke like aktiv på twitter lenger, jeg lar bloggen gå for lut og kaldt vann. Det hender jeg er innom. Kommer tilbake og skriver noe på både bloggen, facebook, twitter, underskog.

Nå er det visst kommet noe som heter google-wave også. Jeg kvier meg. Har jeg ikke nok? Men hvis frmartinsen forklarer hva det er, like godt som hun forklarte twitter, så skal du se jeg havner der også. I mellom tiden har jeg nok med blogg, facebook, twitter, underskog.

Og romanen da.

En norsk dramatikers dagbok

2009-11-20T16:29:00.001+01:00

Jeg er på Gotland i Sverige. Nærmere bestemt Visby, Baltic Centre for Writers and Translators. Et nydelig sted, en kort flytur eller en lengre båttur, fra Stockholm. Her kan forfattere og oversettere søke seg inn for å sitte og skrive i inntil fire uker. Man får et av elleve ulike små og store rom, fra munkecelle til suite, med utsikt mot havet og kirken eller innover mot muren som omslutter byen. Er jeg forfatter nå?

Det er tredje gang jeg er her, tiden til å skrive blir mer konsentrert, selv om Visby og Gotland har sine lokale fristelser som Trøffelsalt og en utmerket fiskerestaurant Bakfickan, et sted også Lars Norén frekventerer, når han drar til Gotland og sitt landssted her.

Her møtes forfattere, oversettere, skribenter, dramatikere, poeter og kritikere. Vi kommer fra Sør-Afrika, El Salvador, Tyskland, Russland, Litauen, Latvia, Estland, Norge, Sverige, Danmark, Finland eller USA, for eksempel. I kveld skal vi spise middag sammen, åtte nasjonaliteter, akkurat nå er det norskingene som er i flertall. Da jeg var her på samme tid i fjor, hadde vi en lunsj med tretten nasjonaliteter til bords, da også med Baltic Centre for Composers.

Det oppleves sjenerøst å få komme hit. Det er fantastisk for en skrivende person å ha en intens skriveperiode. Jeg tror det er ganske deilig for den nærmeste familie, å slippe å bo sammen med en forfatter i de mest intense periodene. Det er også befriende for en forfatter, å ha andre som skriver, omkring seg i denne intense perioden. Det er stor forståelse for hva man holder på med. Selv om man ikke kjenner hverandres tekster, ligger det mye omtanke i møtene rundt frokostene, eller middagene: hvordan har din skrivedag vært? Får du jobbet? Vi kan være nerdete sammen, i diskusjoner av struktur, dramaturgi, handling, språk eller kanskje oftere: ens egen form i forhold til skrivingen.

-- Nå gråter jeg fordi det ble så intenst når jeg skriver slutten, sa en av forfatterne. Det gjør jeg også, svarer en annen. Det er bra! Man er altså ikke alene om å sitte og gråte. Annenhver dag jogger jeg rundt denne vakre byen omsluttet av en mur. Jeg ser havet fra vinduet og har ingen andre plikter enn å skrive en roman og sende en spalte til Klassekampen.

Å være forfatter er verdens ensomste yrke, heter det. Da er det bra å være her på Gotland. Vel vitende om at du ikke er alene.

(Baksida av Klassekampen i dag, fredag 20. nov 09)

På Gotland

2009-11-17T18:55:00.002+01:00

I Visby, på Baltic Centre for Writers and Translators.

Jeg var her i fjor og postet bilder av Havet.

Havet ser omtrent sånn ut i år også.

Jeg er altså her og skriver. Måtte bare nevne det.

Lindkvist moteblogger

2009-11-15T11:59:00.001+01:00

Black is the new red.

- Rydd opp etter deg selv

2009-11-13T09:14:00.000+01:00

- Din mann jobber ikke her.

- Nei, da så.

Helvetes tekopp

2009-11-11T12:21:00.000+01:00

Kaffe!

Jeg sa kaffe!

Pålegg, matlei

2009-10-28T19:41:00.002+01:00

Så står man der da, foran påleggene i butikken og ingenting frister, eller det eneste som frister er altfor dyrt og varer bare til to brødskiver og jeg må spise mange brødskiver. Så står man der da og lurer på hva slags pålegg man egentlig liker. Mens resten av familien spiser kokt skinke, jarlsberg, syltetøy til og med karveost, helt naturlig og med stor apetitt. Flere brødskiver til frokost. Så står jeg der da og liker liksom ingenting, enda jeg ikke er bortskjemt lenger, bare matlei og med null apetitt til frokost. Står der og ser etter et pålegg som sikkert ikke eksisterer.

Og så klager folk over at man skriver hva man har på brødskiva si på facebook og twitter og sånn. At det er altfor mye av det. Phø, det er altfor lite av det, spør du meg. Hvor er matpakkehistoriene? Hva skal man egentlig smøre på matpakka si? Hva har du på brødskiva di? Kan du fortelle meg det?

Skrivegruppa mi

2009-10-21T15:07:00.001+02:00

Jeg har en skrivegruppe.

Likevel vil jeg ha mer! Flere skrivende venner og kolleger.

Folk jeg kan møte og skrive sammen med. Lesesirkel. Skrivesirkel. Skriving på kafe. Reise-bort-å-skrive-sammen.

Det tar tid å organisere noe. Noen ganger koster det penger også.

Det tar alltid tid.

Det tar tid å ringe, maile, smse, sende ut ting på Underskog og/eller facebook. Det tar tid å få nok folk til å komme sånn at det blir volleyball. Det tar enda mer tid å få folk til å binde seg fast en dag i uka og attpåtil betale litt for å for eksempel spille innebandy.

Det tar tid å arrangere middagsselskap.

Det tar enda mer tid å arrangere bryllup.

Det tar tid å arrangere en opplesning.

Det tar tid å arrangere en lanseringsfest.

Det er ikke lett å starte noe, finne folk som er interessert. Finne folk som er interessert nok til å binde seg, love tiden sin bort.

Derfor er det fint å ha en skrivegruppe. For selv om jeg har skrevet uendelig mange antall mailer – ikke minst for å avtale møter – så ville det tatt enda mer tid å starte en ny skrivegruppe. Vi har holdt på i mange år, jeg kom med i 2003.

Vi har konsolidert oss. Vi har hatt noen stormer. Vi har kommet i havn. Vi eksisterer. Vi har en historie. Og vi blir bare bedre og bedre.

Kvinner og klær

2009-10-08T19:52:00.001+02:00

Jeg liker fine klær.

Jeg liker å ha fine klær.

Jeg liker ikke å shoppe.

Jeg liker ikke å bruke mye penger på å kjøpe klær.

Jeg liker heller ikke å bruke tid og penger på sminke og hår.

Jeg er sånn som helst vil se fantastisk ut uten å måtte jobbe for det og uten å måtte betale for det.

Som vil at de fantastiske klærne skal ligge pent sammenbrettet og nystrøket i skapet uten at jeg må gå ut og finne dem og betale for dem.

Hverdag, dagbok

2009-10-03T10:55:00.002+02:00

Det er hverdager det er flest av, heter det. Det er derfor viktig å trives med hverdagene. Rutinene. Kaffen om morgenen, lyset i vinduet, nabojenta på vei til barnehagen. Disse små tingene som gjentar seg dag etter dag, som vi liker, er avhengige av og trenger. Juicen i kjøleskapet, melken i kaffen, smøre matpakke. Små private hverdagslige ting, som likevel er like hos de fleste.

Hvor mange mennesker gjør ikke det samme dag etter dag, ikke bare selv, men deler disse rutinene med mange andre mennesker, ikke bare i Oslo og Norge, men verden over, står mennesker opp, spiser frokost og drar på jobb. De gjør det i St.Petersburg, står i rulletrappene, som er så lange at noen leser mens de står der, går på banen, drar til jobben. De gjør det også i Nord- Sverige, for eksempel i Kalix, tar bilen, og kjører til jobben, som kanskje er i Överkalix. Der hvor vintrene er enda lengre og kaldere enn ved kysten.

Da jeg nettopp var i Praha og Hradec Kralove i Tsjekkia slo det meg igjen, det som slår meg når jeg reiser: alle disse menneskene her. Alle mennesker som lever, spiser, jobber i denne byen. Som har – for eksempel – Praha som en hverdagsby. En by de våkner opp i, går til jobben, en by hvor de ser på TV og sovner om kvelden. Mens vi er turister og beundrer alt det andre, gatene, bygningene, torget, og for disse dagene også været.

Jeg leser Lars Noréns dagbok. Jeg leser sakte og er fortsatt på de første 50 sidene av den 1700 siders upaginerte kolossen av en bok. Jeg liker å lese En dramatikers dagbok, jeg liker å lese at Lars Norén handler ost eller kylling, reiser til Visby, spiser på Bakfickan, skriver, springer. Han gjør mange av de samme tingene som meg. Skriver, spiser, springer. Jeg har også vært i Visby og spist på Bakfickan.

I dag våknet jeg til regn og en gradestokk som viste mindre enn fem grader. Det kjentes som en brå overgang etter fine høstdager i Praha med over 20 grader. Det slo meg at nå blir alt mørkere og kaldere. Skal jeg sykle til jobben i dag? Eller er det på tide med banen igjen? Det virker så lenge til de nye lyse varme vårkveldene ville komme. Høsttristessen grep meg.

Hvor mange måneder, uker, dager kommer det til å være slik: mørkt og kaldt. Uten jula i den mørkeste tida hadde vi ikke holdt ut, vi som bor hvor knapt noen skulle tro at noen kunne bo.

Så lysner det likevel utover dagen og mens jeg skriver dette ser jeg ut av vinduet på treet utenfor, sola skinner og får løvet til å glitre i gult og rødt: høstfarger i hverdagen.

(Baksida av Klassekampen i dag lørdag 3. oktober)

Skrive. Lese.

2009-10-02T12:05:00.003+02:00

Noen bøker husker jeg fordi jeg husker stedet jeg leste dem. Sittende på trappa utenfor huset vårt i Brøstadbotn, et sted jeg sjelden satt siden solkroken vendte mot vest og sola kom tidlig rundt hushjørnet og ble synlig derfra resten av kvelden. Men jeg husker at jeg satt på trappa, på ei pute, ryggen mot døra og leste Jens Bjørneboe Frihetens øyeblikk. Dette tipper jeg må ha vært mens jeg gikk på videregående. Tidligere - tror jeg det var, ungdomsskoletid - en påske på hytta, Pappa som skjenner på meg, fordi jeg er så lite ute, bare vil ligge inne i hytta og lese Seierherrene av Roy Jacobsen. Selvsagt husker jeg at jeg leste Mästaren och Margarita på svensk av Mikhail Bulgakov, gjennom hele Europa den første interrailen min, om ikke gjennom hele så: Roskilde, København, Berlin, Praha, München, Marseille, Paris, København og hjem igjen. At jeg året etter leste Udødeligheten av Milan Kundera på en reise som startet i Narvik, tog gjennom hele sverige, videre Praha, igjen, Tabor, Venezia, Caorle, München, igjen. Jeg husker at jeg leste Lasso rundt fru Luna på en annen hyttetur Agnar Mykle ja. At jeg fikk skjenn fra storesøster fordi jeg uhøflig nok satt med nesa i en bok i stedet for å konversere, delta, være med. Jeg hadde ikke barnets immunitet lengre, burde anstrenge meg for å være med, leste i stedet hele kvelden og natt til jeg utmattet sluttet å lese da boka tok slutt og gråt så jeg vekte hele hytta. Stedet jeg leste boka. Husker jeg altså noen ganger når det skiller seg ut fra de andre mer vanlige stedene. I dag har jeg lest Øyvind Berg. Her kommer et dikt:

grana er grønn
jeg beskriver grana
jeg er'kke grønn
grana beskriver meg
som jeg beskriver Moskva:
ikke noe blivende sted

Hentet fra Poe si tid av Øyvind Berg.

Hva kan vi lære av dette? Om ikke annet så at jeg har lest og fortsatt leser mannlige forfattere.

Akkurat nå 2

2009-09-30T20:05:00.002+02:00

Jeg har kommet hjem fra Praha og fra Hradec Kralove i Tjsekkia. Kofferten ligger på senga og jeg skal pakke ut av den. I morgen må jeg levere en søknad og har dessuten deadlinje på baksidetekst til Klassekampen. (Allerede klokka ti. Hva skal jeg skrive om?) Jeg har fått blomster på døra mens jeg var borte. Premiereblomster. Som snille naboer har tatt i mot og passer på. Jeg er trøtt og har mest lyst til å se på teve, jeg som nesten aldri ser på teve. Skjønt i dag har jeg sett bokprogrammet, for jeg hadde på NRK 2 mens Dagsnytt 18 gikk og sjekket om det var cover it live inne hos frmartinsen, det var det ikke. Ventet jeg på Dagsrevyen, men ble isteden sittende å se på Bokprogrammet.

I morgen skal noen andre overta Munkecella mi som jeg bar har hatt til låns via Dramatikerforbundet og jeg flytter inn i salen med åpne skriveplasser igjen.

Det var fint i Praha og i Hradec. Jeg har kjøpt noen gaver. Og noe til meg selv. Ny skrivebok, nye penner.

Nå tømme kofferten, eller bare flytte den vekk fra senga? Kanskje lese videre i Lars Noréns dagbok.

Minner om Oslo-premiere i kveld!

2009-09-17T15:08:00.004+02:00

Da er tiden endelig kommet for at også hovedstadspublikummet kan få se forestillingen: Du tror det er slik, men egentlig er det slik av Ellisiv Lindkvist.

På Det Åpne Teater i kveld torsdag 17. sept, kl 19.30, i morgen fredag 18. sept, kl 19.30 og lørdag 19. sept kl 19.30.

Jeg skrev om dette før her.

Med lenke til anmeldelsene: Seks på terningen.

Og super anmeldelse i Adresseavisen.

Fredag 18. september kl 21.00 skal Lindkvist lese under Magisk Kulturnatt på Hoveddeichman i Oslo.

Velkommen også dit.

Hva er likheten mellom syklister og feminister?

2009-09-14T13:30:00.002+02:00

Syklister mislikes av bilister, som helst ser at de holder seg på fortauet.

Syklister mislikes av fotgjengere som helst ser at de holder seg på veien.

Og når du endelig finner et sted med sykkelsti, og tror du ikke plager noen, blir du dolket i ryggen av dine egne - en råsyklist kommer syklende i motsatt retning - på feil side av sykkelstien.

Omtrent som å være feminist med andre ord.

Forstyrrelser

2009-09-09T09:08:00.004+02:00

Noen forfattere har uttalt i intervjuer at de ikke klarer å lese andre forfattere mens de skriver. Jeg vil gjerne lese andre forfattere mens jeg skriver. Jeg kan forholde meg til annen fiksjon og dramaturgi. Jeg kan se filmer og tv-serier. Høre på musikk. Se på kunst.

Det er alt det andre som er forstyrrende. Virkeligheten. Nei, ikke virkeligheten, den er ganske lik fiksjonen. Men medie-støyen. Kranglingen på radioen mellom politikerne. Hold nå kjeft, sier jeg, det hjelper ikke. P2 maser og der ligger både Aftenposten og Klassekampen. Se meg, les meg, sier de. Det er dette som er forstyrrende. Tidsskrifter som gjerne vil bli lest. Twitter, Underskog, Facebook, blogger, venner, familie. Jada, det er klart at disse tingene også er bra.

Å skrive en roman er krevende på en annen måte enn andre jobber. Jeg tror man trenger langsom tid, tid som henger sammen uten for mange forstyrrelser. Kanskje ikke alle, men jeg er begynt å drømme om to uker på Visby, hvor alt dreier seg om skriving døgnet rundt. Jeg later som jeg har en vanlig jobb, der jeg kan begynne om morgenen og dra hjem om ettermiddagen. Men å skrive en roman er ingen vanlig jobb. På godt og vondt.

Natalie Goldberg, som jeg stadig vender tilbake til, sier: "Hvis du vil skrive, må du være villig til å bli forstyrret." Dvs hun siterer Kate Green da hun sier det. Og hun bruker ordet disturbed. Hun snakker riktignok ikke om denne typen forstyrrelser, snarere om å bli forstyrret av sin egen tekst, fordi du våger noe, kjenner på noe, risikerer noe.

Så jeg lar meg forstyrre. Jeg løper. Jeg trener. Jeg skriver.

Å skrive og å trene

2009-09-07T14:44:00.005+02:00

I forrige uke gikk jeg til det skritt å si noe om hva jeg skulle gjøre i løpet av uka. I forhold til jobb og trening. Hvordan gikk det?

Strukturen er oversendt.

God-bok-artikkelen på vei.

Møtet med skrivegruppa var særdeles vellykket.

Og det har også blitt gjort andre ting.

Treningen da?

Hunden har fått sine turer.

Innebandytrening er den aller morsomste treninga.

Fotballkampen vant vi 5-0!

Og jeg har hatt min første styrketreningsøkt med lydbok på øret.

Så er det denne uka. Men jeg tror ikke jeg gjøre dette hver uke. Det kan virke som de mest hverdagslige beskrivelser. Men det kjennes som en stor avsløring og lovnad.

Det jeg kan si er at jeg skal skrive, skrive på selve romanen. Da jeg var i Roma skrev jeg fem sider hver dag. Det fungerte som et lett ytre press om å produsere noe hver dag. Samtidig som ikke antallet sider var for høyt og umulig å gjennomføre. Fem sider hver dag. Det var lov å skrive mer. Men da skulle jeg likevel skrive fem sider neste dag.

Det er viktig å trene. I dag er det innebandy igjen.

I tillegg leser jeg bøker. Kommer tilbake til saken.

Dagen i dag

2009-09-04T15:08:00.003+02:00

Først struktur,

så hundetur,

tilslutt kultur.

Øl med Trude Marstein

2009-09-02T11:02:00.002+02:00

Jeg vil også drikke øl med Trude Marstein!

Typisk at de pene mannlige forfatterne alltid får drikke øl med de mest interessante forfatterne.

Tsk. Tsk.

Fem feministiske favoritter (uke 36)

2009-08-31T15:28:00.003+02:00

Jeg hadde fem feministiske favoritter i forrige uke. Siden den gang har jeg selv skrevet denne posten (Menn venter for lenge med å få barn) som jeg har gitt merkelappen feminisme. Forøvrig er det befriende å gi ordet til andre. Det finnes de som sier kloke, intelligente og morsomme ting der ute. Selv om det ikke alltid virker sånn.

1 - Endelig: Deilig kritikk av Åmåsparadigmet i kjønnsdebatten.

-Knebler forskerne. Kronikk i Aftenposten av professor Harriet Bjerrum Nielsen og forsker Helene Aarseth.

2 - Pimp min patriark: Hannes skolestil

Denne er virkelig morsom. Oppdaget bloggen i dag via Hjorthen på twitter og her tror jeg det er verdt å følge med videre.

3 - Fjordfitte: Once we were wifman and werman

Skriver Fjordfitte, er det bare å anbefale.

4 - Mihoe: Den feministiske truseindeksen

5 - Mere fra Pimp patrarkatet: Kvinne, kjenn ditt sinne!

Fanget av regnet

2009-08-31T13:18:00.004+02:00

Det regner. Jeg skulle sykle til litteraturhuset. Jeg har en munkecelle der. Men jeg har kontor og maskin her hjemme også. Og selv om jeg har støvler, regnjakke, regnbukse og til og med sydvest, virker det lite fristende å komme seg av gårde nå. Det regner tett.

Jeg har tenkt at jeg skal skrive noe om å skrive og om å lese. Om å jobbe med å skrive, og å lese. Jeg syns det er vanskelig. Kanskje fordi jeg ikke er begynt helt ennå og leter etter en ny/annen form?

Jeg blogger med åpent navn. Noen ganger ønsker jeg meg et beskyttende pseudonym. Fiksjon er beskyttende. Eller er det sjangerformen som er beskyttende? En roman leses ofte som forfatterens dagbok, mens et dikt er det lettere å forstå er funnet på, organisert, fiksjonalisert.

Noen ganger tenker jeg at jeg skal skrive noe privat på statusen min på facebook eller twitter. Ikke bare privat, men påtrengende intimt. Som et opprør mot de jobbfokuserte oppdateringene. Mange av oss skriver uansett om all kaffen vi drikker. Eller at vi er@work. En av mine mange facebookvenner skrev at hun måtte tisse. Og statusen ble stående noen dager. Det var faktisk litt morsomt, syntes jeg, siden å tisse er et behov som bør dekkes relativt raskt.

Selv har jeg vurdert, etter å ha skrevet ting som: drikker kaffe, skal ha opplesning, har baksidetekst i Klassekampen, plutselig slå til med : "har fått mensen." Jeg gjør det ikke. Jeg grubler på ting som skriving, lesing, livet, arbeid, fritid, venner, familie, barn, mann, ekteskap, film, kunst, feminisme og det private vs det offentlig. Og kvinner og klær selvsagt. Gjør vi ikke alle det?

Nå skal jeg offentliggjøre hva jeg må/skal gjøre denne uka. Blir det mer virkelig da? Mer reelt? Vanskeligere å la være. Nå må jeg følge opp, det står jo her at jeg skal gjøre dette.

Jobb:

1 - Lage en struktur på romanen min (en form, ta valg i forhold til synsvinkel, fortellerstemme og tidsaspekt.) Leveres til redaktøren min på mandag.

2 - Levere ny God Bok artikkel til Klassekampen. Dødlinje søndag. Fint om du leverer fredag, så du kan ta fri i helga.

3 - Sende kort tekst til skrivegruppa. Møte her torsdag kveld.

4 - Se forøvrig liste i skriveboka over andre oppgaver, endel under administrasjon.

Trening

1 - Mandag: Innebandy

2 - Onsdag: Fotballkamp

3 - Fredag: Styrketrening.

I tillegg: sykle til litteraturhuset (daglig), gå tur med hunden (daglig).

I dag regner det.

Menn venter for lenge med få barn

2009-08-28T19:43:00.002+02:00

Dagens unge menn venter for lenge med å få barn. De prioriterer utdannelse og karriere framfor å stifte familie. I enkelte tilfeller kan man si at de prioriterer år med uteliv foran å stifte familie.

Mange menn kjemper nå en likestillingskamp for å få like rettigheter til foreldrepermisjon og i barnefordelingssaker. Riktignok blir de dolket i ryggen av kvinner som mer enn antyder at det eneste menn ønsker er fri tilgang på sex samt å få middagen servert.

Heldigvis finnes det mange andre som ikke ser på mannen som en tilbakestående steinaldermann som kun tenker på egne behov. Som tror at menn er fullt kapable til å ta seg av barn, som støtter mannen i hans likestillingskamp.

Problemet er mannen selv. Dagens unge menn vil ha både utdannelse, karriere og barn. De vil tjene mer enn kvinner og de syns det er vanskelig å ta permisjon for dermed å tape lønnsinntekter. Noen menn sier rett ut at de har et for høyt forbruk til å kunne ta permisjon. At eget forbruk er viktigere enn egne barn.

Kontantstøtten er en kjønnskonserverende ordning, det finnes knapt en mann som går hjemme og passer egne barn mens de mottar den. Mange menn venter til de er førti – ja, noen nærmer seg endatil femti før de blir far for første gang.

Ulempene med dette er mange. Det naturlige er at menn får barn i så ung alder at de kan være en voksen og sprek bestefar, som kan hjelpe til med å avlaste sønnen da han får egne barn. Om sønnen venter like lenge som far med å få barn vil mange menn aldri oppleve gleden å bli bestefar. Her må vi huske på at menn dør før kvinner og dette bør menn tenke på.

Mange mener den viktigste samfunnsoppgaven i Norge er reproduksjon. Likevel er det først og fremst kvinner som prioriterer denne viktigste samfunnsoppgaven. Kvinner tar ut mest av fødselspermisjonen, kvinnene går hjemme med barn og mottar kontantstøtte. Og kvinner får barn. Norske kvinner ligger på topp i Europa når det kommer til barnefødsler. Mens det faktisk er nesten 20 % barnløse menn i 50 års alderen!

I tillegg er det stor overvekt av kvinner som arbeider i barnehage, SFO og skole. Igjen må menn komme på banen om de er interessert i å være med å påvirke de kommende generasjoner. Igjen prioriterer menn høye lønninger og status framfor disse yrkene som er blant våre viktigste, selv om de har lav lønn og lav status.

Menn tar ikke samfunnets oppgave om reproduksjon alvorlig. De må rett og slett skjerpe seg. Jeg vil be menn lytte til sin biologiske klokke. Og husk, kjære mann: du blir ikke yngre med årene.

(Baksida av Klassekampen i dag fredag 28. aug 2009)

Oppvarming

2009-08-27T12:35:00.002+02:00

Jeg har ikke lest så mange bøker om å skrive, men den som var viktigst for meg i en startfase av seriøs egenskriving etter to forfatterstudier var Writing down the bones av Natalie Goldberg.

Den er en oppmuntrende, livsjbejaende eller kanskje først og fremst skrivebejaende bok. Samtidig som den hamrer inn at skriving er trening. Natalie Goldberg sier i Wild Mind, som kommer etterpå, og som jeg leser nå at du kan ikke legge ut på maraton uten å ha trent først.

Du kan heller ikke sette deg ned for å skrive den store amerikanske romanen uten å ha skrevet noe annet først, øvd deg, svettet, trent. Dette gjelder selvsagt den store norske romanen også.

Mange debuterer med dikt, noveller, kortprosa for så å gå over til roman etterhvert. Og på forfatterstudiene er det mange som begynner med korte tekster. Enten man kaller dem kortprosa eller dikt. Det er sikkert lurt. Man jogger først rundt kvartalet hvis man er i dårlig form. Så trener man målrettet. Til slutt løper man maraton. Ikke alle løper maraton.

Selv lurer jeg på om jeg skal bruke bloggen til oppvarming. Skrive en bloggpost for så å komme i gang.

Å skrive er å lese

2009-08-26T14:36:00.002+02:00

Har du ikke tid til å lese, har du ikke tid til å skrive. Sier Stephen King i boka On writing.

Nathalie Goldberg sier at hvis du skriver uten å lese andre forfattere skriver du i et vakuum. Det sier hun i boka Wild mind.

Jeg tror at denne bloggen kommer til å handle mer om skriving og lesing en stund framover.

Så er du eventuelt advart. Skjønt jeg vet jo ikke helt. Kanskje vil jeg skrive om noe helt annet. Noe privat. Noe hverdagslig.

Skyen er en ulv som sluker sola. (Twitter-poesi.)

Eller:

Skyen er en ulv, sluker sola.

Eller:

Skyen er en ulv. Sluker sola.

Fem feministiske favoritter

2009-08-24T15:14:00.003+02:00

Takk for meg, Fett.

Jeg sluttet som kulturredaktør i Fett ved årsskiftet. Det lå ingen dramatikk i den avgjørelsen, etter to år var det ok å avslutte, la andre overta, gå videre.

Jeg har lenge tenkt å kommentere min avgang med noen feministiske favoritter. Jeg har det med å tenke mer enn jeg blogger. (På en måte et sunt tegn, vil jeg tro.)

Det finnes mange favoritter jeg kunne nevnt: romaner, dikt, dramatikk, musikk. Og siden dette er min blogg kan jeg jo komme med mine feministiske favoritter eller andre favoritter når jeg måtte ønske.

I dag har Fjordfitte et nytt innlegg. Fjordfitte er en blogg i nærmest egen klasse. Hun er konsekvent innenfor sin stil og sjanger. Hun er verdens beste blogg (hvert fall på norsk). Fjordfitte er bortimot en million ganger bedre enn små glitrefitter som gjerne vil ha paljetter på trusa.

Så her kommer fem feministiske favoritter i form av bloggposter fra den siste tiden.

1. Fjordfitte: Kvinner og klær

Jeg sier som Suzy Dahl - dette innlegget skulle jeg gjerne ha skrevet selv. Eller som jeg sier på twitter: Fjordfitte er norges mest klarsynte blogger.

2. Kvinnekongen: Kvinnekongen kårer kvinnekonge

Kvinnekongen gir det inn med teskjeier.

3. FrMartinsen: Definer i vei

FrMartinsen er klok og diplomatisk.

4. Fjordfitte: Feministologi.

Klassisk fjordfitte.

5. Kvinnekongen: Feminisme er ikke

Feminisme er ikke født i går.

Enjoy!

Må bare, bare må si det

2009-08-13T14:40:00.003+02:00

Fikk pocketkatalogen til Cappelen Damm i posten i dag. Pocket høst 2009 står det der. Fin og oransje forside med femten små portretter av forfattere.

De ordentlige forfatterene altså. Ikke de annenrangse.

For når jeg ser nærmere etter er alle forfatterne det er bilde av menn.

Kanskje kommer det en egen katalog med de kvinnelige forfatterne etterhvert?

Nei, jeg tror ikke det.

Cappelendamm har nok ingen kvinnelige forfattere de gidder å ha på forsida av pocketkatalogen sin i år. De valgte nok å se kun på kvalitet. Og da ble det femten menn.

Sorry girls.

(I parantes bemerket, hadde jeg tenkt å ikke skrive så mye om feminisme lenger, ikke la meg opprøre av alle debattene, der det alltid er noen som mener at feministene er for høye eller for lave, for pene eller for høyt utdanna, la noen andre gjøre det, det finnes heldigvis de som gidder. Jeg leter etter en ny tone, en ny form og nytt innhold. (Til bloggen altså, ikke til feminismen.) Men så så jeg den forsida og klarte ikke la være, jeg bare måtte. Mange mener sikkert at dette er en forutsigbar påpekning og at feministene skal si noe nytt. Jeg vil heller si at verden sier det samme igjen og igjen. Gi meg en katalog med femten kvinner på forsida og jeg skal skrive noe nytt og annet.)

Ordfitte (det er meg det)

2009-08-13T11:59:00.002+02:00

Spørsmål: Hva er en kvinnelig forfatter?

Svar: En Ordfitte!

Hilsen Ordfitta