mandag, juni 29, 2015

Penis mer her og penis meg der


-- Ja, jeg vet hvordan du har det, sier jeg.
-- Nei, sier du,  --Du vet ingenting om meg for jeg har penis, og det har ikke du og du vet ingenting om det å ha penis. Det er ikke så lett. Det hender jeg får den i øyet og da ser jeg ikke så klart og av og til får jeg den i munnen og da kan jeg ikke snakke og det kan ta opptil flere minutter før jeg får den ut igjen. I mellomtiden har kanskje noen andre fått inn et ord og det er jeg sterkt kritisk til.  
-- Javel, sier jeg  -- Og hva er det du er sterkt kritisk til?
– Alt. Men først og fremst vaginaer. Eller fitter som det heter på folkespråket. De er i ferd med å ta makt. Først og fremst fra meg. Eller andre med penis. Og det liker jeg ikke. Hva er det dere vil? Hva er det dere betviler? Men har styrt verden i totusen år og det har gått bra.
-- Bra? Napoleonskrigene, den amerikanske borgerkrigen, første verdenskrig.
-- Totusen års kvinneundertrykkelse kan da ikke ta feil!
-- Andre verdenskrig. For å nevne noe.
-- Det var menn som vant den.
-- Ja, jeg skjønner at du er redd. Men vi kan jo ikke skru tiden tilbake.
– Joda, det kan dere! Det kan dere hvis dere bare vil. Men dere gidder ikke. Dere er late. Dere kjenner ikke fakta. Dere har ikke humor. Ingenting ser dere!
-- Hmmm, snakker du til meg?
– Jeg snakker til alle, sier du.
– Javel. Men la meg bare si én ting mens du har penis i munnen.
– Mmmrrrrmmpfh!
– Feministene har stort sett fått rett. Det har gått sakte, men det er den største revolusjonen i forrige århundre og den minst blodige.
– Mmmrgh! Det er egentlig din jobb å ta penis i munn.
– Hva behager?
– He-he. Det er dessverre ulempen med stor kuk at den så lett kommer i veien. På den andre siden ser jo andre menn opp til meg og følger meg. Jeg kan få dem til å gjøre hva som helst.
-- Som hva da?
-- Tja, gå til media og si at feminister er dumme, ikke kan fakta og dessuten ikke har humor.
 -- Og hva gir det deg?
 -- Enda større penis!


(Baksida av Klassekampen i dag 29.6.2015)

tirsdag, mars 17, 2015

Har vi hen nå?

I år var kvinnedagen hundre år. I fjor var stemmeretten hundre år. Det er et kort tidsrom. Et lite blaff historisk sett. Ting tar dessverre lang tid. Debattene vi burde vært ferdige med for ti, tjue, tretti år siden, eller i det minste i fjor, de kommer tilbake, hvert eneste år.

Har man vært opptatt av feminisme /noen år/er det grenser for hvor interessant man finner mediestoffet som publiseres i forbindelse med 8. mars. Det handler ikke bare om historieløshet. Det handler også om tabloidisering, medienes dramaturgi og at konflikt selger. Dermed skjer ofte det samme: noen på høyresida sier at de ikke kan gå i tog. Og det handler visstnok ikke om at de har brekt foten. I tillegg kommer saken der noen sier at alle feminister er teite, dessuten har vi likestilling og hvorfor tenker de ikke mer på omskjæring i Afrika? Sånn går årene.

Det mest interessante rundt feminismen skjer fordi noen tenker noen tanker ekstra, går noen ekstra skritt. Noen forsker, enten det er innenfor akademia eller kunsten. Men det koster å tenke tanker. Det koster å holde på med noe /folk flest/ ikke forstår. Vil man delta i offentlighetens mediesirkus må man finne seg i medienes konfliktdramaturgi. Noen ganger minner det meg om ungdomsskolen. Da syns guttene det var morsomt å provosere jentene med utsagn som at de var ”mot likestilling”. Møtte de på argumenter, ville de bare le. Det de ønsket var et sinne, en følelesesmessig reaksjon.

Mer forstemmende er det når media oppfører seg som en ungdomsskole: Noen gutter finner ut at de vil kritisere kjønnsforskning, for det er det uansett ingen som forstår. Hele norges media-ungdomsskole oppfører seg som om dette er en god og ”viktig debatt”.  Guttene dyrkes og blir til slutt russepresidenter. Ingenting er så gøy som å kritisere det folk ikke forstår. Da slipper man å føle seg dum. Dermed kan ungdomsskolegutter i alle aldre (og av alle kjønn) digge og dyrke deg. Det er en deilig følelse.


For er det noe antifeminister drømmer om så er det bli dyrket av siklende ungdomsskolegutter. De kan ikke møte en ungdomsskolegutt uten å lure på hvordan det er å bli siklet på av hen. Men sånt er det jo ikke lov å si høyt i dette politisk korrekte fittelandet.

(Baksida av Klassekampen torsdag 12. mars 2015)

torsdag, januar 29, 2015

Kjære sportsjournalister

Mens dere er opptatt av å skrive om alt som kommer ut av Northugs ulike kroppsåpninger, blir folk drept i verden for å tegne en tegning, eller fordi de er født i feil land, i feil kropp med feil kjønn eller seksualitet. 
Tenk at i dag kan norske kvinner ytre sine meninger, når de bare for få år siden måtte tie i forsamlinger. Tenk at i dag elsker vi håndballjentene våre når de tar gull, mens man tidligere mente idrett ikke var for kvinner. Frigjøringskampen har reddet norske kvinner? Nei, det finnes fortsatt norske kvinner som ikke har eierskap over egen kropp. Hva vil dere gjøre med det sportsjournalister?

Dere raser når Brann må rykke ned, men hvor var de sinte innleggene fra sportsjournalister da fetteren til tvangsutsatte "Fatima" fra NRK Brennpunkt voldtok henne? Vil det dukke opp frustrerte debattinnlegg fra ressurssterke sportsjournalister etter kronikken fra ”Aisha” som etter familiens ønske fikk fastlegen til å sjekke om hun var jomfru som fjortenåring? Det er snakk om norske kvinner og barn.
Mens dere kan snakke offentlig i riksaviser om hvordan det står til med Northugs kropp, Northugs kne, Northugs slim og Northugs promille, risikerer kvinner å bli slått ned til blods for å i det hele tatt tenke tanker om blod, kropp og promille. Mens dere kan diskutere kjendisfetisjer ved middagsbordet, og samtidig le av det, risikerer andre å bli jaget etter med kniv kun fordi hun hang opp plakater av en halvnaken Brad Pitt på jenterommet.
Dette er en uendelighet av viktige problematikker og saksområder som behøver en sterk dose journalistikk fra kvinner og menn uansett bakgrunn. Kjære sportsjournalister, er det virkelig riktig å bruke så mye spalteplass i hver eneste nyhetssending og hver eneste avis på sport og Northug, når det skjer så mye virkelig viktig i landet vårt, i verden?

PS Synes du teksten virker rar? Bytt ut sportsjournalist med feminist. Eventuelt også Northug med Knausgård og vips: du har en helt vanlig sak i norske medier. 
(Baksida av Klassekampen torsdag 29. januar 2015)

fredag, desember 19, 2014

Julebrev. Igjen.

I fjor foreslo jeg følgende: ”Det kan gjøres enkelt å skrive julebrev, det er bare å legge sammen oppdateringene dine på facebook i løpet av året og vips: du har et julebrev. Det skal jeg jammen huske til neste år.” Poenget med å skrive det handlet om at mange opplever de stensilerte julebrevene man får som skrytete, men at vi nå alle skryter av oss selv via facebook.  Men siden tiden er kommet for julebrev, tok jeg meg selv på ordet. Hva skjer hvis jeg prøver det i praksis?

Vel, for det første så tar det ganske lang tid å lete seg bakover i sine egne statusoppdateringer, jeg fortaper meg i minner og historier fra året som er gått. Plutselig ler jeg høyt av min egen kommentar og da er vi helt tilbake i desember 2013 – som jeg avslutter med følgende: Sitter alltid og håper på at i år må vel Sarah og Carl få hverandre, #loveactually. (Det var dog ikke det jeg lo høyt av.)

Noen fb-statuser: Forfatteren fotograferer sitt forfatterskap med lett skjelvende hånd. (En statusoppdatering som virker malplassert uten bilde.) Noen ting var faktisk bedre før, for eksempel Legoreklamen, her fra 1981. (Igjen virker dette rart uten bilde, men stikkordet er kjønn.) Torsdag 6. mars blir det lansering for den røde boka, hold av dagen, Venner! (En utmerket passe skrytete oppdatering som kunne fått plass i julebrevet. Noe annerledes formulert dog.) Altså jeg boikottet OL bare så dere vet det. Dette til orientering. (Artig da, og masse respons, men kanskje ikke så artig nå? Og definitivt ikke noe for et julebrev.)


Slik kunne jeg fortsatt, brukt både mye tid, plass og sprengt alle rammer for både denne spalten og for julebrevet. For hva sier jeg på fb? Av og til fortellet jeg om små hverdagslige episoder, oftere om hva som skjer med forfatterlivet mitt, det offentlige livet. Noe som kan virke som det skrytet jeg henviser til i begynnelsen. Jeg deler lenker til politiske eller kulturelle ytringer, små litterære sitater og andre morsomheter. Til og med bibelsitater har kommet med i 2014. Og det kan passe bra å sitere fra Forkynneren, ikke minst i disse juletider. Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever med under solen?  Vel, hvis ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen.

(Baksida av Klassekampen, i dag fredag 19. desember 2014)

onsdag, november 19, 2014

Språket og friheten


POESISLAM: Språket og friheten

Kan språket i seg selv være et medium for frihet? Ved slampoetene og forfatterne Hannah Kvam, Sarah Camille og Ellisiv Lindkvist.


Ellisiv Lindkvist (foto: Blunderbuss v/Anna-Julia Granberg), Hannah Kvam (foto: Bjørn Molstad, Bare Form) og Sarah Camille (foto: Jan Tore Eriksen).
Norges fremste artister og forfattere innen sjangeren: Slam-Poesi også kalt kamp-poesi, vil fylle Frihetens arena med rytmisk fengende og kanskje provoserende tekster.
Slampoetene gir en introduksjon til sjangeren og etter forestillingen engasjeres publikum i diskusjonen om språkets frigjørende muligheter.

Nordic Black Theatre er hovedscenen for Slam poesi i Norge og har publisert følgende på sin web.side om sjangeren:
"Slam Poetry er en utrykksform som ligger i krysnings punktet mellom Rap, Stand-up og klassisk litteratur. Det hele begynte på en jazz klubb i Chicago i 1984 med mann ved navn Mark Smith som startet en «open mic» for poeter som fikk navnet. Stil arten fikk navnet, Slam Poetry, og ideen var at poeten skal framføre teksten sin som en «performance», med mere energi, gi teksten den dybden og nyansene den trengte for å nå sitt fulle potensiale som et scenisk utrykk. Dette var en direkte kommentar til de etablerte poeter som i god tradisjon leste opp sine dikt uten innlevelse og følelse. Smith mente at Slam Poetry var måten å ta poesien tilbake fra eliten, der bare de lærde kunne ha noe å si.
Slam Poetry er for folket.
Dette er nesten 20 år siden og Slam bevegelsen har vokst seg utover alle jordens kontinenter. I dag utøves Slam Poetry, eller «Kamp-Poesi» som vi har døpt det til på norsk, i største deler av verden, både på nasjonalt og internasjonalt plan. Det alle har til felles er at de har noe å si, enten det er kjærlighet til en by, irritasjon over ris under sokkene eller et samfunnskritisk budskap."
Nordic Black Theatre

Arrangementet er støttet av Fritt ord


Utstillingen «Ja, vi elsker frihet» er UiOs hovedarena for Grunnlovsjubileet 1814-2014. Fotokunstner Lill-Ann Chepstow-Lusty og numismatiker Svein Gullbekk, fikk frie tøyler til å kuratere en utstilling hvor begrepet Frihet utforskes, utfordres og behandles i skjæringspunktet mellom kunst og vitenskap.
Utstillingens åtte sektorer er arbeidet frem med en bredt sammensatt prosjektgruppe av museets egne og eksterne fagfolk og kunstnere. Her vises praktgjenstander, og med et stjernelag av foredragsholdere og kunstnere på programmet, skaper vi et sted for debatt, provokasjon, refleksjon og dialog. I utstillingens åtte sektorer utforskes frihetens grenser og muligheter.
Utstillingen holder åpent ut året 2014.
Publisert 12. aug. 2014 10:53 Sist endret 13. nov. 2014 10:32

onsdag, oktober 22, 2014

Blåblå frihet



Jeg må innrømme at jeg har begynt å tenke tanken jeg på å flytte ut av byen.  En av de viktigste grunnene til det er forurensinga. Den offentlige visuelle støyen som er overalt. Ja, jeg snakker om reklamen. Som daglig forteller oss at vi bør være misfornøyd med oss selv inntil vi kjøper dette produktet. Og reklamen får, av en eller annen grunn, lov til å plage oss fra hvert eneste offentlige sted i byrommet. For når høyresida snakker om /frihet/, så handler det egentlig om at folk med penger skal få lov til å gjøre hva de vil. Og at vi andre ikke skal få lov til å gjøre hva vi syns er viktig og riktig som å informere om ikke-kommersielle kulturelle foretak.

Høyresida nøler ikke med å dra frihetsbegrepet lenger ut. Nå ønsker de å befri store deler av befolkningen fra offentlig støtte. De syke og uføretrygda skal få mindre for slik å bli mer fri, få mer motivasjon og starte å jobbe igjen. Kulturlivet og avisene skal få mindre penger for slik å befri seg fra den klamme statlige hånden. Som om staten driver med sensur av aviser eller kunst? Det har de da forhåpentligvis i minimal grad bedrevet. Som en dokumentar-filmskaper sa: han kunne skjelle ut utenriksministeren den ene dagen og få penger av UD den neste. I mange andre land ville han blitt skutt i stedet. Det er det som er demokrati. Det er det som er bra i Norge.

Nå ønsker den blåblå regjeringa å gjøre aviser som Klassekampen, Nationen og Vårt Land /fri/ ved å la dem få mindre penger. Det er nesten så man begynner å mistenke dem for å faktisk ønske å fjerne alle motstemmene. For det er åpenbart hvilke aviser som vil overleve om vi fjerner pressestøtten. En privat aktør kan i større grad kreve noe tilbake, om vedkommende vil gi sin støtte til noe. Man kan for øvrig bare tenke seg til hvem som har de rike på sitt parti etter årets skatteletter.

De syke og fattige trenger motivasjon i form av mindre penger. De friske og rike som er så snille, siden de lager arbeidsplasser, de trenger ingen motivasjon – bare masse ekstra penger. Ordet frihet har vel knapt hørtes mer hult ut. Hvis motstemmene innen både journalistikk og kunst blir færre blir det ikke bare mindre mangfold: det er faktisk også en fare for demokratiet.

(Baksida av Klassekampen i dag 22. oktober 2014)

onsdag, september 10, 2014

Tenk om …


La oss tenke oss at en tidligere AUFer har fått nok av samfunnsutviklinga. Det er for jævlig hvordan Frp og Høyre styrer dette landet, tenker hun! Inhumanismen, den sosiale urettferdigheten, de økte klasseforskjellene, rasismen, materialismen, selvgodheten, arrogansen, tilbakeslagene i likestillingskampen. Det er ingen ende på elendigheten, tenker hun. Hun mister troen på demokratiet. Hun melder seg ut av AUF og oppsøker radikale miljøer på nett stort sett bestående av revolusjonære ekstremister på venstresiden. Hun skriver et langt manifest gjennomsyret av mannsforakt – for hvordan menn har styrt verden, startet kriger, nektet å ta seg av barna sine, slått, mishandlet og drept sine nærmeste og andre kvinner i hundrevis, tusenvis av år. Ofte med lover på sin side eller med hjelpeløse små straffer. Hun viser hvordan den systematiske undertrykkingen fortsetter den dag i dag og hvordan høyresidas politikk legitimerer dette. Hun trener seg opp med våpen, hun slutter å ha kontakt med andre mennesker. Hun tar piller og dop for å få svekket empati og  større muskler. Hun spiller dataspill for å øve seg på å skyte. Hun planlegger noe. Noe stort, noe som vil bli husket, noe hun vil få avisenes forsider for.

Hun bestemmer seg for å gjennomføre det. Hun plasserer en bombe mot regjeringskvartalet. Deretter skal hun halshugge Carl I. Hagen. Det vil gi en voldsom effekt. Hun rekker ikke Hagen. Han har reist hjem. Mange har gått fra jobbene sine i regjeringslokalene også, likevel er en bombe i Oslo Sentrum noe man legger merke til. Ikke bare i Norge, i verden! Og enda har ikke det verste skjedd. Hun skal ta dem, landssvikerne, rasistene, då små kvinnehaterne. Hun drar til Fpus sommerleir, der Hagen nettopp har vært, men dratt og hun klarer faktisk å drepe 69 Fpuere.  Barn. Ungdommer.

La oss si at dette hendte. Er det sannsynlig at Frp lar være å kritisere Ap og Auf – fordi de ikke vil slå politisk mynt på tragedien? Er det sannsynlig at Ap vinner neste valg? Er det sannsynlig at Siv Jensen vil sitte hos Skavlan og rolig forklare utlendinger at Ap ikke er et terroristparti? Ville mannshatet bli feid under teppet? Ville kommentarfeltet fortsette å bestå av store mengder mannshat og Frphat? Ville Ap si at handling ikke kommer fra holdning? Ville en meningsfelle av den kvinnelige terroristen – en som var flittig sitert i det lange manifestet – ville hun få støtte av Fritt Ord for å skrive sin versjon? Sin visjon?

Herregud – nei! Vi lever da ikke i en sinnsyk verden, heller.

(Baksida av Klassekampen i dag 10. september 2014)

søndag, august 31, 2014

Sovne som mus, våkne som ørn


Jeg er på sporet av den tapte ryddigheten. Skjønt tapt og tapt. Kanskje den aldri helt har eksistert. Her hos meg. Kanskje den tapte ryddigheten er en eufemisme for mer eller mindre rotete. Jeg er dårlig til å kaste. Det hjelper ikke at jeg vet at jeg har tilgang til de samme ordene elektronisk. Jeg kvier meg for å kaste papir. Jeg har mye papir. Jeg er forfatter og alt kan brukes. Alt kan komme til nytte en dag, tenker jeg. En dag kan jeg trenge dette ordet, denne setningen.

Selv om jeg vet at jeg ikke vil lete i alle disse eskene, alle disse tidsskriftsamlerne, alle disse skuffene, alle disse ringpermene, ja, selv i skapene. Overalt er det hauger med ark og papirer. Som om det ikke er nok å ta vare på de ordene som er gitt ut og som finnes innbundet i stive permer eller myke om det er paperback, bøkene.

Bøkene som jeg har stilt opp alfabetisk etter forfatterens etternavn, dog først etter sjanger: først essay og sakprosa, så dramatikk, deretter dikt og til slutt prosaen, det vil si den skjønnlitterære prosaen, flest romaner og noen novellesamlinger. De er mange, men de er i permer og dessuten i et system. Arkene, papirene, de andre ordene er i uorden. Enten det er mine egne ord, eller andres ord, minner, postkort, post-it-lapper, fotografier, bilder, tegninger, billetter, teaterprogram, flyere, kvitteringer, kalendre, sjuende sanser, almanakker, til-fra-lapper, brev. Alt kan brukes, alt kan komme til nytte.

Jeg er forfatter, det er da ikke så rart at jeg ikke vil kaste ord. Som denne setningen: jeg er svanger av begynnelser. Eller: sovne som mus, våkne som ørn. Begge av Hélène Cixous ifølge min egen håndskrift på de to gamle postitlappene, notert ned en gang i forrige årtusen, skriften av en tusj er bleket og de dukker opp sammen med andre gjenglemte ting jeg har forsøkt å huske. En gang har jeg forsøkt å holde ordene fast ved hjelp av tusjen på en lapp, hengt de opp over skrivebordet: dette kan være avgjørende for din fremtid, tenkte jeg. Der jeg drømte om dette: å engang bli forfatter. Å legge seg som en mus og våkne som en ørn.

(Baksida av Klassekampen fredag 1. august 2014)

torsdag, juni 19, 2014

Hunden. Hunden.


Det var vanskelig å få tatt et godt bilde av Emma. Hun stod sjelden lenge nok stille til det.



Hun kunne ikke leve evig. Vi visste jo det. Men siden hun har fulgt med mannen så lenge jeg har kjent ham er det rart at hun er borte. Jeg har jobbet hjemmefra siste halvår og er vel den som har hatt flest timer i samme hus som henne. Visst at hun så på meg når jeg gikk forbi. Snakket med henne, selv om hun, på slutten, var døv som en – ja hva er det egentlig som ikke hører? – døv som en gammel hund. Fordelen med den manglende hørselen var at vi slapp bjeffing hver gang det ringte på. Særlig nyttårsaften ble en lettelse etter at hørselen forsvant. Det siste som ble borte derimot var lekenheten og appetitten. Selv om beina sviktet innimellom lot hun ikke sjansen til å tasse opp og ned trappa cirka femti ganger om dagen gå fra seg. Det kunne jo hende det lå noe i matskåla denne gangen? Eller kanskje var det noen brødskorper under treåringens stol? Ikke godt å forutsi og best å sjekke en gang til. 

Det hendte også at det virket som om hun glemte at hun var blitt gammel. At hun forsøkte seg på sine gamle ungpikehopp (valpehopp) for så å liksom lande noe uelegant og oppdage at hun var blitt en altfor gammel dame. Altfor gammel kan man kanskje si når, veterinæren slo fast at slike hunder blir som regel ikke mer enn tretten år, mens Emma insisterte på å bli 15 og et halvt. Nå kan det jo hende at andre hundeeiere ville kastet inn håndkleet noe tidligere. For det var visse ting som ble mer plagsomme med alderen. Særlig det å finne at det var tiss i hele trappa og at det dessuten hadde rent ned også til kjelleretasjen.

Hunden var en skilsmissehund, det var ikke mitt valg at hun skulle bo hele tiden sin hos oss. Snarere tvert i mot. Det er ikke fritt for at det har gjort meg ganske irritert å måtte ha en hund i hus, som jeg ikke selv har vært med på å bestemme at vi skal ha her. Like fullt skal man vel være en hard sjel om ikke sju år i samme hus som henne gjør at man tross alt får en stor omsorg og ja, kjærlighet for denne gamle pelsen. Som til slutt måtte bjeffe sitt siste bjeff. Og nå er det ingen som ser på meg når jeg går forbi puta hennes i gangen.


Etterhvert som Emma ble eldre, ble det lettere å ta bilde av henne.


(Baksida av Klassekampen i dag 19. juni 2014)