fredag, desember 19, 2014

Julebrev. Igjen.

I fjor foreslo jeg følgende: ”Det kan gjøres enkelt å skrive julebrev, det er bare å legge sammen oppdateringene dine på facebook i løpet av året og vips: du har et julebrev. Det skal jeg jammen huske til neste år.” Poenget med å skrive det handlet om at mange opplever de stensilerte julebrevene man får som skrytete, men at vi nå alle skryter av oss selv via facebook.  Men siden tiden er kommet for julebrev, tok jeg meg selv på ordet. Hva skjer hvis jeg prøver det i praksis?

Vel, for det første så tar det ganske lang tid å lete seg bakover i sine egne statusoppdateringer, jeg fortaper meg i minner og historier fra året som er gått. Plutselig ler jeg høyt av min egen kommentar og da er vi helt tilbake i desember 2013 – som jeg avslutter med følgende: Sitter alltid og håper på at i år må vel Sarah og Carl få hverandre, #loveactually. (Det var dog ikke det jeg lo høyt av.)

Noen fb-statuser: Forfatteren fotograferer sitt forfatterskap med lett skjelvende hånd. (En statusoppdatering som virker malplassert uten bilde.) Noen ting var faktisk bedre før, for eksempel Legoreklamen, her fra 1981. (Igjen virker dette rart uten bilde, men stikkordet er kjønn.) Torsdag 6. mars blir det lansering for den røde boka, hold av dagen, Venner! (En utmerket passe skrytete oppdatering som kunne fått plass i julebrevet. Noe annerledes formulert dog.) Altså jeg boikottet OL bare så dere vet det. Dette til orientering. (Artig da, og masse respons, men kanskje ikke så artig nå? Og definitivt ikke noe for et julebrev.)


Slik kunne jeg fortsatt, brukt både mye tid, plass og sprengt alle rammer for både denne spalten og for julebrevet. For hva sier jeg på fb? Av og til fortellet jeg om små hverdagslige episoder, oftere om hva som skjer med forfatterlivet mitt, det offentlige livet. Noe som kan virke som det skrytet jeg henviser til i begynnelsen. Jeg deler lenker til politiske eller kulturelle ytringer, små litterære sitater og andre morsomheter. Til og med bibelsitater har kommet med i 2014. Og det kan passe bra å sitere fra Forkynneren, ikke minst i disse juletider. Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever med under solen?  Vel, hvis ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen.

(Baksida av Klassekampen, i dag fredag 19. desember 2014)

onsdag, november 19, 2014

Språket og friheten


POESISLAM: Språket og friheten

Kan språket i seg selv være et medium for frihet? Ved slampoetene og forfatterne Hannah Kvam, Sarah Camille og Ellisiv Lindkvist.


Ellisiv Lindkvist (foto: Blunderbuss v/Anna-Julia Granberg), Hannah Kvam (foto: Bjørn Molstad, Bare Form) og Sarah Camille (foto: Jan Tore Eriksen).
Norges fremste artister og forfattere innen sjangeren: Slam-Poesi også kalt kamp-poesi, vil fylle Frihetens arena med rytmisk fengende og kanskje provoserende tekster.
Slampoetene gir en introduksjon til sjangeren og etter forestillingen engasjeres publikum i diskusjonen om språkets frigjørende muligheter.

Nordic Black Theatre er hovedscenen for Slam poesi i Norge og har publisert følgende på sin web.side om sjangeren:
"Slam Poetry er en utrykksform som ligger i krysnings punktet mellom Rap, Stand-up og klassisk litteratur. Det hele begynte på en jazz klubb i Chicago i 1984 med mann ved navn Mark Smith som startet en «open mic» for poeter som fikk navnet. Stil arten fikk navnet, Slam Poetry, og ideen var at poeten skal framføre teksten sin som en «performance», med mere energi, gi teksten den dybden og nyansene den trengte for å nå sitt fulle potensiale som et scenisk utrykk. Dette var en direkte kommentar til de etablerte poeter som i god tradisjon leste opp sine dikt uten innlevelse og følelse. Smith mente at Slam Poetry var måten å ta poesien tilbake fra eliten, der bare de lærde kunne ha noe å si.
Slam Poetry er for folket.
Dette er nesten 20 år siden og Slam bevegelsen har vokst seg utover alle jordens kontinenter. I dag utøves Slam Poetry, eller «Kamp-Poesi» som vi har døpt det til på norsk, i største deler av verden, både på nasjonalt og internasjonalt plan. Det alle har til felles er at de har noe å si, enten det er kjærlighet til en by, irritasjon over ris under sokkene eller et samfunnskritisk budskap."
Nordic Black Theatre

Arrangementet er støttet av Fritt ord


Utstillingen «Ja, vi elsker frihet» er UiOs hovedarena for Grunnlovsjubileet 1814-2014. Fotokunstner Lill-Ann Chepstow-Lusty og numismatiker Svein Gullbekk, fikk frie tøyler til å kuratere en utstilling hvor begrepet Frihet utforskes, utfordres og behandles i skjæringspunktet mellom kunst og vitenskap.
Utstillingens åtte sektorer er arbeidet frem med en bredt sammensatt prosjektgruppe av museets egne og eksterne fagfolk og kunstnere. Her vises praktgjenstander, og med et stjernelag av foredragsholdere og kunstnere på programmet, skaper vi et sted for debatt, provokasjon, refleksjon og dialog. I utstillingens åtte sektorer utforskes frihetens grenser og muligheter.
Utstillingen holder åpent ut året 2014.
Publisert 12. aug. 2014 10:53 Sist endret 13. nov. 2014 10:32

onsdag, oktober 22, 2014

Blåblå frihet



Jeg må innrømme at jeg har begynt å tenke tanken jeg på å flytte ut av byen.  En av de viktigste grunnene til det er forurensinga. Den offentlige visuelle støyen som er overalt. Ja, jeg snakker om reklamen. Som daglig forteller oss at vi bør være misfornøyd med oss selv inntil vi kjøper dette produktet. Og reklamen får, av en eller annen grunn, lov til å plage oss fra hvert eneste offentlige sted i byrommet. For når høyresida snakker om /frihet/, så handler det egentlig om at folk med penger skal få lov til å gjøre hva de vil. Og at vi andre ikke skal få lov til å gjøre hva vi syns er viktig og riktig som å informere om ikke-kommersielle kulturelle foretak.

Høyresida nøler ikke med å dra frihetsbegrepet lenger ut. Nå ønsker de å befri store deler av befolkningen fra offentlig støtte. De syke og uføretrygda skal få mindre for slik å bli mer fri, få mer motivasjon og starte å jobbe igjen. Kulturlivet og avisene skal få mindre penger for slik å befri seg fra den klamme statlige hånden. Som om staten driver med sensur av aviser eller kunst? Det har de da forhåpentligvis i minimal grad bedrevet. Som en dokumentar-filmskaper sa: han kunne skjelle ut utenriksministeren den ene dagen og få penger av UD den neste. I mange andre land ville han blitt skutt i stedet. Det er det som er demokrati. Det er det som er bra i Norge.

Nå ønsker den blåblå regjeringa å gjøre aviser som Klassekampen, Nationen og Vårt Land /fri/ ved å la dem få mindre penger. Det er nesten så man begynner å mistenke dem for å faktisk ønske å fjerne alle motstemmene. For det er åpenbart hvilke aviser som vil overleve om vi fjerner pressestøtten. En privat aktør kan i større grad kreve noe tilbake, om vedkommende vil gi sin støtte til noe. Man kan for øvrig bare tenke seg til hvem som har de rike på sitt parti etter årets skatteletter.

De syke og fattige trenger motivasjon i form av mindre penger. De friske og rike som er så snille, siden de lager arbeidsplasser, de trenger ingen motivasjon – bare masse ekstra penger. Ordet frihet har vel knapt hørtes mer hult ut. Hvis motstemmene innen både journalistikk og kunst blir færre blir det ikke bare mindre mangfold: det er faktisk også en fare for demokratiet.

(Baksida av Klassekampen i dag 22. oktober 2014)

onsdag, september 10, 2014

Tenk om …


La oss tenke oss at en tidligere AUFer har fått nok av samfunnsutviklinga. Det er for jævlig hvordan Frp og Høyre styrer dette landet, tenker hun! Inhumanismen, den sosiale urettferdigheten, de økte klasseforskjellene, rasismen, materialismen, selvgodheten, arrogansen, tilbakeslagene i likestillingskampen. Det er ingen ende på elendigheten, tenker hun. Hun mister troen på demokratiet. Hun melder seg ut av AUF og oppsøker radikale miljøer på nett stort sett bestående av revolusjonære ekstremister på venstresiden. Hun skriver et langt manifest gjennomsyret av mannsforakt – for hvordan menn har styrt verden, startet kriger, nektet å ta seg av barna sine, slått, mishandlet og drept sine nærmeste og andre kvinner i hundrevis, tusenvis av år. Ofte med lover på sin side eller med hjelpeløse små straffer. Hun viser hvordan den systematiske undertrykkingen fortsetter den dag i dag og hvordan høyresidas politikk legitimerer dette. Hun trener seg opp med våpen, hun slutter å ha kontakt med andre mennesker. Hun tar piller og dop for å få svekket empati og  større muskler. Hun spiller dataspill for å øve seg på å skyte. Hun planlegger noe. Noe stort, noe som vil bli husket, noe hun vil få avisenes forsider for.

Hun bestemmer seg for å gjennomføre det. Hun plasserer en bombe mot regjeringskvartalet. Deretter skal hun halshugge Carl I. Hagen. Det vil gi en voldsom effekt. Hun rekker ikke Hagen. Han har reist hjem. Mange har gått fra jobbene sine i regjeringslokalene også, likevel er en bombe i Oslo Sentrum noe man legger merke til. Ikke bare i Norge, i verden! Og enda har ikke det verste skjedd. Hun skal ta dem, landssvikerne, rasistene, då små kvinnehaterne. Hun drar til Fpus sommerleir, der Hagen nettopp har vært, men dratt og hun klarer faktisk å drepe 69 Fpuere.  Barn. Ungdommer.

La oss si at dette hendte. Er det sannsynlig at Frp lar være å kritisere Ap og Auf – fordi de ikke vil slå politisk mynt på tragedien? Er det sannsynlig at Ap vinner neste valg? Er det sannsynlig at Siv Jensen vil sitte hos Skavlan og rolig forklare utlendinger at Ap ikke er et terroristparti? Ville mannshatet bli feid under teppet? Ville kommentarfeltet fortsette å bestå av store mengder mannshat og Frphat? Ville Ap si at handling ikke kommer fra holdning? Ville en meningsfelle av den kvinnelige terroristen – en som var flittig sitert i det lange manifestet – ville hun få støtte av Fritt Ord for å skrive sin versjon? Sin visjon?

Herregud – nei! Vi lever da ikke i en sinnsyk verden, heller.

(Baksida av Klassekampen i dag 10. september 2014)

søndag, august 31, 2014

Sovne som mus, våkne som ørn


Jeg er på sporet av den tapte ryddigheten. Skjønt tapt og tapt. Kanskje den aldri helt har eksistert. Her hos meg. Kanskje den tapte ryddigheten er en eufemisme for mer eller mindre rotete. Jeg er dårlig til å kaste. Det hjelper ikke at jeg vet at jeg har tilgang til de samme ordene elektronisk. Jeg kvier meg for å kaste papir. Jeg har mye papir. Jeg er forfatter og alt kan brukes. Alt kan komme til nytte en dag, tenker jeg. En dag kan jeg trenge dette ordet, denne setningen.

Selv om jeg vet at jeg ikke vil lete i alle disse eskene, alle disse tidsskriftsamlerne, alle disse skuffene, alle disse ringpermene, ja, selv i skapene. Overalt er det hauger med ark og papirer. Som om det ikke er nok å ta vare på de ordene som er gitt ut og som finnes innbundet i stive permer eller myke om det er paperback, bøkene.

Bøkene som jeg har stilt opp alfabetisk etter forfatterens etternavn, dog først etter sjanger: først essay og sakprosa, så dramatikk, deretter dikt og til slutt prosaen, det vil si den skjønnlitterære prosaen, flest romaner og noen novellesamlinger. De er mange, men de er i permer og dessuten i et system. Arkene, papirene, de andre ordene er i uorden. Enten det er mine egne ord, eller andres ord, minner, postkort, post-it-lapper, fotografier, bilder, tegninger, billetter, teaterprogram, flyere, kvitteringer, kalendre, sjuende sanser, almanakker, til-fra-lapper, brev. Alt kan brukes, alt kan komme til nytte.

Jeg er forfatter, det er da ikke så rart at jeg ikke vil kaste ord. Som denne setningen: jeg er svanger av begynnelser. Eller: sovne som mus, våkne som ørn. Begge av Hélène Cixous ifølge min egen håndskrift på de to gamle postitlappene, notert ned en gang i forrige årtusen, skriften av en tusj er bleket og de dukker opp sammen med andre gjenglemte ting jeg har forsøkt å huske. En gang har jeg forsøkt å holde ordene fast ved hjelp av tusjen på en lapp, hengt de opp over skrivebordet: dette kan være avgjørende for din fremtid, tenkte jeg. Der jeg drømte om dette: å engang bli forfatter. Å legge seg som en mus og våkne som en ørn.

(Baksida av Klassekampen fredag 1. august 2014)

torsdag, juni 19, 2014

Hunden. Hunden.


Det var vanskelig å få tatt et godt bilde av Emma. Hun stod sjelden lenge nok stille til det.



Hun kunne ikke leve evig. Vi visste jo det. Men siden hun har fulgt med mannen så lenge jeg har kjent ham er det rart at hun er borte. Jeg har jobbet hjemmefra siste halvår og er vel den som har hatt flest timer i samme hus som henne. Visst at hun så på meg når jeg gikk forbi. Snakket med henne, selv om hun, på slutten, var døv som en – ja hva er det egentlig som ikke hører? – døv som en gammel hund. Fordelen med den manglende hørselen var at vi slapp bjeffing hver gang det ringte på. Særlig nyttårsaften ble en lettelse etter at hørselen forsvant. Det siste som ble borte derimot var lekenheten og appetitten. Selv om beina sviktet innimellom lot hun ikke sjansen til å tasse opp og ned trappa cirka femti ganger om dagen gå fra seg. Det kunne jo hende det lå noe i matskåla denne gangen? Eller kanskje var det noen brødskorper under treåringens stol? Ikke godt å forutsi og best å sjekke en gang til. 

Det hendte også at det virket som om hun glemte at hun var blitt gammel. At hun forsøkte seg på sine gamle ungpikehopp (valpehopp) for så å liksom lande noe uelegant og oppdage at hun var blitt en altfor gammel dame. Altfor gammel kan man kanskje si når, veterinæren slo fast at slike hunder blir som regel ikke mer enn tretten år, mens Emma insisterte på å bli 15 og et halvt. Nå kan det jo hende at andre hundeeiere ville kastet inn håndkleet noe tidligere. For det var visse ting som ble mer plagsomme med alderen. Særlig det å finne at det var tiss i hele trappa og at det dessuten hadde rent ned også til kjelleretasjen.

Hunden var en skilsmissehund, det var ikke mitt valg at hun skulle bo hele tiden sin hos oss. Snarere tvert i mot. Det er ikke fritt for at det har gjort meg ganske irritert å måtte ha en hund i hus, som jeg ikke selv har vært med på å bestemme at vi skal ha her. Like fullt skal man vel være en hard sjel om ikke sju år i samme hus som henne gjør at man tross alt får en stor omsorg og ja, kjærlighet for denne gamle pelsen. Som til slutt måtte bjeffe sitt siste bjeff. Og nå er det ingen som ser på meg når jeg går forbi puta hennes i gangen.


Etterhvert som Emma ble eldre, ble det lettere å ta bilde av henne.


(Baksida av Klassekampen i dag 19. juni 2014)

tirsdag, juni 03, 2014

Anmeldelse i Shakespearetidsskriftet

SHAKESPEARE- OG TEATERTIDSSKRIFT 1 / 2014
BØKER

ELLISIV LINDKVISTS SCENETEKSTER PLAY.MOBIL, JEG ER IKKE SLIK OG HELTINNESINNE ER SAMLET OG GITT UT I BOKFORM. I FORFATTERENS FORORD FINNES EN STILLE GLEDE OVER AT TEKSTENE GIS UT. DE FINNES.

UREDD SPRÅKLEK

JEG ER IKKE SLIK. TRE SCENETEKSTER
Av Ellisiv Lindkvist. Cappelen Damm 2013

Ellisiv Lindkvist er forfatter og dramatiker. Hun debuterte med kortprosasamlingen Alt jeg skriver er Sant i 2007 (CappelenDamm). Romanen Tørst kom på samme forlag i 2011 og i 2013 ga hun ut Ditt røde hår, Unn på Solum forlag. Samme år kom også tre av hennes scenetekster i bokform.

Veien
I et innholdsrikt forord skriver Lindkvist om veien tekstene hennes har hatt til scenen. Lindkvist gikk forfatterstudiene i Bø og Tromsø parallelt, og opplevde at veilederne, forlagene og teatrene ville ha hver sine biter av det hun skrev. Noe ble kortprosa, noe en roman, noe dialoger, noe monologer – alt etter hvem som leste det og hva de så etter. Særlig gjaldt dette det som blant annet skulle bli til sceneteksten Jeg er ikke slik, som i språkformen er den mest varierte å lese av de tre. Felles for scenetekstene er en uredd lek med språket, noe som gjør dem til ­fine dramatiske lesetekster, og som utfordrer den som gir seg i kast med å iscenesette dem. Alle tekstene er fremført på norske scener: Play.mobil ble spilt på Det Norske Teatret under Norsk Dramatikkfestival i 2004,
Jeg er ikke slik ble spilt på Norsk Dramatikkfestival i 2007 og deretter på Det Norske Teatret, Heltinnesinne ble spilt på Propellenfestivalen i 2011 og deretter på Trøndelag teater. Lindkvist er ikke blant Norges mest spilte dramatikere, og når hun i forordet gleder seg over at tekstene er kommet i bokform, er det fordi det gir en opplevelse av at tekstene faktisk ­finnes ut over øyeblikkene de ble iscenesatt.
Lek
Play.mobil spiller på ordene og gjør voksenverdenen om til en lekesetting. Parallellen til et kjent tysk leketøyunivers er nærliggende. I starten av lesningen minner stykket om en dekonstruksjons- eller kanskje snarere rekonstruksjonsoppgave mange dramastudenter er innom i løpet av studietiden: Å snu opp-ned på noe, som å gjøre barnehagen til en voksenhage. Hadde det ikke
vært for tekstens avslutning, som gjør leken til noe mer og annet, kunne stykket lett dumpet i denne fella.
I Play.mobil legger Lindkvist tydelige føringer når det gjelder scenografi­ og regi. Hun deler scenerommet i tre, som et slags lekehus, og lar karakterene Mona, Brede, Hans og Grethe leve sine liv. De går inn og ut av kjøkken, soverom og kontor, de jobber, sover, lager mat, elsker, er utro, går i terapi og surrer seg inn i tidsklemma. Det ­finnes ikke rom for reaksjon hos karakterene i denne leken. De bare agerer, fra det ene til det andre. Når det hele til slutt viser seg å faktisk være en lek, der to barn trekker i trådene, siger alvoret i teksten inn. Replikkene er presise, korthogde, fri for utenomsnakk. Stykket er humoristisk karikerende. Tematisk er det kanskje ikke så avansert, men likevel snedig nok til å bringe inn et nødvendig alvor.
Feighet og forakt
Jeg er ikke slik er en veksling mellom monologer og dialoger. I motsetning til Play.mobil er dette en tekst nesten uten sceneanvisninger eller andre føringer, og det er lite konkret handling bakt inn i teksten. Stykket handler om Lene, Line og Lone, der Lene er karakteren, Line og Lone hennes indre stemmer. Lene er en ung dramatiker som strever med å få livet til å gå opp. Hun vil ta livet av seg, men får det ikke til. Jeg er ikke slik er skrevet som et slags motstykke til Sarah Kanes 4.48 psychosis. Stykket tematiserer dagens kvinner og er fullt av selvforakt, drømmer og forventninger – de fleste av dem brutte. Å ta livet av seg er en floskel. De indre stemmene bryter Lene ned, terger henne, men drar henne samtidig fremover på underlig vis. Vekslingen mellom monologer og dialoger gjør stykket dynamisk. Monologene er billedrike og godt skrevet. Jeg er ikke slik tar dagens kvinne og hennes mange roller på kornet. Avslutningsreplikken henger igjen som et slags spark til selvopptatte individer:
Depresjon er en udramatisk tilstand.
Om Play.mobil var en lekeverden, er Lene i Jeg er ikke slik en karakter som har en djevel og en engel på hver sin skulder, hviskende og brølende ulike replikker inn i øret hennes, som i barndommens tegne­filmer. Bare det at her er det langt fra de­finert hva som er engel og hva som er djevel.
Åpen
Heltinnesinne er en uvanlig kort teatertekst, men kanskje den mest spennende av de tre. I løpet av de første replikkene er en billedrik verden skapt. Teksten åpner i Tora og Odas hage, og i løpet av de fem første replikkene inneholder landskapet urter, grønnkål, ruccola, squash, butikker og fly. Konflikten er også etablert: Oda skal reise. Tora vil hun skal bli. Kontrastene mellom det konkrete og det abstrakte går gjennom hele stykket: Den konkrete kjøkkenhagen, det abstrakte og flertydige språket. Å plante krokus kontra å fly til miljøkonferanse.
Ord kontra handling. Og under der igjen: Retten for de to til å få barn sammen kontra det å faktisk få det, for stykket er også en diskusjon rundt kvinners rettigheter. Heltinnesinne oppleves som en åpen scenetekst. Lindkvist skriver om tidsklemme, depresjon og den moderne kvinnens mange utfordringer, og hun setter det inn i lekne situasjoner. Kanskje kan det kalles leken dramatikk, scenetekster med et mørkt og absurd komediepregsom trykker på ømme punkter hos en travel generasjon. I så fall er dette komedier som sparker sidelengs, fra en kvinne til en annen. Tekster som søker å treffe sine samtidige.

AV KAREN FRØSLAND NYSTØYL
Bildebevis på at den finnes i tidsskriftet


(Hele anmeldelsen av Jeg er ikke slik fra Shakespearetidsskriftet 1-2014, skrevet av Karen Frøsland Nystøyl)

Anmeldelse av Jeg er ikke slik - på Teaternett


Fant anmeldelsen på teaternett.  Og siden den kanskje blir borte og siden den dessuten er god, siterer jeg den i sin helhet her:

AMPRE kvinnesinn

Av Stein Willumsen Kippersund


Ellisiv Lindkvist
Jeg er ikke slik. Tre scenetekster. 
Cappelen Damm 2013. ISBN 978-82-02-41615-7. 181 sider.


Det er vel ikkje kvar dag du set deg i godstolen for å lese samtidsdramatikk. 
Tanken på å sovne i godstolen med raudvin på tunga og sikkel i munnviken 
medan peiskubbane sakte brenn ned og haustmørket flyt inn i stova er kanskje 
ikkje det mest glamorøse vi skryt på oss, etter ein treg oktober-arbeidsdag. 
Om ikkje litteratur meint for scenen skal gjere pina endå lenger og døsen djupare.
Men Ellisiv Lindkvist si bok Jeg er ikke slik. Tre scenetekster er ikkje av det slaget 
som utkonkurrerer gamle velprøvde innsovningsråd frå tippoldefar eller salig Ibsen sine dagar.

EllisivLindkvistWikiCommons.jpg (1281654 bytes)
Foto: Jarle Vines (Creative Commons Attribution Sharealike 3.0, WikiCommons)  © 

Ellisiv Martha Andreassen Lindkvist: (født 1973 i Dyrøy, Troms) er ein norsk diktar og dramatikar. Lindkvist fekk Nordnorsk Forfatterlags 

fondsstipend i 2003. Ho har også jobba som skribent iKlassekampen og som kulturredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett. Lindkvist er utdanna 
ved Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Telemark. Andre verk: Begjær 1000 (1999), Kill your darlings(2001), Karaokeprosessen (2005) og 
Bitch Song Club (2008) .

Oppkvikkande og humoristisk
Særleg den andre av dei tre tekstane, “tittelsporet” Jeg er ikke slik er så avgjort av det 

oppkvikkande og humoristiske slaget, ja så men i retning lettliva. Tekstane i boka har vore 
prøvd på scenen, og tåler svært godt å kome mellom to permar. Truleg vil dei også tåle godt 
å få liv på scenen igjen, for eit større publikum. Kanskje også ein smart filmskapar får til noko 
med dei.

I eit interessant føreord, til å bli klok av, peikar Lindkvist mellom anna på dramatikaren sitt 

moderne dilemma:

(...) Jeg er dramatiker. Jeg var dramatiker før jeg ble forfatter. Etter at forestillingen er tatt av 
er 
den borte. Den eksisterer ikke, finnes ikke. Boka finnes også etter de to-tre første månedene. 
Selv om bøker presenteres som nyheter, noe som kommer for så å ta slutt og bli borte. Noe 
som er i salg i bokhandelen ofte bare ett år. Likevel: Den fysiske boka finnes. Den finnes
i bokhyller hjemme hos folk og den finnes på biblioteket etter at den ikke lenger er i salg i 
bokhandelen. Teaterforestillingen er borte for alltid. Det som eventuelt finnes er dokumentasjon. 
En dvd av forestillingen, som ikke får fram det som skjedde i salen. Det som egentlig skjedde. 
For teater er først og fremst møtet mellom scene og sal (...) (Lindkvist 2013:7)

Nådelaust tragikomisk
Det er tre skodespel av ulik lengde, men innanfor einaktarformatet, som har fått plass i denne 

boka. Det første, Play.mobil, går rett inn i tids- og livsklemma til travle unge småbarnforeldre, 
nådelaust tragikomisk og altfor lett å kjenne att. I den andre, Jeg er ikke slik, går det føre seg 
ein heftig samtale mellom tre unge kvinner, mellom tretti og førti ein stad. Dei er både 
ambisiøse og full av svolt på livet, samstundes som dei slit med keisemd, depresjonar, 
frustrasjonar og aggresjonar, sexliv og mangel på sexliv. Dei skrur kvarandre både opp og ned, 
vrengjer kvarandre inn og ut. Denne teksten verkar som hovudteksten i samlinga, og det må 
vere lov med ei lita smaksprøve:

(...) Hva var det du sa? (kort pause) HVA VAR DET DU SA? SA DU AT JEG SKULLE TA MEG 

SAMMEN? (kort pause) Vil du at jeg skal ta all medisinen jeg har? Alle de såkalte fucking 
lykkepillene på en gang? Er det det du vil? Jeg gjør det. Jeg fucking gjør det. Men jeg dør ikke, 
for jeg ringer selv til 113 og sier fra at jeg har tatt dem. Så henter de meg og jeg ligger på 
sykehuset. De får pillene ut og opp og jeg dør ikke. JEG DØR IKKE. Jeg er her. jeg er ikke død.
Jeg lever. Jeg er kåt. Jeg har tenkt å ha sex med kjæresten min. Selv om han har gjort det slutt 
vil jeg ha sex med ham. MEN HAN VIL IKKE HA SEX MED MEG (...)(Lindkvist 2013:103)

Kan orgasme være terningkast én?
Og ein dram til frå Ellisivs eikefat:
(...) Jeg teller hvor mange land jeg har vært i og sortert landene etter hvor god mat de har i 

hvert land. Italia er på toppen, men jeg har ikke vært i Thailand ennå. Jeg teller hvor mange 
bøker jeg har lest og lager etterpå kategorier for kjønn, land og tid. Hvor mange jeg har ligget 
med. Dem deler jeg inn etter klassetilhørighet, geografi og yrke/utdannelse. Hvor mange 
teaterstykker jeg har sett og sortert dem etter teatralitet, metafiksjonalitet og tekstens kvalitet. 
Hvor mange filmer jeg har sett og deler dem inn i kategoriene; idiotisk, urealistisk og fatal. 
Jeg teller hvor mange kroner jeg bruker. Jeg finner ut hva som går til mat, hva som går til klær 
og hva som går til prevensjonsmidler. Jeg teller hvor mange venner jeg har, hvem som ringer, 
hvem som sender e-post og hvem som sender sms, deretter sorterer jeg vennene mine etter 
hva jeg kan gjøre med dem, noen kan jeg snakke med, andre er ganske ubrukelige. Når jeg 
ikke får sove om kvelden teller jeg hvem jeg kan tenke meg. Og hvem jeg kan tro. Jeg teller 
skrittene fra blokka til butikken. Jeg tar tiden når jeg løper til bussen. Jeg går baklengs hjem 
igjen. Jeg tar tiden på min orgasme og hans orgasme. Jeg teller antall orgasmer vi får og 
kategoriserer dem etter terningkast. kan en orgasme være terningkast én? (...) 
(Lindkvist 2013:108)

Den siste teksten i samlinga heiter Heltinnesinne, er ein dialog mellom to kvinner i ein hage, 

dei diskuterer urter og kunst, og fylgjer med på flytrafikken over hovuda sine, for å seie det slik. 
Denne teksten fungerer etter mi meining som eit ekko eller ein epilog etter dei to andre.

Kitlar på nervane
Samlinga er lettlest, direkte, intens, svært tilgjengeleg og lite sjølvhøgtideleg, og tidvis ikkje så 

reint lite humoristisk. Og det gneistrar under, frå ei uro som kitlar inn på nervane i liva våre, det
 murrar til sjølvransaking, ettertanke og ein god dose vemod. Denne teksten har moderne 
kvinner og menn både tid og lyst til å lese – like mykje som å sjå seg sjølv – i spegelen. Kan 
hende det berre er meg: Men det stikk i meg, at eg fekk litt av same kjensla etter denne 
runddansen med Ellisiv Lindkvist sine tekstar, som då eg leste Vacláv Havel sin Vanek-
trilogi første gongen.

Stein Willumsen Kippersund




onsdag, mai 28, 2014

Havmannprisen - juryens begrunnelse

Her mottar forfatteren prisen fra kultursjefen


Her følger juryen begrunnelse i sin helhet. Vel så god som en anmeldelse:


"I 2013 kom det ut mange gode skjønnlitterære utgivelser, i ulike sjangere, med tilknytning til Nord-Norge. Juryen har hatt et interessant, morsomt og tidvis vanskelig arbeid for å kåre en vinner. Til sist var det likevel ingen tvil om hvilken utgivelse som utmerket seg positivt på mange plan blant utgivelsene vi har lest og vurdert.

Årets vinner av Havmannprisen for 2013 er Ellisiv Lindkvist. Hun er opprinnelig fra Brøstadbotn i Troms, nå bosatt i Oslo. Ellisiv Lindkvist har vært en markant og fornyende stemme i det nordnorske litterære miljøet de siste årene.

Ellisiv Lindkvist får prisen for romanen Ditt røde hår, Unn. Det er en kort og lettlest dagbokroman med Pia som nettopp har flytta til Oslo som forteller. Teksten dreier seg i stor grad om hovedpersonens forhold til Unn som hun møter på ei opplesning. Denne boka utmerket seg blant fjorårets utgivelser gjennom sine fortellermessige og skjønnlitterære kvaliteter.

Dagbokromanen Ditt røde hår, Unn er historien om kjærlighet mellom to kvinner som fortelles gjennom korte notater, enkle og konkrete observasjoner, fine episoder og dialog. Romanen er gitt ut med støtte fra Leser søker bok, og er tilpasset mennesker med ulik leseevne. Det er juryens vurdering at denne boka egner seg for en bred målgruppe. Den fortellermessige strukturen, de korte setningene og den kronologiske dagbokformen gjør den lett tilgjengelig og langt fra vanskelig å lese.

Samtidig er det ei bok som leker seg både med språk og oppsett. Teksten er tilsynelatende enkel, men den enkle teksten kan romme mye. Som eksempel vil vi nevne:

Jeg er på vei til å bli en sånn som bor i Oslo,
går ut på spennende greier og har venner!


Disse få ordene inneholder ei egen lita fortelling. Romanen er full av slike setninger/fortellinger.

Formatet tillater seg å bryte med normalprosaen og det er med på å gi teksten mange poetiske kvaliteter. Hyppige linjeskift framhever enkelte ord så de får mer tyngde og plass i teksten. Blanklinjer og korte avsnitt er med på å sidestille eller kontrastere følelser og utsagn, og viser oss ofte det store gapet mellom hva som blir sagt og gjort, mellom hva vi tenker og hva faktisk våger å fortelle til hverandre.

De to hovedpersonene driver også sin egen språklek der bokstaver og ord de foretrekker er med på å skape dybde og tolkningsrom i teksten. Samtidig gjør dette at vi blir kjent med Unn og Pia. Eventyrets karakterregister brukes i deler av teksten for å understreke at det her handler om et forhold som bryter med det heteronormative. Måten det gjøres på, med et konkret utkledd Troll på et karneval, og diskusjoner rundt hvem som skal få prinsessa, er elegant uten å virke fikst.

For de som kjenner forfatterskapet, kan boka sees som ei slags sammensmelting av Lindkvists kortprosadebut Alt jeg skriver er sant og romanen Tørst. Form møter tematikk på en måte som fungerer svært godt. De knappe setningene i Ditt røde hår, Unn er ikke bare lettleste, de er også poetiske. Forfatteren evner å få fram stemninger og følelser uten å bevege seg over i det sentimentale eller banale. Dette er ei bok som både de som leser lettleste bøker og erfarne lesere vil få mye ut av. Juryen er imponert over forfatterens evne til å fortelle på en slik måte, ei svært enkel historie er fortalt på en måte som virkelig får fram kompleksiteten i  mellommenneskelige relasjoner."


Her holder forfatteren takketale, mens gaver og blomster står i bakgrunnen.



En prisvinnende forfatter


Havmannen er Mo i Ranas del av skulpturlandskap Nordland.

Jeg har fått havmannprisen for Ditt røde hår, Unn.

Her står det hva havmannprisen er.

Her skriver Leser søker bok om det.

Fra juryens begrunnelse heter det blant annet:
-->
Ellisiv Lindkvist får prisen for romanen Ditt røde hår, Unn. Det er en kort og lettlest dagbokroman med Pia som nettopp har flytta til Oslo som forteller. Teksten dreier seg i stor grad om hovedpersonens forhold til Unn som hun møter på ei opplesning. Denne boka utmerket seg blant fjorårets utgivelser gjennom sine fortellermessige og skjønnlitterære kvaliteter.

En pris må ha sin egen kake.

fredag, mai 16, 2014

Uten iPhone i fire dager

Det hender jeg blir oppgitt av min egen forsiktighet før jeg går ut døra, har jeg husket alt: nøkler, penger, telefon? Jada. Denne gangen også. Men tilslutt skjer det. Vi kjører i retning Gardermoen, skal på ferie til Barcelona. Da oppdager jeg det. Selveste telefonapparatet. Denne dingsen hvor man lagrer alt av beskjeder, lagrer billettene, har mulighet for kontakt med omverdenen og som dessuten inneholder kamera. Iphonen ligger igjen hjemme.

I gamle dager, på åtti- og nittitallet, skjedde det rett som det var at vi ikke fant hverandre. Vi kunne avtale å møtes på en kafé på Oslo S, to jenter fra landsbygda, bli stående ved hver vår kafé, dra hjem til et sted, uten telefon, uten å ha møtt hverandre, uten å få gitt beskjed på flere uker. Nå er avtalene mye løsere – vi ringes, kan vi si – eller: vi tekstes. Og vi finner hverandre. I gamle dager gikk man rundt på kafeene og lette etter den utkårede, den man var forelska i, den man ønsket å treffe. På måfå gikk man rundt og lette, av og til var man heldig, av og til var man ikke heldig i det hele tatt.
Når jeg tar t-banen syns jeg det er litt vemodig at så få leser bøker, selv avislesere synes det å være langt færre av nå. Da jeg tok trikken til sommerjobb i 1988, fra Ljabru kl 07.09 hver dag, satt alle med hver sin enorme papirutgave av Aftenposten og bredde seg utover trikkesetene. Nå sitter alle med telefonene sine. Hva gjør de? Leser de nyheter? Sender de meldinger? Leser de e-post? Spiller de spill?

Vi kjører til Gardermoen, trafikken tetner seg til andre veien, jeg oppdager at jeg mangler iPhonen min. Min lenke til omverdenen. Hvordan skal jeg klare meg uten? – Snu, roper jeg. Nei, roper mannen. Ser du den køen? Vi skal rekke et fly! Vi snur ikke, vi kjører videre. Det eneste som snur er stemningen i bilen.

De første timene var de verste. Hver gang vi står i kø: ingen telefon å fikle med, ingen telefon å sjekke. Hva er klokka? Jeg er en av dem som faktisk bruker armbåndsur. Det er jeg glad for nå. Vi legger begge ut et par halvdesperate meldinger på facebook.  Via god kurérvirksomhet, gode venner som tilfeldigvis skal til Barcelona og ikke minst det faktum at mannen har sin iPhone som kan ringes med, tekstes med og gjøres avtaler med: torsdag kveld får jeg telefonen tilbake. Fire dager uten iPhone og endelig har jeg den tilbake. Jeg unnskylder meg, går på do og slår den på.

To nye meldinger. Begge er fra Norwegian: du kan nå sjekke inn. Og endring av gate.

Hvordan klarte jeg meg uten?

(Baksida av Klassekampen onsdag 7. mai 2014)

mandag, april 21, 2014

Meine liebster, endelig kommer det et svar

Avil også kjent som Kristine Tofte har bloggen Hausljos/Vårljos og har sendt meg et meme for bare et par måneder siden. Selv om jeg svarte under en måned skulle jeg lese gjennom og så poste, men siden jeg er en meget viktig og opptatt person - som også er småbarnsmor - så har det seg kanskje slik at blogging og annet ubetalt skrivearbeid har en tendens til å utsettes til fordel for deadliner som ofte inkluderer penger. Men nok unnskyldninger. La oss komme til saken.


1. Hva har skjedd med bloggen din de siste åra?
Ops – ikke så mye. Den er vel nærmest et arkiv for baksidetekstene mine til Klassekampen.

2. Var alt bedre før?
Nei.
Men noe var bedre før.

3. Er det morsommere å skrive for penger?
Hmmm…
Altså penger hjelper mot alt.
Men å være amatør i ordets beste betydning, dvs å gjøre noe fordi man elsker det, kan være bra på mange måter. Skal man leve av å være forfatter/skribent er penger alltid bra. Men jeg skriver fortsatt noen ting uten å få betalt for det. (Dette for eksempel!)

4. Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?
Det beste var å oppdage at det fantes feministiske stemmer. Det fantes unge, smarte, kulte, tøffe, fantastisk morsomme og i tillegg feministiske røster som skrev fletta av unge mannlige skribenter med oppblåst byline-bilde. Da vi begynte med noen små blogg-treff og jeg ble kjent med flere av damene så har jeg fått både venner og kolleger. Og sannelig er jeg ikke nå enda mer hypp på et oldis-blogg treff fra oss som holdt på i 2006-07 – The golden years! He-he.

5. Har du lært noe som blogger som du har med deg videre som skribent?
Tja, kanskje å beherske internett eller sosiale medier, før facebook og twitter. Og det å tørre å skrive noe ganske kjapt og så poste det. Å våge det. Skriver man et dårlig blogginnlegg kan man i stedet for å slette det bare skrive et nytt som er bedre.

6. Hvor er «bloggosfæren» nå?
På facebook. Delvis også på twitter. Noen er i aviser. Noen skriver både her og der. Og noen i bokform. Men du lurer kanskje egentlig på hva som skjer i ”bloggosfæren” nå. Da er svaret at jeg har ikke peiling. Med mindre noen skriver om bøkene mine, noe jeg setter stor pris på.

7. Har blogginga hatt en pris?
Ja, jeg er opptatt av at det å være skribent/kritiker også er en profesjon. Det at ”hvem som helst” nå kan skrive og poste og potensielt bli lest uten at en redaktør eller andre er ansvarlig, er ikke bare bra for dem som er opptatt av litteraturens vilkår, kritikkens vilkår, for ikke å si kritikerens vilkår. Man kan ikke erstatte en seriøs og god journalist med en blogger, selv om bloggere kan være gode. Det er også åpenbart at det finnes mye dårlig journalistikk, men om man ikke satser på journalistikken som profesjon er det nok dessverre den beste og mest dyptgående som forsvinner først. Dukker det opp betaling i form av annonser på blogger handler det utelukkende om antall klikk og antall lesere og ikke om hvor god teksten er. Dermed får man et ekstrem tabloid og kommersielt økosystem, mens seriøs journalistikk tross alt driftes noe annerledes. I hvert fall så lenge vi har pressestøtten.

8. Er du der nå? Var det dette du ville?
Ja. Jeg er i alle fall blitt profesjonell forfatter og dramatiker som lever av å skrive. Fordeler og ulemper ved å være forfatter fortjener muligens et eget blogginnlegg. Eller ei bok.

9. Når du er nitti kommer oldebarn (eller venners oldebarn) til å spørre deg hva blogging var, og om det var noe viktig. Hva sier du?
Det var en fantastisk tid. Vi begynte som bloggere, men vi fikk etter hvert sentrale posisjoner i norsk kulturliv – mange av oss. Og siden har vi holdt sammen. Ja, vi har faktisk romjulstreff hvert år. Hjorthen serverer hjorth, Kristine Tofte koker egg og ellers diskuterer vi, krangler litt og leser høyt fra våre siste utgivelser. Det er veldig hyggelig.

10. Om du kunne trylle med internett og gjøre det enda bedre, hva ville du gjort?
Funnet en gudelig redaktør som kunne skille mellom skitt og kanel og lagd en søkemotor det var umulig å påvirke kommersielt. En søkemotor som i stedet rangerte de beste artiklene først ut fra en gudelig oversikt som internett-guden har.


Og om et par måneder til eller bare et par dager så har jeg kanskje noen nye spørsmål til noen nye utfordrere.



tirsdag, mars 18, 2014

Ny TV-krim



I jubelen etter Mammon og i etterlysningen av ny norsk krim og tv-serier, har jeg skrevet en ny tv-serie jeg tenkte jeg skulle skissere plottet til her og nå. Mens det ennå hersker Nordisk noir og man tenker look to Scandinavia. Og mens vi fortsatt parterer. Her kommer det:

Den middelaldrende (og noe korpulente) etterforskeren Enda Runde har stort sett stille dager på kontoret. Hun tilbringer dem med å drikke litt mer enn hun skal, mens hun flørter med de unge politibetjentene. Til tross sin korpulens har hun sjarm, humør og en faglig dyktighet som gjør henne til en magnet for mang en ung, kjekk politibetjent . Man ser gjennom fingrene med drikkingen hennes siden hun er en briljant etterforsker. Én dag får hun en virkelig vanskelig sak. Det er funnet et lik etter en ung mannlig modell, han er partert og det er få spor i saken.
Senere følger det flere, en ung mannlig danser, en ung mannlig skuespiller. Den ene kjente vakre unge mannen, etter den andre, ender opp partert, partert, partert. Enda Runde sliter, hun må gjøre noe. Heldigvis har hun den unge Caroline – som alltid kjører bilen – med seg og sammen er de et superteam. Der Enda sliter med å holde seg trofast til mannen har Caroline alt på stell på hjemmebane, med en søt ung sosionom-mann som henter og bringer barna, lager middag og masserer Carolines føtter når hun kommer sent hjem.
En annen sentral skikkelser i serien er patologen – Vera Hiide –hun er en motpol til den sjarmerende Runde – Hiide er den mystiske mørke, hun sier sjelden noe, men når hun først sier noe, lytter alle og nikker over en slik klok fåmælt kvinne. Hiide obduserer alle likene, vi får se mange nærbilder av vakre, lemlestede guttekroppsdeler. Kanskje skjønner foreldre at de må passe litt bedre på guttebarna sine når de ser slike bilder? Man legger jo ikke smykkene sine ut på trappa heller.
I episode etter episode snører det seg sammen, men til slutt løser de flokene når Enda Runde, takket være Caroline, hører på Vera Hiide, ja da går det bra til slutt. Med unntak av alle de guttene som er døde allerede. Men de hadde jo selv valgt rampelyset, de hadde valgt å bruke kroppen sin for å få oppmerksomhet. De hadde altfor åpent skjortebryst og alle hadde drukket alkohol.

(Baksida av Klassekampen i dag 18. mars 2014)