mandag, april 21, 2014

Meine liebster, endelig kommer det et svar

Avil også kjent som Kristine Tofte har bloggen Hausljos/Vårljos og har sendt meg et meme for bare et par måneder siden. Selv om jeg svarte under en måned skulle jeg lese gjennom og så poste, men siden jeg er en meget viktig og opptatt person - som også er småbarnsmor - så har det seg kanskje slik at blogging og annet ubetalt skrivearbeid har en tendens til å utsettes til fordel for deadliner som ofte inkluderer penger. Men nok unnskyldninger. La oss komme til saken.


1. Hva har skjedd med bloggen din de siste åra?
Ops – ikke så mye. Den er vel nærmest et arkiv for baksidetekstene mine til Klassekampen.

2. Var alt bedre før?
Nei.
Men noe var bedre før.

3. Er det morsommere å skrive for penger?
Hmmm…
Altså penger hjelper mot alt.
Men å være amatør i ordets beste betydning, dvs å gjøre noe fordi man elsker det, kan være bra på mange måter. Skal man leve av å være forfatter/skribent er penger alltid bra. Men jeg skriver fortsatt noen ting uten å få betalt for det. (Dette for eksempel!)

4. Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?
Det beste var å oppdage at det fantes feministiske stemmer. Det fantes unge, smarte, kulte, tøffe, fantastisk morsomme og i tillegg feministiske røster som skrev fletta av unge mannlige skribenter med oppblåst byline-bilde. Da vi begynte med noen små blogg-treff og jeg ble kjent med flere av damene så har jeg fått både venner og kolleger. Og sannelig er jeg ikke nå enda mer hypp på et oldis-blogg treff fra oss som holdt på i 2006-07 – The golden years! He-he.

5. Har du lært noe som blogger som du har med deg videre som skribent?
Tja, kanskje å beherske internett eller sosiale medier, før facebook og twitter. Og det å tørre å skrive noe ganske kjapt og så poste det. Å våge det. Skriver man et dårlig blogginnlegg kan man i stedet for å slette det bare skrive et nytt som er bedre.

6. Hvor er «bloggosfæren» nå?
På facebook. Delvis også på twitter. Noen er i aviser. Noen skriver både her og der. Og noen i bokform. Men du lurer kanskje egentlig på hva som skjer i ”bloggosfæren” nå. Da er svaret at jeg har ikke peiling. Med mindre noen skriver om bøkene mine, noe jeg setter stor pris på.

7. Har blogginga hatt en pris?
Ja, jeg er opptatt av at det å være skribent/kritiker også er en profesjon. Det at ”hvem som helst” nå kan skrive og poste og potensielt bli lest uten at en redaktør eller andre er ansvarlig, er ikke bare bra for dem som er opptatt av litteraturens vilkår, kritikkens vilkår, for ikke å si kritikerens vilkår. Man kan ikke erstatte en seriøs og god journalist med en blogger, selv om bloggere kan være gode. Det er også åpenbart at det finnes mye dårlig journalistikk, men om man ikke satser på journalistikken som profesjon er det nok dessverre den beste og mest dyptgående som forsvinner først. Dukker det opp betaling i form av annonser på blogger handler det utelukkende om antall klikk og antall lesere og ikke om hvor god teksten er. Dermed får man et ekstrem tabloid og kommersielt økosystem, mens seriøs journalistikk tross alt driftes noe annerledes. I hvert fall så lenge vi har pressestøtten.

8. Er du der nå? Var det dette du ville?
Ja. Jeg er i alle fall blitt profesjonell forfatter og dramatiker som lever av å skrive. Fordeler og ulemper ved å være forfatter fortjener muligens et eget blogginnlegg. Eller ei bok.

9. Når du er nitti kommer oldebarn (eller venners oldebarn) til å spørre deg hva blogging var, og om det var noe viktig. Hva sier du?
Det var en fantastisk tid. Vi begynte som bloggere, men vi fikk etter hvert sentrale posisjoner i norsk kulturliv – mange av oss. Og siden har vi holdt sammen. Ja, vi har faktisk romjulstreff hvert år. Hjorthen serverer hjorth, Kristine Tofte koker egg og ellers diskuterer vi, krangler litt og leser høyt fra våre siste utgivelser. Det er veldig hyggelig.

10. Om du kunne trylle med internett og gjøre det enda bedre, hva ville du gjort?
Funnet en gudelig redaktør som kunne skille mellom skitt og kanel og lagd en søkemotor det var umulig å påvirke kommersielt. En søkemotor som i stedet rangerte de beste artiklene først ut fra en gudelig oversikt som internett-guden har.


Og om et par måneder til eller bare et par dager så har jeg kanskje noen nye spørsmål til noen nye utfordrere.



tirsdag, mars 18, 2014

Ny TV-krim



I jubelen etter Mammon og i etterlysningen av ny norsk krim og tv-serier, har jeg skrevet en ny tv-serie jeg tenkte jeg skulle skissere plottet til her og nå. Mens det ennå hersker Nordisk noir og man tenker look to Scandinavia. Og mens vi fortsatt parterer. Her kommer det:

Den middelaldrende (og noe korpulente) etterforskeren Enda Runde har stort sett stille dager på kontoret. Hun tilbringer dem med å drikke litt mer enn hun skal, mens hun flørter med de unge politibetjentene. Til tross sin korpulens har hun sjarm, humør og en faglig dyktighet som gjør henne til en magnet for mang en ung, kjekk politibetjent . Man ser gjennom fingrene med drikkingen hennes siden hun er en briljant etterforsker. Én dag får hun en virkelig vanskelig sak. Det er funnet et lik etter en ung mannlig modell, han er partert og det er få spor i saken.
Senere følger det flere, en ung mannlig danser, en ung mannlig skuespiller. Den ene kjente vakre unge mannen, etter den andre, ender opp partert, partert, partert. Enda Runde sliter, hun må gjøre noe. Heldigvis har hun den unge Caroline – som alltid kjører bilen – med seg og sammen er de et superteam. Der Enda sliter med å holde seg trofast til mannen har Caroline alt på stell på hjemmebane, med en søt ung sosionom-mann som henter og bringer barna, lager middag og masserer Carolines føtter når hun kommer sent hjem.
En annen sentral skikkelser i serien er patologen – Vera Hiide –hun er en motpol til den sjarmerende Runde – Hiide er den mystiske mørke, hun sier sjelden noe, men når hun først sier noe, lytter alle og nikker over en slik klok fåmælt kvinne. Hiide obduserer alle likene, vi får se mange nærbilder av vakre, lemlestede guttekroppsdeler. Kanskje skjønner foreldre at de må passe litt bedre på guttebarna sine når de ser slike bilder? Man legger jo ikke smykkene sine ut på trappa heller.
I episode etter episode snører det seg sammen, men til slutt løser de flokene når Enda Runde, takket være Caroline, hører på Vera Hiide, ja da går det bra til slutt. Med unntak av alle de guttene som er døde allerede. Men de hadde jo selv valgt rampelyset, de hadde valgt å bruke kroppen sin for å få oppmerksomhet. De hadde altfor åpent skjortebryst og alle hadde drukket alkohol.

(Baksida av Klassekampen i dag 18. mars 2014)

onsdag, mars 05, 2014

Lanseringsfest!

I morgen 6. mars lanseres boka Ditt røde hår, Unn – kl 19.00 i Universitetsgata 14, 3. etasje – lokalene til Bokvennen/Solum.

Vi feirer den røde boka: Ditt røde hår, Unn.
Alle, særlig de rødhårede, er hjertelig velkomne. Vi andre får kle oss i noe rødt. Eller fylle glasset med noe rødt. Rød leppestift er også lov. Og røde sko. (Eller å stemme rødt.)



Forfatteren vil lese og ha en samtale om boka og prosessen med å skrive tilrettelagt tekst.
Det vil bli litt trist musikk og en litt morsom konferansier.
Salg av øl/vin og bok.
Velkomstdrink.
Hjertelig velkommen!
Mer om arrangementet på facebook.

Mer om boka hos Leser søker bok.

Intervju med forfatteren (meg) i forbindelse med lanseringa av boka.

Og så fant jeg en blogger som har skrevet om boka her: Karis bokprat. 

Hun skriver blant annet:
"Ditt røde hår, Unn er støttet av Leser søker bok og boka er uhyre lettlest med korte setninger og luftige sider slik at den som sliter med lesninga vil få en fin mestringsfølelse på grunn av rask progresjon. Det er godt driv i fortellinga, og spenninga som er knyttet til utviklinga av forholdet, driver oss videre i lesinga selv om historien av og til kan synes litt prosaisk og hverdagslig. Personskildringene i boka er gode og temaet er viktig, så dette er absolutt et godt alternativ for den som bare trenger litt å lese. Anbefales varmt!"

Det var nok selvskryt og selvpromotering for en som ikke er verken ung eller debutant. Men som forhåpentligvis fortsatt har glede av en fest. Og av fargen rødt. Enten det er i glasset eller på kjolen.


onsdag, februar 12, 2014

Shopping. Fri.

Jeg har sagt det før: jeg er dårlig til å kaste. Før var jeg også dårlig til å shoppe. Mye av shoppingen angikk ikke meg. Det var i grunnen ganske deilig. Men det visste jeg jo ikke da. For psykolog etter psykolog forsøkte å fortelle meg hvor deilig det er å shoppe. At økt forbruk gir økt lykke. At man ikke skal undervurdere gleden ved å for eksempel kjøre bil. Det er nesten så man skulle tro det var en sammensvergelse: at handelstanden og de andre kapitalistene sponser psykologistudiene! For inne hos psykologene handler alt om individet og ingenting om samfunnet. Og du som individ  kan  faktisk shoppe, om du ikke kan endre samfunnet. Du kan endre deg selv, men ikke andre, som det heter.

Til en viss grad har psykologene rett i sine velmenende shoppingråd. Jeg var et menneske som levde på siden av samfunnet med mitt lave forbruk. Så min manglende shopping var nok, på et eller annet plan, med på å gjøre meg ulykkelig. Det er lettere å leve i et samfunn der man ikke er utenfor fellesskapet. Der man føler seg med, og der man er innenfor, i alle fall noen, normaliteter. Derfor er det fint å  følge visse regler, ikke føle seg altfor aparte og dessuten handle på Ikea en gang i blant.

Så jeg har lært veldig mye de siste årene. Jeg har lært meg å sette meg inn i en bil og kjøre av sted, til butikken for eksempel. Jeg har lært at det er lettere å handle mye, når man slipper å bære det hjem selv, men bare putter ting i bilen. Jeg har lært at alle gjør et feilkjøp en gang i blant, og at det viktigste da er å si: pytt, pytt, for så å kaste feilkjøpet og deretter kjøpe noe nytt, nok en gang. Og så har jeg innsett at jeg omgir meg med folk med samme smak som meg selv. Dermed finner jeg fine ting i alle hjem jeg kommer til. Det gir en fin følelse av tilhørighet. Nesten som skoleuniform: vi drikker alle av Mummikrus enten vi er hjemme eller på besøk.

Baksiden av medaljen er at etter at man har lært seg å shoppe, at man har lært seg å bli en normal forbruker, da kommer det som er mye vanskeligere: å kaste ting. Folk som shopper mye, kaster ting hele tida. Det syns jeg er vanskelig, nærmest hjerteskjærende i enkelte tilfeller.

Og jeg tror også det kan være med på å gjøre en ulykkelig. Man blir ulykkelig av for mange ting. Av å alltid ha prosjekter og rom som skal ryddes. Av å aldri komme i mål. Av å eie for mye. Så jeg har bestemt meg for å ha shoppingfri i år. Fri fra shoppingen. Jeg har noen unntak fra regelen. Og så har jeg en regel: jeg skal ikke skryte av det på facebook, jeg skal ikke skrive en bok om det etterpå. Nei, jeg skal ikke engang fortelle noen om det.


(Baksida av Klassekampen onsdag 5. februar)

mandag, desember 30, 2013

Julebrev


Kjære venner og familie. Kjære bekjente. Jeg rakk ikke å skrive noe julebrev. I år heller. Så her kommer det:

Vi har hatt et fantastisk år! Ungene vokser og har det bra. De trives med studier, jobb og i barnhage. Tror du ikke Lille Lotta fikk gå fremst i Luciatoget? Vi var så stolte. Ja, vi filmet det hele og la det ut på Youtube. Og så har vi pusset opp! Både kjellerstua, badet og gjesterommet. Og ja, det var hardt, men det var verdt det! (se vedlagt bilde J) Nå kan gjestene sove under en delikat himmelblå farge som er kjølig og enkel, men som også skal virke beroligende! Og kjellerstua har fått trendy 70-talls tapeter, så der er det kult for ungdommen og henge. Far jobber som vanlig altfor mye, ja, det gjør han, altså!! Men mor har jobbet ganske mye i år hun også! Det viktigste er at vi trives i jobben! Sommerferien fant i all hovedsak sted på hytta – et sted vi blir mer og mer glad i. J Og til neste år skal vi pusse opp på hytta. Puss och kram. <3 p="">

Forresten, hvorfor blir mange provosert av julebrevet? Dette noe upersonlige brevet som man kopierer opp og sender til familie og venner, så alle får samme versjonen. Det har – i hvert fall i mine kretser – ofte vært en aggresjon mot det. En slags latterliggjøring. Fordi man kanskje skriver om de små tingene i familien, fører det opp på et slikt brev, så det virker skrytete. Selv om det er relativt vanlige ting man skriver om. Det enkle og hverdagslige som man får til å høre storslagent ut.

Men det var før facebook, nå skryter vi alle, ja: alle uhemmet av oss selv, ikke bare i julebrevet en gang i året, men daglig i statusfeltet på fb. Samtidig som jeg setter mer og mer pris på alle hverdagshelter etter hvert som jeg blir eldre. Jeg forstår at det kan være en kamp å stå opp, smøre matpakker, levere i barnehagen og så gå på jobben. Hver dag. At man lufter sine hverdagskamper her eller der, er vel ikke så rart?

Og nå kan det gjøres enkelt å skrive julebrev, det er bare å legge sammen oppdateringene dine på facebook i løpet av året og vips: du har et julebrev. Det skal jeg jammen huske til neste år.

(På baksida av Klassekampen Lørdag 28. desember)

onsdag, desember 18, 2013

Ny bok igjen! Andre bok i år.

http://www.solumforlag.no/var/ezwebin_site/storage/images/boeker/ditt-roede-haar-unn/66657-4-nor-NO/Ditt-roede-haar-Unn.jpg


Pia studerer på Blindern,
og prøver å finne fotfeste i en ny tilværelse.
En dag møter hun Unn under en opplesning,
og de to jentene treffes igjen,
de drikker vin og snakker om det meste.
Pia føler seg tiltrukket av Unn,
men uten å vite helt hvordan hun skal
håndtere det.

 
Ditt røde hår, Unn  er en fortelling om uvisshet,
om sjalusi og om å finne ut hvordan
man kan stå stødig på egne bein.
Men også om hvordan man kan klare
å slippe andre innpå seg.


Ellisiv Lindkvist  (f. 1973) debuterte med den kritikerroste samlingen Alt jeg skriver er sant  (2007). Hun har senere gitt ut romanen Tørst  (2011) og Jeg er ikke slik – tre scenetekster (2013). Lindkvist er også dramatiker.

Boka kom på Solum nå i desember og er utgitt med støtte fra Leser søker bok.

 

torsdag, november 21, 2013

Prinsessetraume



Jeg drømte at jeg var prinsesse. Det hadde sine fordeler. Jeg tenker ikke bare på shoppingen. Jeg slapp å bevise så mye som mange andre, jeg kunne bare kladde noen eventyr og vips ble det bok. Ville jeg synge, fikk jeg et helt kor til akkompagnement og jeg kunne bare knipse så fikk jeg lese eventyr i beste sendetid på NRK. Alt dette var vel og bra. Men det var ganske slitsomt også.

Folk var interessert i alt jeg sa, uansett hvor dumt det var. Selv har man jo ikke lyst til å se alt man har sagt stå på trykk. Det var ikke så lett å bevege seg blant folk. Hvert fall ikke blant vanlige folk. Noe av det vanlige folk ser på som en selvfølge ble rett og slett umulig for meg: gå ut på byen, drikke seg full, si dumme ting. Jeg måtte forbeholde de dumme tingene til media. Og full måtte jeg drikke meg i skjul for Se og Hør.

Det kunne vært verre. Jeg kunne vært gift med en påfugl. Jeg lurte på om jeg drømte. Det kan da ikke være slik at vi har prinsesser og prinser i Norge i 2013, det ville jo vært helt anakronistisk? Men folk mente det var bra fordi Kronprinsen, broren min, var slik en fornuftig og bra mann som sa kloke ting som at han var mot rasisme.

Jeg er ikke så dum som folk tror, for selv tenkte jeg at hvis jeg bare sier dumme nok ting for å kompensere for hans ”klokskap” så må jo folk skjønne at monarkiet har utspilt sin rolle og gi oss republikk.

Så jeg sa: ”I Norge har vi likestilling. Kvinner og menn tjener like mye.” Selv om enhver som kan lese vet at det har vi jo ikke. Det virket ikke. Det viste seg tvert i mot at mange var enig. Ikke visste jeg at det var så mange som ikke kan lese. var Ikke visste jeg at det var så mange som ikke kan lese. Uansett: jeg bestemte  meg for noe genialt: Jeg begynte å snakke om engler. Ja, ikke bare det, jeg begynte å snakke /med/ engler. Eller i alle fall var det det jeg sa. Men igjen: få brydde seg. Bortsett fra noen vitser her og der, så brydde ikke folk seg noe særlig om hva jeg trodde på.

Jeg hadde mer på lager. Jeg bestemte meg for å starte en engleskole! Og den skulle ikke være billig. Nå måtte folk snart reagere. Nå måtte folk begynne å lure. Nå måtte folk reagere på at jeg ville misjonere, påvirke og attpåtil tjene penger på det. Hvis ingen stopper meg denne gangen, tenkte jeg så skal jeg neste gang si at jeg kan snakke med de døde og dessuten med dyr. Jeg lo godt for meg selv.

Så våknet jeg og fant fjær i senga mi. Tror det kom fra dyna, men jeg er ikke helt sikker.

(Baksida av Klassekampen i dag torsdag 21. november 2013)

mandag, november 18, 2013

Doris Lessing er død

 En av mine favorittforfattere er død. Hun fikk nobelprisen i litteratur i 2007.

Da sa jeg dette til avisa Vårt Land:



Lessing er «den kvinnelige erfaringens epiker, som med skepsis, hete og visjonær kraft har tatt en splittet sivilisasjon til gransking», heter det i begrunnelsen fra Svenska Akademien.
– Det er jo helt fantastisk! Jeg har tidligere tenkt at hun burde hatt prisen. Det er strålende at hun nå har fått den, sier Ellisiv Lindkvist, kulturredaktør i Fett.
Hun fremhever at Doris Lessing har et uvanlig variert forfatterskap bak seg.
– Hun regnes som en feministisk forfatter, har hun også kraft til å nå ut over den båsen?
– Å være en feministisk forfatter burde ikke være til hinder for også å være en almengyldig forfatter. Man ønsker jo ikke å være spesielt opptatt av kjønn, men for å nå dit, må man kanskje påpeke en del saker som har med kjønn å gjøre. Dette er noe av feminismens paradoks. En forfatter som har skapt enkelte av de mest komplekse kvinnerollene, er Henrik Ibsen. Men ingen kaller ham feministforfatter av den grunn. På samme måte vil jeg kalle Doris Lessing en universell og almengyldig forfatter.
– Er hun fortsatt aktuell blant unge lesere?
– Absolutt. Hun skriver stoff som angår oss i dag. Bøkene hennes fortjener å bli lest.
– Har du en favoritt?
– Det er vanskelig å velge en enkelt. Men jeg har hatt stor glede av de to selvbiografiene hennes, samt Den gyldne notatbok. Dessuten er den fabelaktig flott den serien på fem bøker som heter Children of Violence. Særlig den siste boka, som på norsk har tittelen Byen med de fire porter, sier Ellisiv Lindkvist.

Også skrev jeg dette på bloggen min da: 

Lindkvist om Lessing 

Vårt Land ringte Lindkvist og lurte på hva hun mente om at Doris Lessing var årets Nobelprisvinner i litteratur.

Det syns vel i grunnen Lindkvist er fantastisk. Som hun sa til avisa.

"Å være en feministisk forfatter burde ikke være til hinder for også å være en allmenngyldig forfatter."

Mine Doris Lessing-favoritter (ikke-prioritert-rekkefølge):

1 - Jane Somers dagbøker - en kanskje lettere Lessing. Kanskje en fin måte å begynne å lese Lessing på?

2 - Den gyldne notabok.

3 - Hele Children of Violence serien om Martha Quest og særlig Byen med de fire porter. Som er den siste av fem bøker. (Martha Quest, A proper marriage, Landlocked, En krusning etter uværet og Byen med de fire porter.)

4 - Love, again. (Kjærlighetens Teater på norsk)

5 - Selvbiografiene hennes: Under huden og Walking in the shade.

Og nei, jeg er ikke konsekvent med engelske og norske titler. Jeg har lest og leser henne både på norsk og engelsk.

(Det var på den tiden jeg var en aktiv blogger og dessuten bokdebutant og yngre enn jeg er nå og gjerne omtalte meg selv som Lindkvist. Nesten så jeg savner det.)

tirsdag, oktober 08, 2013

Slik unngår DU slankefellene

1 - Styr unna fellene slankeekspertene har satt opp rundt godtedisken på butikkene. De ligner på musefeller, men er faktisk ganske mye større og lette å få øye på. Byr noen deg på smaksprøver? Ikke ta i mot! Det kan være en felle.

2 - Når det kommer til varmefeller så vet alle at de tjukke varmer best. Styr unna de slanke.

3 - Ikke la deg lure til å lese slankestoff overhodet. Null fokus på slanking er lik null slankefeller.

Lykke til.


torsdag, oktober 03, 2013

Omsorg


Jeg liker at ting går på skinner, jeg liker at alt går smooth. Jeg stoler på at ting fungerer og virker rundt meg. Vi skal alle være friske, vi holder avtaler, vi møter opp presis, toget går når det skal, t-banen er i rute. Sånn skal det være. Internett skal være kjapt og effektivt og virke. Mobilen min skal virke. I kjøleskapet er det mat som jeg selv handler et sted der jeg forventer både godt utvalg og lave priser. Bilen skal virke. Sykkelen skal fungere. Joggeskoene skal være av beste kvalitet. Badet skal ha varmekabler. Kaffen skal være nytraktet og varm. Brødet skal være ferskt.

For å få til alt dette, planlegger vi, og jobber vi fra morgen til kveld. Vi planlegger middager, innkjøp, skriver handlelister, fyller opp fryser og kjøleskap. Vi gjør husarbeid, rydder, vasker, handler inn, vasker klær. Vi betaler regninger, stiller opp på dugnader, er voksne og ansvarlige.

Ingen skal skrike. Ingen skal sette seg ned midt i veien. Alle skal virke. Utmerket. Helst skal ingen bli syke og dø. Noen gang. Det er sånn vi lever. Og mange av oss blir sinte over å oppdage at ens egne foreldre plutselig trenger omsorg og man stiller opp i Dagsrevyen og ber det offentlige ta ansvar. ”For er det rimelig at min gamle mor ligger alene hjemme i verdens rikeste land,” uttaler Svendsen som er på sydentur med familien.

Jo mer ekstremt vi krever full vakkerhet, full funksjonalitet, null forsinkelser, fullt utvalg i alle supermarked, full komfort, at alt skal gå på skinner fra vi står opp til vi legger oss. Jo mindre ønskelig blir det å få noen som er annerledes, som krever ekstra ti og ekstra omsorg.

Memento mori – husk du skal dø. Det er en betimelig påminnelse. For vi er ikke usårlige, ufeilbarlige. Vi skal alle dø. Til slutt. Ingen av oss er perfekte. Heldigvis. Vi blir syke. Barnet skriker. Besteforeldre dør. Foreldrene våre blir eldre. Hus skal tømmes og selges. Ting tar tid. Mennesker tar tid. Ting trenger stell og omsorg. Mennesker trenger stell og omsorg. Det er også det som er livet. 

(Baksida av Klassekampen onsdag 2. oktober 2013)

torsdag, september 12, 2013

Skru av lyden!


Jeg har alltid blitt plaget av høye lyder. Av andres lyder. Særlig syntetiske lyder som mobiltelefoner der folk ikke har skjønt at de må slå av tastelyden, folk som har høy lyd på mens de chatter i all offentlighet, folk som lar barna spille spill med høy lyd på venterom eller enda verre på fly der du ikke har mulighet til å flytte deg. Eller de med høy lyd i egne ører på t-banen som likevel når til mine ører. Jeg skulle rett og slett ønske meg mindre støy.

Nylig tok jeg en test på nettet om Høysensitiv Personlighet (HSP) og fant ut at veldig mye stemte. Det er heldigvis verken en sykdom eller en diagnose, bare en type personlighet. Men det forklarer for eksempel at jeg reagerer sterkt på lyder. Jeg er jo høysensitiv! Og jeg er ikke alene, for dette gjelder om lag en femtedel av oss.

Ungdom påstår rett som det er at de ikke klarer å gjøre lekser uten å ha på musikk. Det gjorde de også da jeg var ung. Men jeg klarte ikke å gjøre lekser med musikk. Står det en TV på blir blikket mitt dratt mot den, jeg klarer ikke være i samme rom som en TV uten å se på den. Jeg skulle ønske treningssenteret mitt ikke hadde TV-skjermer slik at jeg kunne hvile blikket i stedet for å måtte se på det. Jeg skulle ønske flybussen ikke hadde en skjerm foran som viser noen nyheter og veldig mye mye reklame, altså visuell støy. 

Det offentlige rommet minner meg hele tiden på at ting koster penger og at jeg er en forbruker. Jeg er en forbruker som bør kjøpe noe nytt snart. Mens Oslo Kommune har gjort det forbudt for små ikke-kommersielle aktører å henge opp informasjon for kunstneriske og kulturelle hendelser, lar de kommersielle foretak forurense byen med reklame nær sagt overalt. Det er ikke mulig å slippe unna, å la tankene gli, å være i fred. Venter du på T-banen så er reklamen der, står du i et busskur,  så er reklamen der også. Sitter du inne i en buss, trikk eller t-bane, så er den der også. Jeg blir glad hver gang jeg finner et dikt på t-banen eller trikken, noe som ikke forteller meg at jeg bør være utilfredsstilt inntil jeg har kjøpt dette produktet. Et dikt som snarere kan få meg til å tenke, reflektere endatil trekke på smilebåndet.

Så lenge det varer. For straks tar det til å ringe og pipe rundt meg, alle står og holder i mobiltelefonene sine. Og det er reklame på alle kanter.

(Baksida av Klassekampen lørdag 7. september 2013)

onsdag, juni 12, 2013

mandag, juni 10, 2013

Hvor feminin er du?


Test deg selv: Bor du i Norge? Hvis svaret er ja, så er du nok veldig feminin. For ifølge en forsker er det det som kjennetegner Norge, Sverige og andre land hvor kvinner jobber, menn tar seg av barn og man ikke slåss eller kriger i særlig grad.

A-magasinet tar både forskeren og noen norske tullegutter på alvor og lager en laaang sak om hvorvidt Norge er et femiland. De norske tulleguttene mener at Norge er et femiland fordi kvinner har kontroll over fjernkontrollen og bestemmer at menn må se på ”Skal vi danse”.

En annen mann, kjent for å mene at man ikke har noe å lære av feminismen, mener at menn er lei av å snakke om kaffeblandinger og interiør. Så vidt meg bekjent er de fleste baristaer, som snakker om kaffeblandinger, menn. Viktigere er det at kvinner også er lei av å snakke om interiør. Jeg er i hvert fall lei av å snakke om interiør – men jeg er kanskje ikke typisk nok, siden jeg aldri har sett på ”Skal vi danse”.

Poenget er at alt som smaker av det man kaller feminisering i stor grad er en kommersiell feminisering. Der man har oppdaget at kvinner har penger og dermed  lages det reklame og tv-program ut fra en kommersiell idé om hva man tror kvinner liker. At også avisene følger etter er dessverre ikke noe tegn på likestilling.

Å løse konflikter med dialog. Å ha en velferdsstat som støtter de svake, med relativt få fattige. Et land med høy likestilling der både kvinner og menn skal være ansvarlige, ambisjonsrike og omsorgsfulle. Alt dette kjennetegner et såkalt feminint land. Jeg syns det høres ut som et bra samfunn. Hvorfor bruke et så lada ord som feminin? Hvorfor bruke et ord med åpenbare negative assosiasjoner? Et svakt ord. Er ikke det tendensiøst? Og styrende? Han kunne jo for eksempel kalt det sivilisert. Et sivilisert samfunn som ikke løser problemer ved hjelp av vold. Et land som USA som han mener er langt mer maskulint, der svaret på terror er hevn og våpen, kunne han i stedet kalt primitivt. Men da ville vel noen protestert.

(Baksida av Klassekampen lørdag 1. juni 2013)

mandag, mai 06, 2013

Selvlært teatergjenger


Skatter. Ikke avgifter, men gode skatter dukket opp når jeg strekker meg mot tidsskriftholderen som det står teater på, ved siden av teater 2 og teater 3. Alle teaterprogrammene jeg har tatt vare på. Jeg som er så dårlig til å kaste ting, har tenkt at nå er tiden kommet. Nå har vi internett og jeg kan ikke være et helt arkiv alene. Jeg tømmer tidskriftholderen utover golvet, ikke rett i papirinnsamlinga, å nei. Jeg må jo se hva det er først. Da kommer minnene over alle de gode, de fantastiske teaterstykkene jeg så de første årene som nærmest profesjonell teatergjenger.

Jeg vokste opp langt fra teatret. Det kom gjestespill en gang i blant, men det var sjelden. Så da jeg begynte på Romerike Folkehøgskole følte jeg meg straks dum i forhold til de som hadde gått inn og ut av Nationaltheateret. Jeg hadde aldri vært der før.
Jeg flyttet til Tromsø og så alt som gikk av teater. Det var ikke så mye det heller, hvor mange forestillinger klarer ett institusjonsteater (Hålogaland Teater) og ei frigruppe (Totalteatret) å sette opp? Jo da, det var ikke så verst, dessuten kom det et gjestespill eller to, en revy eller en studentforestilling i grenselandet mellom amatør og profesjonell. For en sulten teatergjenger er det ikke nok. I grunnen var teatertilbudet den viktigste grunnen til at jeg flytta fra Tromsø til Oslo.

I Oslo kan man, ifølge en uoffisiell undersøkelse, gå på teater hver kveld og se ulike forestillinger. Jeg så alt. I hvert fall veldig mye. I mange år så jeg alt på Black Box Teater, mye på Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Det hendte også at gjestescener med ulike ting ble besøkt. Jeg så teater og performance på statens kunstakademi, statens teaterhøgskole, teaterbåten ms Innvik, Parkteatret og rom 103 på Savoy hotell.
For å nevne noen. Jeg så og jeg så og jeg så. Jeg tok teatervitenskap, jeg skrev mitt første teaterstykke. Jeg gjennomgikk en selvlæringsprosess som teatermenneske, som skapende teaterkunstner og profesjonell publikummer. Jeg fortsatte å se.

Til jeg ble lei. Flink, pliktoppfyllende og mettet ble jeg. Så mettet at jeg måtte ta en pause som teatergjenger. Når jeg nå ser på alle teaterprogrammene jeg ikke har klart å kaste, tenker jeg at det var en fin tid og at jeg så mye bra. Og så rydder jeg dem pent tilbake i tidsskriftholderne og setter dem i hylla igjen.

(Baksida av Klassekampen fredag 3. mai 2013)

onsdag, april 03, 2013

Sex. Igjen.


Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men here it goes: Det er ikke om å gjøre å debutere tidligst mulig. Seksuelt altså. Skal du gi ut bok er det selvfølgelig om å gjøre å være yngst mulig. Men det er litt annerledes.

Som ungdom tror man gjerne at alle andre gjør det. Så hvorfor kan ikke jeg? Hvorfor får ikke jeg? Da jeg var 16 og 17 trodde jeg at alle andre gjorde det. Det var midt i den tida med aids-frykten og velmenende voksne ga meg ofte gratis kondomer. De trodde åpenbart at jeg hadde mye sex. Det ga en viss prestasjonsangst.

I ettertid viser det seg at hun som var mest populær blant guttene ikke debuterte før hun var 19. At flere på folkehøyskolen jeg gikk på var uten seksuell erfaring, til tross for at vi var 19 år. At noen sa det uten og rødme og andre fortalte det til NRK. Gjennomsnittlig debyalder på den tida var 18 år for guttene og 17,6 for jentene. Så det var åpenbart at ikke alle debuterte rett etter den seksuelle lavalder på 16 år. Og at de færreste gjorde det før den seksuelle lovlige alderen. Etter min tid har debutalderen sunket noe. Men tross alt ikke så mye som man som tv-programmet Trekant kan gi inntrykk av. Femten år senere er den 17,5 for menn og 17,1 for kvinner.

Selv om man har lyst, er nysgjerrig og lengter etter å prøve det, så er det ikke så farlig om man venter noen måneder eller et år ekstra. Din tid kommer. Jeg sier ikke dette av moralske grunner. Jeg tror det er mange som tenker som meg, som ville ha det overstått, bli ferdig med og tenkte at ”alle andre gjør det”. Det kan føre til en panikk som gjør at man nærmest gjør det med hvem-som-helst. Noe som heller ikke trenger å bety at det er så farlig. Man trenger ikke dvele ved det og gjøre det verre enn det er.

Men det er litt som med alkohol: tenk om jeg visste at jeg ikke trengte å drikke selv om alle andre gjorde det. Ikke fordi det er så farlig eller moralsk uriktig det heller (skjønt alkohol er farligere enn sex). Men fordi det fører til så mange dårlige erfaringer. Så mye tid kastet bort på å være for full med påfølgende fyllesyke.

Og det kan sex også gjøre, om man ikke passer på og er ganske voksen, selvsikker, trygg og ikke minst edru i gjerningsøyeblikket. Det er derfor jeg sier det jeg sier, her jeg sitter og er blitt så gammel at jeg syns jeg kan gi råd til ungdommen.

Jeg sier at man kan vente, fordi dårlige opplevelser ikke er noe å trakte etter.

Med mindre du skal bli forfatter og samler på dårlige erfaringer.


(Baksida av Klassekampen mandag 25. mars 2013)

tirsdag, januar 15, 2013

Møte seg selv i døra


Jeg skriver en petit for Fett om mitt liv som barnløs. Jeg ramser opp grunner til at jeg ikke vil ha barn. Grunner til å ikke få barn kan være både politiske/feministiske, eller mer filosofiske/eksistensielle. Noen av dem kan også være rent egoistiske: man kan jobbe mer, reise mer, gå ut mer, lese mer og så videre. Daværende ansvarlig redaktør, som også er småbarnsmor vil spisse petiten og foreslår overskrifta: Jeg – en egoist. Jeg syns at samfunnet har gått for langt i å være opptatt av barn, at alt dreier seg om barn, at barna har fått for stor makt. Når så du sist en voksenvennlig bolig til salgs?

Så jeg skriver: Kvinner har i så stor grad blitt knyttet til det å være mor at man tidligere har mistenkeliggjort kvinneligheten til kvinner uten barn. I våre dager og i vår del av verden kan man ved hjelp av prevensjon og abort velge å ikke få barn uten å måtte velge bort et aktivt seksualliv. Likevel finnes myten om den gode mor i sterk grad, noe som gjør det vanskelig å være et fritt individ etter at du har blitt mor, og som gjør det vanskelig å være kvinne uten å være mor. I tillegg dyrkes den heterofile kjernefamiliedrømmen fortsatt slik at alle som ikke passer inn i den blir stigmatiserte grupper; verken homofile, single med eller uten barn og par uten barn passer helt inn.

Redaktøren leser det jeg skriver og ser på meg. Sånn tenkte jeg også før jeg fikk barn, sier hun. Hun sier ikke mer. Jeg ser på henne at hun vet noe annet nå. Noe mer. Men hun har ikke tenkt å si det til meg. Enten fordi jeg ikke vil takle å høre det eller fordi jeg ikke vil forstå det.

Dette er lenge siden. Seks – sju år siden. Et helt liv. Bokstavelig talt. I hvert fall det lille livet jeg selv har født i mellomtiden.

Jeg sitter i garderoben etter endt treningsøkt. En av dem som trener mest, løper mest og holder ut lengst sier at hun tror ikke hun vil ha barn. Hun vil ikke ha et sånt A4 liv. Hun vil noe annet. Hun syns barn får for mye oppmerksomhet  og for mange ting. De blir så bortskjemte og det går ikke an eller er i hvert fall vanskelig å tilby dem noe annet, sier hun. Og jeg skiller meg så mye ut at et barn vil antagelig få det vanskelig. Det var vanskelig for meg selv med to streite normale foreldre. Det er jo så mye annet i livet enn barn, sier hun.

Sånn tenkte jeg også før jeg fikk barn, sier jeg.

(Baksida av Klassekampen, torsdag 10. januar ) 

fredag, desember 21, 2012

Form og innhold


Når man oppdager kunsten og ønsker å lære mer om den, støter man før eller senere på begrepene form og innhold. Det være seg litteratur, musikk, billedkunst eller teater.
Jeg var en som drømte om å bli forfatter. Først var jeg opptatt av innhold. Så ble jeg opptatt av form.

Jeg ble student på Forfatterstudiet i Bø. Vi var unge. Alle var unge. Den eldste bare 30 år. Vi andre i 20-årene. Den yngste 19 år. Vi snakker mye om form og innhold. Men mest snakket vi om form. Dette var 90-tallet. Politikk var ut, feminisme var ut, klasse var ut, vi snakket om formen. Kanskje snakket vi om at man ikke kunne skille form fra innhold.

En forfatter kommer på besøk. Det kommer selvfølgelig mange forfattere på besøk, men jeg husker en som kom, fordi han var den første. På en måte den første utenom de faste, de vi hadde hatt de første ukene. Forfatteren virker like ung og usikker som oss. Har akkurat fått gitt bok nummer to, en roman, og vært ute og feira, dagen før, virket preget av det. Eller sagt på en annen måte: virket fyllesyk. Vi var forresten ofte fyllesyke selv mens vi gikk der. Selv om det var 3-4 personer i klassen som ikke drakk, drakk vi andre for dem også. Hva skulle vi ellers gjøre i Bø? Eller viktigere: hvordan skulle vi ellers bli forfattere? Dette var i 1996. Før forfatterne begynte å løpe, gå langt på ski, spise sunt og skryte av det på facebook.

I 1996 var klimaet et annet. Forfattere kom på besøk i alle slags tilstander. En var fyllesyk, en annen gravid. Vi lærte forskjellige ting. Formen var viktig. Formen var innholdet lærte vi. Vi diskuterte om hvorvidt man skulle oppgi til forlagene at man hadde gått på et forfatterstudium. Mange mente at forlagene ikke likte det, at man ikke måtte skrive at man hadde gått der. Jeg – naiv og nordfra – kunne ikke fatte at det å sette av et år til å lese og skrive skulle bli brukt mot deg hvis du ønsket å bli forfatter. Men hva visste jeg om fordommer langt inne i Forlagsverdenen på den tiden?

Vi snakket om andre ting også. Hvem som var sammen med hvem og hvor mye vi drakk i går. Hvordan er formen? Kunne en spørre da jeg kom på skolen, nok en dag etter en fuktig kveld på Naboen dagen før.

Og jeg svarte: Ingen form uten innhold.

(Baksida av Klassekampen fredag 30. nov 2012)

fredag, november 09, 2012

Det svake ledd

en tragedie av Ellisiv Lindkvist


TEATERSJEFEN
All ny norsk dramatikk er dårlig.

RADIOTEATRET
Vi setter opp masse ny norsk dramatikk.

DRAMATIKEREN
Jeg vil skrive ny norsk dramatikk.

SKUESPILLEREN
Jeg kan bare spille innenfor en psykologisk realistisk tradisjon

RADIOTEATRET
Vi vil ha sterke historier.

PUBLIKUM
Vi går på kino.

KULTURJOURNALISTEN
I Danmark er de kjempelinke.

DRAMATIKEREN
Jeg har skrevet et stykke. En sterk historie.

RADIOTEATRET
Når vi sier vi vil ha ny norsk dramatikk mener vi at det skal ligne på det vi kjenner.

DRAMATURGEN
Jeg har ikke hatt tid til å lese stykket ditt ennå.

RADIOTEATRET
Ibsen, eller krim, liksom.

TEATERSJEFEN
All ny norsk dramatikk er dårlig.

EN IRRITERENDE PUBLIKUMMER
Jon Fosse også?

PUBLIKUM
(applaus)

KULTURJOURNALISTEN
Vi er et lesende folk. Vi gir ut store mengder ny norsk skjønnlitteratur. Selv om vi er et lite folk fra et lite språkområde.

IDEALISTEN
Vi har biblioteket. Og innkjøpsordningen.

TEATERSJEFEN
Jeg har budsjetter å følge.

TEATERVITEREN
Teatrene får statsstøtte.

PUBLIKUM
Vi ser gjerne på krim fra Danmark på TV.

EN ANNEN PUBLIKUMMER
England og USA lager også gode TV-serier.

EN ANNEN
Og filmer!

EN ANNEN IRRITERENDE PUBLIKUMMER
Norsk film er så dårlig.

TEATERSJEFEN
Som ny norsk dramatikk?

EN ANNEN IRRITERENDE PUBLIKUMMER
Alt teater er kjedelig.

EN ANNEN
Jeg vil heller ha druer enn Rossiné.

EN ANNEN
He-he.

DRAMATIKEREN
Jeg tror jeg heller skriver en roman.

PUBLIKUM
(applaus)


Teksten er publisert i fanzina til Propellen som er ute nå med overskriften (u)muligheter i norsk teater. Og jeg tror den kan fås ved å sende e-post til propellfanzine@gmail.com 


tirsdag, november 06, 2012

Har fått mensen


Av og til, ganske ofte, har jeg lyst til å skrive en slik facebookoppdatering. En slags protest mot hva man kan skrive og ikke skrive på facebook. Noe som er beklemmende privat, som ingen egentlig vil vite. I stedet for å alltid skrive disse positive oppsummeringene som de fleste av oss skriver. Enkelte i så stor grad at de nærmer seg parodien. Eller i det minste, er lett å parodiere. Jeg gjør det ikke. Altså skriver på facebook at jeg har fått mensen. I hvert fall har jeg ikke gjort det hittil.

Det er et statement som kan nærme seg en performance. Et slags: gjøre seg selv til en del av et kunstnerisk prosjekt, om man vil se det slik. Men jeg gjetter at de fleste av mine 972 1130 facebookvenner ikke vil se det slik. Og siden jeg har sluttet å være privat på facebook har jeg åpen side og ergo kan hvem som helst utover de 1130 også se det.

Nå er det ikke sikkert det ville gjøre så mye fra eller til om jeg skrev at jeg har fått mensen. Det er mer om man orker å ta det man eventuelt måtte få tilbake av henvendelser. Man bryter en kode og kan få straff for å ha stukket hodet fram og sagt noe man ikke skal si. Det vil helt sikkert være folk som vil trykke liker. Jeg kan tenke meg at i kommentarfeltet vil det komme: ”Håper du har bind”, ”Blør du mye?”, ”Å, stakkars deg.” ”Ja, da er du i hvert fall ikke gravid.” Egentlig sikkert mest hyggelige kommentarer av den typen.

Kommentarer av typen: ”Nå var du privat”, ”Dette vil jeg ikke vite” og ”Hvorfor forteller du oss det?” tror jeg ikke vil komme. Fordi de fleste av mine venner (også fb-venner) skjønner at det er en slags lek med det private og kodene for hva man legger ut på facebook. Likevel skriver jeg ikke at jeg har fått mensen.

Hvorfor ikke? Jeg gjør det som en slags performance, der jeg gjør meg selv til et slags kunstnerisk prosjekt, noe som er litt store ord å bruke om en facebook-oppdatering. Men la oss kjøpe det, la oss si at det er en del av et kunstnerisk prosjekt: i så fall er det krevende. Det krever noe mer av meg. Noe mer enn å kjøpe bind.

Men hvis man gjør det som en spøk. Bare som et eksperiment. Ikke tenker på det som noe performativt og kunstnerisk. Bare for å teste? Se-hva-som-skjer? Ja, det kan fortsatt være slitsomt og risikabelt. Men det kan jo være verdt et forsøk?

Hvem har sagt at facebook ikke skal være slitsomt? Jeg får prøve. 

(Baksida av Klassekampen tirsdag 30. oktober) 

torsdag, oktober 04, 2012

Something old, something new, something borrowed and something blue


Lindkvist anbefaler bøker


Something old
Gammelt må ikke bety antikken, eller middelalderen, eller Shakespeare. Det trenger ikke engang bety Ibsen. Konsentrerer man seg om samtidslitteraturen er 60-tallet gammelt, 70-tallet også. Det merker jeg godt, som er født da. Til og med 80-tallet begynner å bli gammelt. Og jeg går til en av de aller beste bøkene, allerede en klassiker, skrevet av en mester, her i Norden, i Skandinavia: Inger Christensens diktsamling – Alfabet fra 1981. Den kan utmerket leses på dansk, men finnes også på norsk i Liv Lundbergs oversettelse.
Den lager sin egen kosmologi. Den beskriver alt. Den ordner verden. Den er vakker og fantastisk. Åpningen: "aprikostrærne finnes, aprikostrærne finnes."

something new
Finne deg der inne og hente deg ut, diktsamling av Lina Undrum Mariussen, debutanten fra i fjor som fikk den gjeveste debutantprisen. Boka er akkurat kommet i pocket. Dette er dikt du kan lese selv om du tror det er vanskelig å lese dikt.


something borrowed
Våren 2003. Jeg hadde flyttet og lette etter et sted å bo. Tingene mine, inkludert bøkene mine, var pakket ned i esker og stod på et lager. Jeg hadde ikke så mye penger, og jeg hadde heller ikke plass til å kjøpe så mange bøker. Jeg gikk mye på biblioteket, jeg lånte mange bøker. Jeg lånte Den høyeste kasten som den heter på norsk, Den högsta kasten på svensk, som skapte en del furore da den kom, Carina Rydberg var forfatteren som gikk lengre enn mange andre i å utlevere seg selv. Uten at jeg kjente til personene hun skrev om, ble jeg sugd inn i boka. Slukte den. Der jeg bodde midleritidig hos søstera mi – som så boka ligge der og begynte å lese  hun også – så vi begynte å krangle om boka. Nå har jeg et sted å bo, jeg har større plass og er over middels interessert i eie bøker jeg liker godt. Problemet da er at denne boka er utsolgt. Jeg har spurt på Cappelen Damm som  i sin tid oversatte den til norsk. Jeg har spurt i svenske bokhandler og jeg har sjekket på antikvariat.net og lagt inn ønske der, slik at jeg skal få beskjed om den dukker opp. Dersom noen vet om en måte å få tak i den på, for eksempel noen som har den og gjerne vil bli kvitt den, så husk at jeg er veldig interessert i den boka. Jeg anbefaler fortsatt å  lese boka, men da er nok biblioteket et bedre sted å spørre enn bokhandelen.


something blue
Salome av Mara Lee kom på norsk tidligere i år og er en fantastisk bok. Jeg leste den på svensk i 2011. Mara Lee snakket om den på Litteraturhuset på tidligere i år. Hun sa blant annet at den kom som en revolt på Ladies, forrige roman av Mara Lee. Den er annerledes enn Ladies i både tidsutstrekning, persongalleri, dramaturgi og fortellerstemme. Ladies er også en meget god bok og er blitt kalt intelligent chick-lit. Det er ment som en kompliment, men det viser hvordan man ønsker å båssette alt som handler om kvinner og i tillegg er skrevet av kvinner. Romanen handler om overflate, uten å være overfladisk. Den leker dog med det i omslaget, noe som gjør at man tenker chick-lit eller dameroman. Mara Lee er mer blå enn rosa. Mara Lee er mer blå enn rosa. (Og hva er forresten galt med rosa?)