fredag, november 06, 2015

Alle elsker menn

Harald Eia er ute igjen og når Harald Eia taler, lytter alle. Han får spalteplass og han blir hørt. Eia innrømmer at han elsker menn. Ikke-seksuelt selvsagt. Det han sier, har mange av oss riktignok sagt før, men uten penis eller kjendisstatus får ikke utsagnet samme tyngde. Eia innrømmer han at han elsker menn. Ikke-seksuelt selvsagt. Som kvinne kan man si at menn foretrekker menn og menn kan nekte og si nehei, det gjør vi ikke. Jeg har flere ganger sagt at en kvinnelig Knausgård aldri ville bli gitt ut. Eia innrømmer at han ikke ville gidde å lese en kvinnelig forfatters seks bind om seg selv. Etterpå vil han ha ros for å innrømme at han er en kjønnsrasist. Men ikke fra meg, fra andre menn. Men jeg skal gi ham ros jeg, for akkurat det.

Det han derimot ikke sier er jo at kvinner også elsker menn. Som regel på både den ene og den andre måten. For det er jo ikke sånn at kvinner generelt foretrekker Linn Skåber framfor Knut Nærum. Dessverre. For fortsatt henger Knut Nærum og Otto Jespersen høyt der oppe. Og å få ros fra menn er mye mer stas enn bare å få ros fra kvinner. Harald Eia innrømmer at dette gjelder ham. Men det gjelder selvsagt de fleste, uavhengig av kjønn.

Selv har jeg en lei uvane. Hver gang jeg blir spurt om å nevne forfattere som har gjort inntrykk: hvilken bok er den beste du har lest?, hvilken bok har betydd mest for deg? Så svarer jeg som regel med kvinnelige forfattere. Det er dumt. Jeg nevner gode forfattere, det er klart, men jeg stiller likevel meg selv i et dårlig lys. Jeg er en forfatter som nevner kvinnelige forfattere, altså en forfatter som er opptatt av kvinnegreier, en kvinne-forfatter. Mens det reelt viktige skjer på det andre bordet. Der de mannlige forfatterne sitter og nevner hverandre.

Mennene har tradisjonen, historien, makta og pengene. Så hvorfor stille seg så lagelig til for hugg? Hvorfor ikke bare nevne noen av de store mannlige navnene? Du trenger jo ikke bare nevne mannlige forfattere. Men hva med halvparten? Fifty-fifty? Er det ikke det som er likestilling liksom? Det er det som kalles likestilling. Hvis jeg nevnte femti prosent kvinner og femti prosent menn ville det bli likestilling om jeg var den eneste man refererte til. Men det er jeg jo ikke. Snarere tvert i mot.

Likestillingen finnes ikke ennå. Den er ikke oppnådd og når den ikke er oppnådd så finnes det ikke noe reelt å sammenligne med. Virkeligheten finnes – i alle fall for oss som befinner oss i den – og virkeligheten er overbefolket med menn. De er overalt og i hverandres lister. Også i kvinnenes lister. For kvinnene som bare nevner menn, sammenligner seg selv med menn, får litt av mannens status. Og det vil hun, i likhet med Eia, selvsagt ha.

(En noe forkortet versjon er på trykk i Klassekampen i dag fredag 6. november 2015)

Innlegget ble skrevet som svar på Eias innlegg på søndag, og i mellomtiden har det kommet flere innlegg som også svarer på Eias innlegg. Et av de beste og mest morsomme er skrevet av Øystein Runde og ligger her




lørdag, september 05, 2015

Selvopptatt - ny roman av Lindkvist



Ny roman! Forventes i salg fra 12. oktober.

Selvopptatt

Fra katalogen:

Selvopptatt - selvutleverende og selvironisk. En humoristisk og skarp bok om å være forfatter og kvinne. En forfatter drar til Visby på Gotland for å skrive. Men skriveprosessen utfordres når hun involverer seg i et trekantdrama med en litauisk poet og en polsk krimforfatter.
Ellisiv Lindkvist skriver innsiktsfullt om kjønn, kunst, roller og de forventninger som styrer livene våre.

mandag, juni 29, 2015

Penis mer her og penis meg der


-- Ja, jeg vet hvordan du har det, sier jeg.
-- Nei, sier du,  --Du vet ingenting om meg for jeg har penis, og det har ikke du og du vet ingenting om det å ha penis. Det er ikke så lett. Det hender jeg får den i øyet og da ser jeg ikke så klart og av og til får jeg den i munnen og da kan jeg ikke snakke og det kan ta opptil flere minutter før jeg får den ut igjen. I mellomtiden har kanskje noen andre fått inn et ord og det er jeg sterkt kritisk til.  
-- Javel, sier jeg  -- Og hva er det du er sterkt kritisk til?
– Alt. Men først og fremst vaginaer. Eller fitter som det heter på folkespråket. De er i ferd med å ta makt. Først og fremst fra meg. Eller andre med penis. Og det liker jeg ikke. Hva er det dere vil? Hva er det dere betviler? Men har styrt verden i totusen år og det har gått bra.
-- Bra? Napoleonskrigene, den amerikanske borgerkrigen, første verdenskrig.
-- Totusen års kvinneundertrykkelse kan da ikke ta feil!
-- Andre verdenskrig. For å nevne noe.
-- Det var menn som vant den.
-- Ja, jeg skjønner at du er redd. Men vi kan jo ikke skru tiden tilbake.
– Joda, det kan dere! Det kan dere hvis dere bare vil. Men dere gidder ikke. Dere er late. Dere kjenner ikke fakta. Dere har ikke humor. Ingenting ser dere!
-- Hmmm, snakker du til meg?
– Jeg snakker til alle, sier du.
– Javel. Men la meg bare si én ting mens du har penis i munnen.
– Mmmrrrrmmpfh!
– Feministene har stort sett fått rett. Det har gått sakte, men det er den største revolusjonen i forrige århundre og den minst blodige.
– Mmmrgh! Det er egentlig din jobb å ta penis i munn.
– Hva behager?
– He-he. Det er dessverre ulempen med stor kuk at den så lett kommer i veien. På den andre siden ser jo andre menn opp til meg og følger meg. Jeg kan få dem til å gjøre hva som helst.
-- Som hva da?
-- Tja, gå til media og si at feminister er dumme, ikke kan fakta og dessuten ikke har humor.
 -- Og hva gir det deg?
 -- Enda større penis!


(Baksida av Klassekampen i dag 29.6.2015)

tirsdag, mars 17, 2015

Har vi hen nå?

I år var kvinnedagen hundre år. I fjor var stemmeretten hundre år. Det er et kort tidsrom. Et lite blaff historisk sett. Ting tar dessverre lang tid. Debattene vi burde vært ferdige med for ti, tjue, tretti år siden, eller i det minste i fjor, de kommer tilbake, hvert eneste år.

Har man vært opptatt av feminisme /noen år/er det grenser for hvor interessant man finner mediestoffet som publiseres i forbindelse med 8. mars. Det handler ikke bare om historieløshet. Det handler også om tabloidisering, medienes dramaturgi og at konflikt selger. Dermed skjer ofte det samme: noen på høyresida sier at de ikke kan gå i tog. Og det handler visstnok ikke om at de har brekt foten. I tillegg kommer saken der noen sier at alle feminister er teite, dessuten har vi likestilling og hvorfor tenker de ikke mer på omskjæring i Afrika? Sånn går årene.

Det mest interessante rundt feminismen skjer fordi noen tenker noen tanker ekstra, går noen ekstra skritt. Noen forsker, enten det er innenfor akademia eller kunsten. Men det koster å tenke tanker. Det koster å holde på med noe /folk flest/ ikke forstår. Vil man delta i offentlighetens mediesirkus må man finne seg i medienes konfliktdramaturgi. Noen ganger minner det meg om ungdomsskolen. Da syns guttene det var morsomt å provosere jentene med utsagn som at de var ”mot likestilling”. Møtte de på argumenter, ville de bare le. Det de ønsket var et sinne, en følelesesmessig reaksjon.

Mer forstemmende er det når media oppfører seg som en ungdomsskole: Noen gutter finner ut at de vil kritisere kjønnsforskning, for det er det uansett ingen som forstår. Hele norges media-ungdomsskole oppfører seg som om dette er en god og ”viktig debatt”.  Guttene dyrkes og blir til slutt russepresidenter. Ingenting er så gøy som å kritisere det folk ikke forstår. Da slipper man å føle seg dum. Dermed kan ungdomsskolegutter i alle aldre (og av alle kjønn) digge og dyrke deg. Det er en deilig følelse.


For er det noe antifeminister drømmer om så er det bli dyrket av siklende ungdomsskolegutter. De kan ikke møte en ungdomsskolegutt uten å lure på hvordan det er å bli siklet på av hen. Men sånt er det jo ikke lov å si høyt i dette politisk korrekte fittelandet.

(Baksida av Klassekampen torsdag 12. mars 2015)

torsdag, januar 29, 2015

Kjære sportsjournalister

Mens dere er opptatt av å skrive om alt som kommer ut av Northugs ulike kroppsåpninger, blir folk drept i verden for å tegne en tegning, eller fordi de er født i feil land, i feil kropp med feil kjønn eller seksualitet. 
Tenk at i dag kan norske kvinner ytre sine meninger, når de bare for få år siden måtte tie i forsamlinger. Tenk at i dag elsker vi håndballjentene våre når de tar gull, mens man tidligere mente idrett ikke var for kvinner. Frigjøringskampen har reddet norske kvinner? Nei, det finnes fortsatt norske kvinner som ikke har eierskap over egen kropp. Hva vil dere gjøre med det sportsjournalister?

Dere raser når Brann må rykke ned, men hvor var de sinte innleggene fra sportsjournalister da fetteren til tvangsutsatte "Fatima" fra NRK Brennpunkt voldtok henne? Vil det dukke opp frustrerte debattinnlegg fra ressurssterke sportsjournalister etter kronikken fra ”Aisha” som etter familiens ønske fikk fastlegen til å sjekke om hun var jomfru som fjortenåring? Det er snakk om norske kvinner og barn.
Mens dere kan snakke offentlig i riksaviser om hvordan det står til med Northugs kropp, Northugs kne, Northugs slim og Northugs promille, risikerer kvinner å bli slått ned til blods for å i det hele tatt tenke tanker om blod, kropp og promille. Mens dere kan diskutere kjendisfetisjer ved middagsbordet, og samtidig le av det, risikerer andre å bli jaget etter med kniv kun fordi hun hang opp plakater av en halvnaken Brad Pitt på jenterommet.
Dette er en uendelighet av viktige problematikker og saksområder som behøver en sterk dose journalistikk fra kvinner og menn uansett bakgrunn. Kjære sportsjournalister, er det virkelig riktig å bruke så mye spalteplass i hver eneste nyhetssending og hver eneste avis på sport og Northug, når det skjer så mye virkelig viktig i landet vårt, i verden?

PS Synes du teksten virker rar? Bytt ut sportsjournalist med feminist. Eventuelt også Northug med Knausgård og vips: du har en helt vanlig sak i norske medier. 
(Baksida av Klassekampen torsdag 29. januar 2015)

fredag, desember 19, 2014

Julebrev. Igjen.

I fjor foreslo jeg følgende: ”Det kan gjøres enkelt å skrive julebrev, det er bare å legge sammen oppdateringene dine på facebook i løpet av året og vips: du har et julebrev. Det skal jeg jammen huske til neste år.” Poenget med å skrive det handlet om at mange opplever de stensilerte julebrevene man får som skrytete, men at vi nå alle skryter av oss selv via facebook.  Men siden tiden er kommet for julebrev, tok jeg meg selv på ordet. Hva skjer hvis jeg prøver det i praksis?

Vel, for det første så tar det ganske lang tid å lete seg bakover i sine egne statusoppdateringer, jeg fortaper meg i minner og historier fra året som er gått. Plutselig ler jeg høyt av min egen kommentar og da er vi helt tilbake i desember 2013 – som jeg avslutter med følgende: Sitter alltid og håper på at i år må vel Sarah og Carl få hverandre, #loveactually. (Det var dog ikke det jeg lo høyt av.)

Noen fb-statuser: Forfatteren fotograferer sitt forfatterskap med lett skjelvende hånd. (En statusoppdatering som virker malplassert uten bilde.) Noen ting var faktisk bedre før, for eksempel Legoreklamen, her fra 1981. (Igjen virker dette rart uten bilde, men stikkordet er kjønn.) Torsdag 6. mars blir det lansering for den røde boka, hold av dagen, Venner! (En utmerket passe skrytete oppdatering som kunne fått plass i julebrevet. Noe annerledes formulert dog.) Altså jeg boikottet OL bare så dere vet det. Dette til orientering. (Artig da, og masse respons, men kanskje ikke så artig nå? Og definitivt ikke noe for et julebrev.)


Slik kunne jeg fortsatt, brukt både mye tid, plass og sprengt alle rammer for både denne spalten og for julebrevet. For hva sier jeg på fb? Av og til fortellet jeg om små hverdagslige episoder, oftere om hva som skjer med forfatterlivet mitt, det offentlige livet. Noe som kan virke som det skrytet jeg henviser til i begynnelsen. Jeg deler lenker til politiske eller kulturelle ytringer, små litterære sitater og andre morsomheter. Til og med bibelsitater har kommet med i 2014. Og det kan passe bra å sitere fra Forkynneren, ikke minst i disse juletider. Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever med under solen?  Vel, hvis ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen.

(Baksida av Klassekampen, i dag fredag 19. desember 2014)

onsdag, november 19, 2014

Språket og friheten


POESISLAM: Språket og friheten

Kan språket i seg selv være et medium for frihet? Ved slampoetene og forfatterne Hannah Kvam, Sarah Camille og Ellisiv Lindkvist.


Ellisiv Lindkvist (foto: Blunderbuss v/Anna-Julia Granberg), Hannah Kvam (foto: Bjørn Molstad, Bare Form) og Sarah Camille (foto: Jan Tore Eriksen).
Norges fremste artister og forfattere innen sjangeren: Slam-Poesi også kalt kamp-poesi, vil fylle Frihetens arena med rytmisk fengende og kanskje provoserende tekster.
Slampoetene gir en introduksjon til sjangeren og etter forestillingen engasjeres publikum i diskusjonen om språkets frigjørende muligheter.

Nordic Black Theatre er hovedscenen for Slam poesi i Norge og har publisert følgende på sin web.side om sjangeren:
"Slam Poetry er en utrykksform som ligger i krysnings punktet mellom Rap, Stand-up og klassisk litteratur. Det hele begynte på en jazz klubb i Chicago i 1984 med mann ved navn Mark Smith som startet en «open mic» for poeter som fikk navnet. Stil arten fikk navnet, Slam Poetry, og ideen var at poeten skal framføre teksten sin som en «performance», med mere energi, gi teksten den dybden og nyansene den trengte for å nå sitt fulle potensiale som et scenisk utrykk. Dette var en direkte kommentar til de etablerte poeter som i god tradisjon leste opp sine dikt uten innlevelse og følelse. Smith mente at Slam Poetry var måten å ta poesien tilbake fra eliten, der bare de lærde kunne ha noe å si.
Slam Poetry er for folket.
Dette er nesten 20 år siden og Slam bevegelsen har vokst seg utover alle jordens kontinenter. I dag utøves Slam Poetry, eller «Kamp-Poesi» som vi har døpt det til på norsk, i største deler av verden, både på nasjonalt og internasjonalt plan. Det alle har til felles er at de har noe å si, enten det er kjærlighet til en by, irritasjon over ris under sokkene eller et samfunnskritisk budskap."
Nordic Black Theatre

Arrangementet er støttet av Fritt ord


Utstillingen «Ja, vi elsker frihet» er UiOs hovedarena for Grunnlovsjubileet 1814-2014. Fotokunstner Lill-Ann Chepstow-Lusty og numismatiker Svein Gullbekk, fikk frie tøyler til å kuratere en utstilling hvor begrepet Frihet utforskes, utfordres og behandles i skjæringspunktet mellom kunst og vitenskap.
Utstillingens åtte sektorer er arbeidet frem med en bredt sammensatt prosjektgruppe av museets egne og eksterne fagfolk og kunstnere. Her vises praktgjenstander, og med et stjernelag av foredragsholdere og kunstnere på programmet, skaper vi et sted for debatt, provokasjon, refleksjon og dialog. I utstillingens åtte sektorer utforskes frihetens grenser og muligheter.
Utstillingen holder åpent ut året 2014.
Publisert 12. aug. 2014 10:53 Sist endret 13. nov. 2014 10:32