Pålegg, matlei

Så står man der da, foran påleggene i butikken og ingenting frister, eller det eneste som frister er altfor dyrt og varer bare til to brødskiver og jeg må spise mange brødskiver. Så står man der da og lurer på hva slags pålegg man egentlig liker. Mens resten av familien spiser kokt skinke, jarlsberg, syltetøy til og med karveost, helt naturlig og med stor apetitt. Flere brødskiver til frokost. Så står jeg der da og liker liksom ingenting, enda jeg ikke er bortskjemt lenger, bare matlei og med null apetitt til frokost. Står der og ser etter et pålegg som sikkert ikke eksisterer.

Og så klager folk over at man skriver hva man har på brødskiva si på facebook og twitter og sånn. At det er altfor mye av det. Phø, det er altfor lite av det, spør du meg. Hvor er matpakkehistoriene? Hva skal man egentlig smøre på matpakka si? Hva har du på brødskiva di? Kan du fortelle meg det?

Skrivegruppa mi

Jeg har en skrivegruppe.

Likevel vil jeg ha mer! Flere skrivende venner og kolleger.

Folk jeg kan møte og skrive sammen med. Lesesirkel. Skrivesirkel. Skriving på kafe. Reise-bort-å-skrive-sammen.

Det tar tid å organisere noe. Noen ganger koster det penger også.

Det tar alltid tid.

Det tar tid å ringe, maile, smse, sende ut ting på Underskog og/eller facebook. Det tar tid å få nok folk til å komme sånn at det blir volleyball. Det tar enda mer tid å få folk til å binde seg fast en dag i uka og attpåtil betale litt for å for eksempel spille innebandy.

Det tar tid å arrangere middagsselskap.

Det tar enda mer tid å arrangere bryllup.

Det tar tid å arrangere en opplesning.

Det tar tid å arrangere en lanseringsfest.

Det er ikke lett å starte noe, finne folk som er interessert. Finne folk som er interessert nok til å binde seg, love tiden sin bort.

Derfor er det fint å ha en skrivegruppe. For selv om jeg har skrevet uendelig mange antall mailer – ikke minst for å avtale møter – så ville det tatt enda mer tid å starte en ny skrivegruppe. Vi har holdt på i mange år, jeg kom med i 2003.

Vi har konsolidert oss. Vi har hatt noen stormer. Vi har kommet i havn. Vi eksisterer. Vi har en historie. Og vi blir bare bedre og bedre.

Kvinner og klær

Jeg liker fine klær.

Jeg liker å ha fine klær.

Jeg liker ikke å shoppe.

Jeg liker ikke å bruke mye penger på å kjøpe klær.

Jeg liker heller ikke å bruke tid og penger på sminke og hår.

Jeg er sånn som helst vil se fantastisk ut uten å måtte jobbe for det og uten å måtte betale for det.

Som vil at de fantastiske klærne skal ligge pent sammenbrettet og nystrøket i skapet uten at jeg må gå ut og finne dem og betale for dem.

Hverdag, dagbok

Det er hverdager det er flest av, heter det. Det er derfor viktig å trives med hverdagene. Rutinene. Kaffen om morgenen, lyset i vinduet, nabojenta på vei til barnehagen. Disse små tingene som gjentar seg dag etter dag, som vi liker, er avhengige av og trenger. Juicen i kjøleskapet, melken i kaffen, smøre matpakke. Små private hverdagslige ting, som likevel er like hos de fleste.

Hvor mange mennesker gjør ikke det samme dag etter dag, ikke bare selv, men deler disse rutinene med mange andre mennesker, ikke bare i Oslo og Norge, men verden over, står mennesker opp, spiser frokost og drar på jobb. De gjør det i St.Petersburg, står i rulletrappene, som er så lange at noen leser mens de står der, går på banen, drar til jobben. De gjør det også i Nord- Sverige, for eksempel i Kalix, tar bilen, og kjører til jobben, som kanskje er i Överkalix. Der hvor vintrene er enda lengre og kaldere enn ved kysten.

Da jeg nettopp var i Praha og Hradec Kralove i Tsjekkia slo det meg igjen, det som slår meg når jeg reiser: alle disse menneskene her. Alle mennesker som lever, spiser, jobber i denne byen. Som har – for eksempel – Praha som en hverdagsby. En by de våkner opp i, går til jobben, en by hvor de ser på TV og sovner om kvelden. Mens vi er turister og beundrer alt det andre, gatene, bygningene, torget, og for disse dagene også været.

Jeg leser Lars Noréns dagbok. Jeg leser sakte og er fortsatt på de første 50 sidene av den 1700 siders upaginerte kolossen av en bok. Jeg liker å lese En dramatikers dagbok, jeg liker å lese at Lars Norén handler ost eller kylling, reiser til Visby, spiser på Bakfickan, skriver, springer. Han gjør mange av de samme tingene som meg. Skriver, spiser, springer. Jeg har også vært i Visby og spist på Bakfickan.

I dag våknet jeg til regn og en gradestokk som viste mindre enn fem grader. Det kjentes som en brå overgang etter fine høstdager i Praha med over 20 grader. Det slo meg at nå blir alt mørkere og kaldere. Skal jeg sykle til jobben i dag? Eller er det på tide med banen igjen? Det virker så lenge til de nye lyse varme vårkveldene ville komme. Høsttristessen grep meg.

Hvor mange måneder, uker, dager kommer det til å være slik: mørkt og kaldt. Uten jula i den mørkeste tida hadde vi ikke holdt ut, vi som bor hvor knapt noen skulle tro at noen kunne bo.

Så lysner det likevel utover dagen og mens jeg skriver dette ser jeg ut av vinduet på treet utenfor, sola skinner og får løvet til å glitre i gult og rødt: høstfarger i hverdagen.

(Baksida av Klassekampen i dag lørdag 3. oktober)

Skrive. Lese.

Noen bøker husker jeg fordi jeg husker stedet jeg leste dem. Sittende på trappa utenfor huset vårt i Brøstadbotn, et sted jeg sjelden satt siden solkroken vendte mot vest og sola kom tidlig rundt hushjørnet og ble synlig derfra resten av kvelden. Men jeg husker at jeg satt på trappa, på ei pute, ryggen mot døra og leste Jens Bjørneboe Frihetens øyeblikk. Dette tipper jeg må ha vært mens jeg gikk på videregående. Tidligere - tror jeg det var, ungdomsskoletid - en påske på hytta, Pappa som skjenner på meg, fordi jeg er så lite ute, bare vil ligge inne i hytta og lese Seierherrene av Roy Jacobsen. Selvsagt husker jeg at jeg leste Mästaren och Margarita på svensk av Mikhail Bulgakov, gjennom hele Europa den første interrailen min, om ikke gjennom hele så: Roskilde, København, Berlin, Praha, München, Marseille, Paris, København og hjem igjen. At jeg året etter leste Udødeligheten av Milan Kundera på en reise som startet i Narvik, tog gjennom hele sverige, videre Praha, igjen, Tabor, Venezia, Caorle, München, igjen. Jeg husker at jeg leste Lasso rundt fru Luna på en annen hyttetur Agnar Mykle ja. At jeg fikk skjenn fra storesøster fordi jeg uhøflig nok satt med nesa i en bok i stedet for å konversere, delta, være med. Jeg hadde ikke barnets immunitet lengre, burde anstrenge meg for å være med, leste i stedet hele kvelden og natt til jeg utmattet sluttet å lese da boka tok slutt og gråt så jeg vekte hele hytta. Stedet jeg leste boka. Husker jeg altså noen ganger når det skiller seg ut fra de andre mer vanlige stedene. I dag har jeg lest Øyvind Berg. Her kommer et dikt:

grana er grønn

jeg beskriver grana

jeg er'kke grønn

grana beskriver meg

som jeg beskriver Moskva:

ikke noe blivende sted

Hentet fra Poe si tid av Øyvind Berg.

Hva kan vi lære av dette? Om ikke annet så at jeg har lest og fortsatt leser mannlige forfattere.

Akkurat nå 2

Jeg har kommet hjem fra Praha og fra Hradec Kralove i Tjsekkia. Kofferten ligger på senga og jeg skal pakke ut av den. I morgen må jeg levere en søknad og har dessuten deadlinje på baksidetekst til Klassekampen. (Allerede klokka ti. Hva skal jeg skrive om?) Jeg har fått blomster på døra mens jeg var borte. Premiereblomster. Som snille naboer har tatt i mot og passer på. Jeg er trøtt og har mest lyst til å se på teve, jeg som nesten aldri ser på teve. Skjønt i dag har jeg sett bokprogrammet, for jeg hadde på NRK 2 mens Dagsnytt 18 gikk og sjekket om det var cover it live inne hos frmartinsen, det var det ikke. Ventet jeg på Dagsrevyen, men ble isteden sittende å se på Bokprogrammet.

I morgen skal noen andre overta Munkecella mi som jeg bar har hatt til låns via Dramatikerforbundet og jeg flytter inn i salen med åpne skriveplasser igjen.

Det var fint i Praha og i Hradec. Jeg har kjøpt noen gaver. Og noe til meg selv. Ny skrivebok, nye penner.

Nå tømme kofferten, eller bare flytte den vekk fra senga? Kanskje lese videre i Lars Noréns dagbok.

Minner om Oslo-premiere i kveld!

Da er tiden endelig kommet for at også hovedstadspublikummet kan få se forestillingen: Du tror det er slik, men egentlig er det slik av Ellisiv Lindkvist.

På Det Åpne Teater i kveld torsdag 17. sept, kl 19.30, i morgen fredag 18. sept, kl 19.30 og lørdag 19. sept kl 19.30.

Jeg skrev om dette før her.

Med lenke til anmeldelsene: Seks på terningen.

Og super anmeldelse i Adresseavisen.

Fredag 18. september kl 21.00 skal Lindkvist lese under Magisk Kulturnatt på Hoveddeichman i Oslo.

Velkommen også dit.

Hva er likheten mellom syklister og feminister?

Syklister mislikes av bilister, som helst ser at de holder seg på fortauet.

Syklister mislikes av fotgjengere som helst ser at de holder seg på veien.

Og når du endelig finner et sted med sykkelsti, og tror du ikke plager noen, blir du dolket i ryggen av dine egne - en råsyklist kommer syklende i motsatt retning - på feil side av sykkelstien.

Omtrent som å være feminist med andre ord.

Forstyrrelser

Noen forfattere har uttalt i intervjuer at de ikke klarer å lese andre forfattere mens de skriver. Jeg vil gjerne lese andre forfattere mens jeg skriver. Jeg kan forholde meg til annen fiksjon og dramaturgi. Jeg kan se filmer og tv-serier. Høre på musikk. Se på kunst.

Det er alt det andre som er forstyrrende. Virkeligheten. Nei, ikke virkeligheten, den er ganske lik fiksjonen. Men medie-støyen. Kranglingen på radioen mellom politikerne. Hold nå kjeft, sier jeg, det hjelper ikke. P2 maser og der ligger både Aftenposten og Klassekampen. Se meg, les meg, sier de. Det er dette som er forstyrrende. Tidsskrifter som gjerne vil bli lest. Twitter, Underskog, Facebook, blogger, venner, familie. Jada, det er klart at disse tingene også er bra.

Å skrive en roman er krevende på en annen måte enn andre jobber. Jeg tror man trenger langsom tid, tid som henger sammen uten for mange forstyrrelser. Kanskje ikke alle, men jeg er begynt å drømme om to uker på Visby, hvor alt dreier seg om skriving døgnet rundt. Jeg later som jeg har en vanlig jobb, der jeg kan begynne om morgenen og dra hjem om ettermiddagen. Men å skrive en roman er ingen vanlig jobb. På godt og vondt.

Natalie Goldberg, som jeg stadig vender tilbake til, sier: "Hvis du vil skrive, må du være villig til å bli forstyrret." Dvs hun siterer Kate Green da hun sier det. Og hun bruker ordet disturbed. Hun snakker riktignok ikke om denne typen forstyrrelser, snarere om å bli forstyrret av sin egen tekst, fordi du våger noe, kjenner på noe, risikerer noe.

Så jeg lar meg forstyrre. Jeg løper. Jeg trener. Jeg skriver.

Å skrive og å trene

I forrige uke gikk jeg til det skritt å si noe om hva jeg skulle gjøre i løpet av uka. I forhold til jobb og trening. Hvordan gikk det?

Strukturen er oversendt.

God-bok-artikkelen på vei.

Møtet med skrivegruppa var særdeles vellykket.

Og det har også blitt gjort andre ting.

Treningen da?

Hunden har fått sine turer.

Innebandytrening er den aller morsomste treninga.

Fotballkampen vant vi 5-0!

Og jeg har hatt min første styrketreningsøkt med lydbok på øret.

Så er det denne uka. Men jeg tror ikke jeg gjøre dette hver uke. Det kan virke som de mest hverdagslige beskrivelser. Men det kjennes som en stor avsløring og lovnad.

Det jeg kan si er at jeg skal skrive, skrive på selve romanen. Da jeg var i Roma skrev jeg fem sider hver dag. Det fungerte som et lett ytre press om å produsere noe hver dag. Samtidig som ikke antallet sider var for høyt og umulig å gjennomføre. Fem sider hver dag. Det var lov å skrive mer. Men da skulle jeg likevel skrive fem sider neste dag.

Det er viktig å trene. I dag er det innebandy igjen.

I tillegg leser jeg bøker. Kommer tilbake til saken.

Dagen i dag

Først struktur,

så hundetur,

tilslutt kultur.

Øl med Trude Marstein

Jeg vil også drikke øl med Trude Marstein!

Typisk at de pene mannlige forfatterne alltid får drikke øl med de mest interessante forfatterne.

Tsk. Tsk.

Fem feministiske favoritter (uke 36)

Jeg hadde fem feministiske favoritter i forrige uke. Siden den gang har jeg selv skrevet denne posten (Menn venter for lenge med å få barn) som jeg har gitt merkelappen feminisme. Forøvrig er det befriende å gi ordet til andre. Det finnes de som sier kloke, intelligente og morsomme ting der ute. Selv om det ikke alltid virker sånn.

1 - Endelig: Deilig kritikk av Åmåsparadigmet i kjønnsdebatten.

-Knebler forskerne. Kronikk i Aftenposten av professor Harriet Bjerrum Nielsen og forsker Helene Aarseth.

2 - Pimp min patriark: Hannes skolestil

Denne er virkelig morsom. Oppdaget bloggen i dag via Hjorthen på twitter og her tror jeg det er verdt å følge med videre.

3 - Fjordfitte: Once we were wifman and werman

Skriver Fjordfitte, er det bare å anbefale.

4 - Mihoe: Den feministiske truseindeksen

5 - Mere fra Pimp patrarkatet: Kvinne, kjenn ditt sinne!

Fanget av regnet

Det regner. Jeg skulle sykle til litteraturhuset. Jeg har en munkecelle der. Men jeg har kontor og maskin her hjemme også. Og selv om jeg har støvler, regnjakke, regnbukse og til og med sydvest, virker det lite fristende å komme seg av gårde nå. Det regner tett.

Jeg har tenkt at jeg skal skrive noe om å skrive og om å lese. Om å jobbe med å skrive, og å lese. Jeg syns det er vanskelig. Kanskje fordi jeg ikke er begynt helt ennå og leter etter en ny/annen form?

Jeg blogger med åpent navn. Noen ganger ønsker jeg meg et beskyttende pseudonym. Fiksjon er beskyttende. Eller er det sjangerformen som er beskyttende? En roman leses ofte som forfatterens dagbok, mens et dikt er det lettere å forstå er funnet på, organisert, fiksjonalisert.

Noen ganger tenker jeg at jeg skal skrive noe privat på statusen min på facebook eller twitter. Ikke bare privat, men påtrengende intimt. Som et opprør mot de jobbfokuserte oppdateringene. Mange av oss skriver uansett om all kaffen vi drikker. Eller at vi er@work. En av mine mange facebookvenner skrev at hun måtte tisse. Og statusen ble stående noen dager. Det var faktisk litt morsomt, syntes jeg, siden å tisse er et behov som bør dekkes relativt raskt.

Selv har jeg vurdert, etter å ha skrevet ting som: drikker kaffe, skal ha opplesning, har baksidetekst i Klassekampen, plutselig slå til med : "har fått mensen." Jeg gjør det ikke. Jeg grubler på ting som skriving, lesing, livet, arbeid, fritid, venner, familie, barn, mann, ekteskap, film, kunst, feminisme og det private vs det offentlig. Og kvinner og klær selvsagt. Gjør vi ikke alle det?

Nå skal jeg offentliggjøre hva jeg må/skal gjøre denne uka. Blir det mer virkelig da? Mer reelt? Vanskeligere å la være. Nå må jeg følge opp, det står jo her at jeg skal gjøre dette.

Jobb:

1 - Lage en struktur på romanen min (en form, ta valg i forhold til synsvinkel, fortellerstemme og tidsaspekt.) Leveres til redaktøren min på mandag.

2 - Levere ny God Bok artikkel til Klassekampen. Dødlinje søndag. Fint om du leverer fredag, så du kan ta fri i helga.

3 - Sende kort tekst til skrivegruppa. Møte her torsdag kveld.

4 - Se forøvrig liste i skriveboka over andre oppgaver, endel under administrasjon.

Trening

1 - Mandag: Innebandy

2 - Onsdag: Fotballkamp

3 - Fredag: Styrketrening.

I tillegg: sykle til litteraturhuset (daglig), gå tur med hunden (daglig).

I dag regner det.

Menn venter for lenge med få barn

Dagens unge menn venter for lenge med å få barn. De prioriterer utdannelse og karriere framfor å stifte familie. I enkelte tilfeller kan man si at de prioriterer år med uteliv foran å stifte familie.

Mange menn kjemper nå en likestillingskamp for å få like rettigheter til foreldrepermisjon og i barnefordelingssaker. Riktignok blir de dolket i ryggen av kvinner som mer enn antyder at det eneste menn ønsker er fri tilgang på sex samt å få middagen servert.

Heldigvis finnes det mange andre som ikke ser på mannen som en tilbakestående steinaldermann som kun tenker på egne behov. Som tror at menn er fullt kapable til å ta seg av barn, som støtter mannen i hans likestillingskamp.

Problemet er mannen selv. Dagens unge menn vil ha både utdannelse, karriere og barn. De vil tjene mer enn kvinner og de syns det er vanskelig å ta permisjon for dermed å tape lønnsinntekter. Noen menn sier rett ut at de har et for høyt forbruk til å kunne ta permisjon. At eget forbruk er viktigere enn egne barn.

Kontantstøtten er en kjønnskonserverende ordning, det finnes knapt en mann som går hjemme og passer egne barn mens de mottar den. Mange menn venter til de er førti – ja, noen nærmer seg endatil femti før de blir far for første gang.

Ulempene med dette er mange. Det naturlige er at menn får barn i så ung alder at de kan være en voksen og sprek bestefar, som kan hjelpe til med å avlaste sønnen da han får egne barn. Om sønnen venter like lenge som far med å få barn vil mange menn aldri oppleve gleden å bli bestefar. Her må vi huske på at menn dør før kvinner og dette bør menn tenke på.

Mange mener den viktigste samfunnsoppgaven i Norge er reproduksjon. Likevel er det først og fremst kvinner som prioriterer denne viktigste samfunnsoppgaven. Kvinner tar ut mest av fødselspermisjonen, kvinnene går hjemme med barn og mottar kontantstøtte. Og kvinner får barn. Norske kvinner ligger på topp i Europa når det kommer til barnefødsler. Mens det faktisk er nesten 20 % barnløse menn i 50 års alderen!

I tillegg er det stor overvekt av kvinner som arbeider i barnehage, SFO og skole. Igjen må menn komme på banen om de er interessert i å være med å påvirke de kommende generasjoner. Igjen prioriterer menn høye lønninger og status framfor disse yrkene som er blant våre viktigste, selv om de har lav lønn og lav status.

Menn tar ikke samfunnets oppgave om reproduksjon alvorlig. De må rett og slett skjerpe seg. Jeg vil be menn lytte til sin biologiske klokke. Og husk, kjære mann: du blir ikke yngre med årene.

(Baksida av Klassekampen i dag fredag 28. aug 2009)

Oppvarming

Jeg har ikke lest så mange bøker om å skrive, men den som var viktigst for meg i en startfase av seriøs egenskriving etter to forfatterstudier var Writing down the bones av Natalie Goldberg. 

Den er en oppmuntrende, livsjbejaende eller kanskje først og fremst skrivebejaende bok. Samtidig som den hamrer inn at skriving er trening. Natalie Goldberg sier i Wild Mind, som kommer etterpå, og som jeg leser nå at du kan ikke legge ut på maraton uten å ha trent først. 

Du kan heller ikke sette deg ned for å skrive den store amerikanske romanen uten å ha skrevet noe annet først, øvd deg, svettet, trent. Dette gjelder selvsagt den store norske romanen også. 

Mange debuterer med dikt, noveller, kortprosa for så å gå over til roman etterhvert. Og på forfatterstudiene er det mange som begynner med korte tekster. Enten man kaller dem kortprosa eller dikt. Det er sikkert lurt. Man jogger først rundt kvartalet hvis man er i dårlig form. Så trener man målrettet. Til slutt løper man maraton. Ikke alle løper maraton.

Selv lurer jeg på om jeg skal bruke bloggen til oppvarming. Skrive en bloggpost for så å komme i gang. 

Å skrive er å lese

Har du ikke tid til å lese, har du ikke tid til å skrive. Sier Stephen King i boka On writing.

Nathalie Goldberg sier at hvis du skriver uten å lese andre forfattere skriver du i et vakuum. Det sier hun i boka Wild mind.

Jeg tror at denne bloggen kommer til å handle mer om skriving og lesing en stund framover.

Så er du eventuelt advart. Skjønt jeg vet jo ikke helt. Kanskje vil jeg skrive om noe helt annet. Noe privat. Noe hverdagslig.

Skyen er en ulv som sluker sola. (Twitter-poesi.)

Eller:

Skyen er en ulv, sluker sola.

Eller:

Skyen er en ulv. Sluker sola.

Fem feministiske favoritter

Takk for meg, Fett.

Jeg sluttet som kulturredaktør i Fett ved årsskiftet. Det lå ingen dramatikk i den avgjørelsen, etter to år var det ok å avslutte, la andre overta, gå videre.

Jeg har lenge tenkt å kommentere min avgang med noen feministiske favoritter. Jeg har det med å tenke mer enn jeg blogger. (På en måte et sunt tegn, vil jeg tro.)

Det finnes mange favoritter jeg kunne nevnt: romaner, dikt, dramatikk, musikk. Og siden dette er min blogg kan jeg jo komme med mine feministiske favoritter eller andre favoritter når jeg måtte ønske.

I dag har Fjordfitte et nytt innlegg. Fjordfitte er en blogg i nærmest egen klasse. Hun er konsekvent innenfor sin stil og sjanger. Hun er verdens beste blogg (hvert fall på norsk). Fjordfitte er bortimot en million ganger bedre enn små glitrefitter som gjerne vil ha paljetter på trusa.

Så her kommer fem feministiske favoritter i form av bloggposter fra den siste tiden.

1. Fjordfitte: Kvinner og klær

Jeg sier som Suzy Dahl - dette innlegget skulle jeg gjerne ha skrevet selv. Eller som jeg sier på twitter: Fjordfitte er norges mest klarsynte blogger.

2. Kvinnekongen: Kvinnekongen kårer kvinnekonge

Kvinnekongen gir det inn med teskjeier.

3. FrMartinsen: Definer i vei

FrMartinsen er klok og diplomatisk.

4. Fjordfitte: Feministologi.

Klassisk fjordfitte.

5. Kvinnekongen: Feminisme er ikke

Feminisme er ikke født i går.

Enjoy!

Må bare, bare må si det

Fikk pocketkatalogen til Cappelen Damm i posten i dag. Pocket høst 2009 står det der. Fin og oransje forside med femten små portretter av forfattere.

De ordentlige forfatterene altså. Ikke de annenrangse. 

For når jeg ser nærmere etter er alle forfatterne det er bilde av menn.

Kanskje kommer det en egen katalog med de kvinnelige forfatterne etterhvert? 

Nei, jeg tror ikke det.

Cappelendamm har nok ingen kvinnelige forfattere de gidder å ha på forsida av pocketkatalogen sin i år. De valgte nok å se kun på kvalitet. Og da ble det femten menn.

Sorry girls.

(I parantes bemerket, hadde jeg tenkt å ikke skrive så mye om feminisme lenger, ikke la meg opprøre av alle debattene, der det alltid er noen som mener at feministene er for høye eller for lave, for pene eller for høyt utdanna, la noen andre gjøre det, det finnes heldigvis de som gidder. Jeg leter etter en ny tone, en ny form og nytt innhold. (Til bloggen altså, ikke til feminismen.) Men så så jeg den forsida og klarte ikke la være, jeg bare måtte. Mange mener sikkert at dette er en forutsigbar påpekning og at feministene skal si noe nytt. Jeg vil heller si at verden sier det samme igjen og igjen. Gi meg en katalog med femten kvinner på forsida og jeg skal skrive noe nytt og annet.)

Ordfitte (det er meg det)

Spørsmål: Hva er en kvinnelig forfatter?

Svar: En Ordfitte!

Hilsen Ordfitta